Tid for ømhet, maskin?

John Markoffs forfatterskap lever sitt eget liv. Den forrige boka til New York Times-journalisten, “What the Dormouse said” – som handler om hvordan 1960-tallets alternative kultur skapte dataindustrien – skulle i utgangspunktet bli en biografi om internett-grunnleggeren Doug Engelbart. Når Markoff nå ti år senere kommer med sin neste bok, har den også funnet sin egen retning. “Machines of Loving Grace” handlet egentlig om dataentreprenøren Andy Rubin, som startet Googles robotavdeling, og Tom Gruber, som var en av hjernene bak Apples program Siri. Men da halve boken var ferdig, trakk Rubin seg fra samarbeidet. Det er med på å forklare hvorfor Markoffs bok mangler en tydelig rød tråd.

Tittelen, “Machines of Loving Grace”, spiller på Richard Brautigans poetiske framtidsverk, der teknologien kontrollerer verden og mennesker ikke lengre behøver å jobbe. Med boka har Markoff satt premissene for mye av dagens robotdebatt i USA. Forfatteren, som vokste opp i Silicon Valley, oppdaget på 1960-tallet at to lokale forskningslaboratorier hadde to forskjellige innfallsvinkler til intelligente maskiner. Laboratoriene lå bare noen få kilometer fra hverandre, men hadde svært ulike verdenssyn.

Den ene holdt på med Artificiell Intelligens og ble ledet av dataforskeren John McCarthy. De utviklet robotteknologi som skulle etterligne menneskelige egenskaper. Den andre gruppen ble ledet av Doug Engelbart, mest kjent for å ha funnet opp datamusa. De jobbet for å utvide vår menneskelige kapasitet framfor å imitere eller erstatte menneskelige egenskaper. Markoff døpte disse to forskjellige gruppene for AI og IA, Artificiell Intelligens versus Intelligens Augmentering, og identifiserte de underliggende verdiforskjellene mellom dem.

Siri utvider vår kapasitet, men det er fortsatt mennesker som styrer teknikken.

AI fjerner mennesker fra produksjonsprosessen og bidrar til å styrke kapitalismen gjennom en mer effektiv produksjonsprosess. Ett eksempel er maskiner som kan utføre gjentagende sysler, som Kiva-robotene som henter produkter fra Amazons varelager. Eller mer sofistikert – Googles selvkjørende biler. Apples Siri kan illustrere den andre varianten. Hun/den kjenner igjen våre stemmer og vi kan stille spørsmål, og få svar. Siri hjelper oss til å navigere bedre på internett eller i bytrafikk. Siri utvider vår kapasitet, men det er fortsatt mennesker som styrer teknikken. I akademia heter denne retningen Human Computer Interaction.

I det som kjennes som et anekdotefylt “Hvem er hvem”, blir vi bedre kjent med menneskene bak dagens mest toneangivende industri. Markoff tar oss hele veien tilbake til oppfinneren Vannevar Bush i 1945. Hans ideer om en “søkbar harddisk” (et Memex – fra engelsk minne+index), der komprimerte bøker, plater og annen kommunikasjon kunne oppbevares og søkes på, tjente som inspirasjon for skapelsen av internett. Vi møter på robotpionerer som Red Whittaker, den første til å bygge roboter som kunne forlate verkstedet, til entreprenører innenfor datasyn, språkforståelse og berøring.

Vi kan også lese om rebellen Gary Bradski, som etablerte en hemmelig ekspertgruppe innenfor Intel-selskapet, for å hjelpe entreprenøren Sebastian Thrun med hans selvkjørende bilprosjekt. Bradski, som altså ikke hadde spurt om lov, lyktes i ellevte time med å få Intel til å sponse Thrun – som deretter gikk hen og vant forsvarsdepartementets DARPA-konkurranse for slike oppfinnelser. Han reddet sitt rykte og sin jobb.

Det er nettopp militæret som har vært primus motor i utviklingen av selvkjørende biler i USA. På begynnelsen av 2000-tallet ga Kongressen Pentagon i oppdrag å designe slike kjøretøy, med et mål om at en tredjedel av militærets motorpark skulle være føreløs innen 2015. For å få sivil drahjelp, startet man nettopp DARPA-konkurransen, der Thrun vant. Neste milepæl for Pentagon er å utvikle våpen som kan ta egne beslutninger. Planen er å erstatte dagens kryssermissiler med selvstendige Long Range Anti-Ship-Missiler allerede i 2018.

Det tar oss til bokas sentrale tema, nemlig spørsmålet om hvorvidt maskiner kommer til å gå utenom oss mennesker og bli selvstendige. Ta over verden. Eller i det minste ta jobbene våre. En anekdote fra 1950-tallet illustrerer utfordringen. Fagforeningskjempen Walter Reuther fikk omvisning i Fords nye automatiserte fabrikk. Direktøren som viste Reuther rundt spurte: “Hvordan skal du få inn medlemskontingent fra disse maskinene?” Reuther svarte med et motspørsmål: “Hvordan skal du selge biler til dem?” Det er dette Karl Marx kaller kapitalismens krise; det trengs en kjøpekraftig middelklasse for å holde økonomien i gang.

Flere dommedagsprofetier har utkommet de siste årene.

Det er lett å merke at Markoff sympatiserer mest med IA-gjengen, som lar maskinene være en forlengelse av mennesket, ikke en erstatning. Men utfordringen er uansett den samme: Hva gjør vi når alt flere jobber utføres av alt færre mennesker, ved hjelp av maskinenes makt?

Flere dommedagsprofetier har utkommet de siste årene. I fjor utga Silicon Valley-programmereren Martin Ford boka “The Rise of the Robots”. Andrew McAfee og Erik Brynjolfsson har skrevet “Race against the machine” (2011) og “Second Machine Age (2014). Virtuell virkelighet-forskeren Jaron Laniers har også kommet med to bidrag, “You are not a gadget” (2011) og “Who owns the future” (2013). Til sammen har disse fem bøkene skapt en alarmistisk stemning i debatten om automatisering i USA. Men de verste spådommene om massearbeidsledighet er ennå ikke innfridd.

I noen tilfeller er jobber som er blitt “overflødige” blitt erstattet av nye jobber. Et eksempel er bibliotekarer, som i stor grad er blitt erstattet av søkemotorer. Samtidig er jo nye jobber innenfor søkeroptimalisering skapt, som delvis kompenserer for bortfallet.

En annen faktor som hører med i ligningen, er den grunnleggende regelen som hittil har formet dataindustrien siden begynnelsen. Ifølge Moores lov (oppkalt etter en av Intels grunnleggere, Gordon Moore) fordobles antall transistorer i en integrert datakrets annethvert år. Halvledere minsker eksponentielt i størrelse og blir stadig billigere, noe som har gjort at nye produkter som smarttelefonen har vokst fram. Men prisen for halvledere ligger nå stille. Dataindustrien kommer derfor framover virkelig til å ha behov for design-innovasjon for å nå gamle høyder. Dette kommer ikke til å skje over natten. Med andre ord kommer risikoen for at robotene overtar verden til å reduseres med Moores nåværende lovløshet.

Gordon spår at USAs fremtidige vekst kommer til å dempes.

Uansett diskuterer risikokapitalistene i Silicon Valley, som politikere på våre breddegrader, for alvor konseptet med borgerlønn. En pilotstudie fra India i 2012 viste at mottagerne av borgerlønn – motsatt av hva man skulle tro – ble mer arbeidsomme. Og de brukte pengene på en samfunnsnyttig måte.

Et annet innlegg i debatten kommer fra økonomen Robert Gordon. I sin bok “The Rise and Fall of American Growth” argumenterer han for at de produktivitetsøkningene som skjedde fra 1870 til 1970 var ekstraordinære og kommer aldri til å gjentas. Gordon spår at USAs fremtidige vekst kommer til å dempes av økt ulikhet, stagnert utdannelsessystem og en aldrende befolkning.

Selv lykkes aldri Markoff med å trekke noen konklusjon med hensyn til spørsmålet om hvorvidt maskiner kommer til å gå utenom oss mennesker og bli selvstendige. I det minste gjør han ikke det i sin bok, som er litt for fragmentert og har litt for mange omstarter, som gjør at lesingen går tregt. Forfatteren har dog utenfor permene innrømmet at han har gått fra å frykte maskinen til å se på den som en potensiell redning. For eksempel i forhold til vår raskt aldrende befolkning. Det Markoff nå lurer på er: Når kommer en robot på trygt vis til å kunne dusje et menneske?

(Oversatt fra svensk av Stian Bromark)