Fellesskapets økonomi

Økonomisk forståelse hjelper oss å se verden klarere. Det er utgangspunktet for den franske økonomen Jean Tiroles siste bok, “Économie du bien commun”, som utkom på fransk i fjor og kommer ut på engelsk senere i år – under tittelen “Economics for the Common Good”.

I mange kretser er det blitt vanlig å erklære økonomifagets fallitt etter finanskrisa. I Jean Tiroles hjemland Frankrike står faget spesielt lavt i kurs. I “Economics for the Common Good” tar han et så ydmykt og balansert oppgjør med denne kritikken som bare en nobelprisvinner i økonomi (2014) kan gjøre.

Tirole er en sjelden fugl. Selv om Frankrike fortsetter å fostre mange verdensledende økonomer, er han (og Thomas Piketty) blant de ytterst få av disse som er forblitt i hjemlandet. Enda “rarere” er det at Jean Tirole holder til i provinsen, der han har vært med på å bygge et virkelig underlig dyr: En egen handelshøyskole som del av et offentlig universitet, i Toulouse. Det bryter fullstendig med franske universiteters utskjelte “immobilisme” – og er blitt et av Europas ledende forskningsmiljøer i økonomi.

“Economics for the Common Good” er preget av en liknende kombinasjon – av hensynet til fellesskapet sammen med nulltoleranse for den naiviteten og hykleriet som preger mye kritikk av økonomifaget.

Tiroles utgangspunkt er at økonomifaget hjelper oss til å se verden klarere.

Tirole fikk nobelprisen (strengt tatt Sveriges riksbanks pris) for sitt arbeid i spill- og informasjonsteori. Det handler om hvordan det som er rasjonelt for deg bestemmes av den informasjonen du har tilgjengelig sammenliknet med informasjonen andre aktører besitter. Forskjeller i informasjon mellom aktører bestemmer hvem som har overtaket i en transaksjon eller forhandling.

For å eksemplifisere med problemene knyttet til Veireno, som nylig overtok ansvaret for søppeltømming i Oslo: Det kan være smart å beholde offentlig eierskap til søppelbiler selv om driften av dem konkurranseutsettes, ettersom det da blir lettere for myndighetene å skifte driftsoperatør dersom denne ikke skulle oppfylle kontrakten.

Tiroles utgangspunkt er at økonomifaget hjelper oss til å se verden klarere, til å se gjennom de mange puss hjernen spiller oss, og som atferdsøkonomien har dokumentert så godt: Vi har for eksempel en tendens til å fortrenge all ubehagelig informasjon om framtida. Tirole påpeker at det er grunnlaget for den populære retorikken om grønn vekst, som handler om at miljøpolitikk er “vinn-vinn” for alle parter. “Men hvis den er så lite kostbar, hvorfor er den ikke da satt i verk?” spør Tirole.

Et av de aller mest tankevekkende kapitlene handler om de moralske grensene for markedet.

Han er en god lærer som stiller de vanskelige spørsmålene uten å hevde å alltid ha svar. Ofte vil han presentere argumenter på den ene og på den andre siden, og påpeke at situasjonen og vekting av verdier bør bestemme utfallet.

Et av de aller mest tankevekkende kapitlene handler om de moralske grensene for markedet. Tirole mener det er gode grunner til å holde deler av samfunnslivet utenfor markedets logikk, men at moralsk indignasjon er et svært upålitelig verktøy for å gjøre det. Han foreslår i stedet å begynne en analyse med å lete etter markedsfeil, eller i mer klar tale spørre: Hvor er offeret?

Det kan for eksempel være gode grunner til å forby sexkjøp dersom det finnes ofre direkte (for eksempel en prostituert) eller indirekte (gjennom de sosiale normene et marked for prostitusjon skaper). Derimot vil en slik analyse kle naken alle argumenter om å forby homoseksualitet basert på moralsk indignasjon. Økonomifaget, ofte kalt den dystre vitenskap, kan med andre ord bidra til moralsk framskritt.

Boka er et forsvarsskrift for økonomifaget og i mange tilfeller for markedet. Ikke et perfekt konkurransemarked der et fiktivt homo oeconomicus‘ individuelle rasjonalitet styrer, men de faktiske markedene der mennesker av kjøtt og blod balanserer konkurranse og samarbeid, altruisme og egoisme, nye og gamle sosiale bånd, hver eneste dag:

Vi kan ødelegge speilet ved å oppheve markedet.

“(…) markedet speiler vår sjel, og gjør dermed eksplisitt de virkelighetene i samfunnet vårt eller de sidene av våre målsetninger og preferanser som vi gjerne skulle ha gjemt, ikke bare for de andre, men også for oss selv. Vi kan ødelegge speilet ved å oppheve markedet. Men det eneste vi gjør da, er å utsette utspørringen av våre personlige og kollektive verdier”, skriver han.

Tirole anlegger et bredt perspektiv på økonomifaget og hva det har å tilføre dagens samfunn. Til tider nærmer verket seg en introduksjonslærebok til økonomifaget for det 21. århundre.

Samtidig som han forsvarer økonomifaget, tar han til seg grunnleggende kritikk, som at økonomistudenter beviselig oppfører seg mindre altruistisk enn andre (hvorvidt det skyldes at de mer egoistiske studentene velger økonomi, eller at økonomifaget gjør studentene mer egoistiske, vet man derimot ikke).

Vi er bare intelligente nok til å erkjenne at vi ikke er intelligente nok.

Videre siterer han økonomen Dani Rodrik for å forklare hvorfor økonomer har en forkjærlighet for matematiske modeller: “Vi trenger matematikk for å forsikre oss om at vi tenker logisk – for å passe på at konklusjonene våre følger av premissene våre og at vi ikke har oversett noen detalj i resonnementet vårt. Med andre ord bruker vi matte ikke fordi vi er intelligente, men fordi vi ikke er intelligente nok… Vi er bare intelligente nok til å erkjenne at vi ikke er intelligente nok.”

Tirole beskriver hvordan økonomifaget har utviklet seg i nye retninger de siste tiårene basert på bedre forståelse av menneskets kompleksitet, og dermed gradvis blitt mer integrert med andre samfunnsvitenskaper. Tirole mener at de ulike samfunnsvitenskapene gradvis vil smelte sammen til én – for, som han sier, det er de samme individene, gruppene og samfunnene de studerer.

Visste du at økonomer også har begynt å utforske religion?

Atferdsøkonomiens kombinasjon av økonomi og psykologi begynner å bli velkjent, men visste du at økonomer også har begynt å utforske religion? En liten smakebit: Egypts koptere er ofte relativt velstående. Grunnen er antakelig skatten som de muslimske myndighetene påla kristne: Den gjorde at det kun var de velstående og over gjennomsnittlige religiøse som kunne og ville ta seg råd til å forbli koptere. Kombinert med at ekteskap mellom religionene er forbudt, har denne seleksjonen forplantet seg gjennom århundrene.

Boka er delt opp i 17 kapitler som spenner fra økonomi og moral, via klima-, finans- og eurokrise til konkurranselovgivning i møte med Google og Facebook. Med et så stort spenn er det derfor en stor fordel at de fleste kapitlene kan leses uavhengig av hverandre.

Samtidig er det begrenset hvor mye han selv klarer å unngå silotenkning. Som en lærebok lett gjør, trekkes det få linjer mellom kapitlene. For eksempel:

• Han kritiserer kortere arbeidstid som middel for å redusere arbeidsledigheten, men kun kombinert med uendret lønn.
• Han viser hvordan vi stadig slipper ut mindre klimagasser per krone verdiskaping, men at økonomisk vekst mer enn spiser opp denne gevinsten.
• Han poengterer at vi har fått en økonomi der vår oppmerksomhet (indirekte vår tilgjengelige tid) er den største mangelvaren.

Men den mulige løsningen som kombinerer de tre innsiktene – kortere arbeidstid i takt med produktivitetsvekst og dermed lavere lønnsvekst og lavere klimagassutslipp – blir ikke nevnt med et ord.

Den kan stå i hylla som et oppslagsverk for alle med interesse for vårt felles beste.

Han er tydelig opptatt av økende ulikhet og fare for stadig økende arbeidsledighet. Han forsvarer anbudskonkurranser for offentlige tjenester for å få mest ut av skattekronene. Men han nevner ikke hvordan slike konkurranser i et EØS med svært store lønnsforskjeller mellom land kan bidra til nettopp større ulikhet (jf. Veirenos rumenske sjåfører).

Han forsøker seg heller ikke på noen som helst problematisering av økonomisk vekst som mål på velvære, noe som er ganske overraskende gitt det brede perspektivet han anlegger i begynnelsen av boka.

Bokas viktigste bidrag er å vise hvordan økonomifaget kan hjelpe oss å finne bedre løsninger i nærmest alle deler av samfunnslivet, ikke minst gjennom spill- og informasjonsteori. Tirole er på sitt beste i jakten på løsninger i markeder der det er åpenbare spenninger mellom fellesskapets og den enkelte bedrifts interesser.

Et eksempel er i bruken av private for å levere offentlige tjenester. Tirole peker her på en original løsning som enkelte lokale myndigheter i Canada har valgt: De hjelper sine egne ansatte til å opprette selskaper for å levere tjenestene. Dermed blir risikoen for store internasjonale “velferdsprofitører” betydelig lavere samtidig som man introduserer et insentiv for bedre og mer effektive tjenester.

Det er ikke lett når tjenestene har en snøballeffekt.

Et annet eksempel er plattformtjenester av typen Uber, som tar 20 prosent av sjåførenes inntekter. Er Ubers merverdi virkelig så stor at dette er rettferdig? Tirole poengterer at konkurranselovgivningen må fornye seg for å unngå monopolsituasjoner i denne typen markeder.

Det er ikke lett når tjenestene har en snøballeffekt – Uber blir jo mer attraktiv for både sjåfører og passasjerer jo flere som bruker det. Et forslag er derfor å tvinge Uber til å la sjåførene “ta med seg” ratingen sin dersom de ønsker å bytte til en konkurrent av Uber. Det er slikt debatten om Uber bør handle om, ikke om tjenesten skal forbys eller ei.

Tirole overbeviser om at vi alle trenger mer trening i økonomisk logikk, for “kognitiv bias” gjelder uavhengig av utdanning og yrke. “Economics for the Common Good” gir en usedvanlig bred, balansert og aktuell innføring i denne logikken. Den kan stå i hylla som et oppslagsverk for alle med interesse for vårt felles beste i møtet med vår tids samfunnsutfordringer.