Stolthetsparaden: en kampdag for rettigheter

Det kribler i magen. Pride-måneden har begynt, og i tillegg er det både Stolthetsparade og landsmøte i Norges handikapforbund den første helga i denne fargerike og mangfoldige måneden. På lørdagen denne helga pleier vi – funksjonshemmede og allierte – å gå stolte, sterke og synlige gjennom Karl Johans gate. I år som i fjor flyttes paraden fra den fysiske verden til digitale plattformer. Det betyr ikke at vi skal være noe mindre stolte, sterke og synlige i det mangfoldet vi er med på å skape med å nettopp være funksjonshemmede.

En av de viktigste sakene vi går for, er menneskerettighetene.

En av de viktigste sakene vi går for, er menneskerettighetene. FNs kvinne, rasisme- og barnekonvensjoner er inkorporert i norsk lov – heldigvis. Men det er ikke funksjonshemma-konvensjonen. For den 9. mars i år, stemte Stortinget atter en gang ned implementeringen av konvensjonen for funksjonshemmedes menneskerettigheter. Selv om voteringsutfallet ble noe helt annet enn sist – mye nærmere en faktisk implementering – så ble konvensjonen altså ikke vedtatt.

Norske lover trumfer fremdeles FNs nedskrevne konvensjon for funksjonshemmede. FN har kritisert Norge for å ha et pasient-syn på funksjonshemmede. Funksjonshemmede må altså rettes opp i, bli litt mer ikke-funksjonshemmede, for å passe inn i samfunnet som er skapt for ikke-funksjonshemmede.

På lik linje som et mangfold av mennesker fordømmer konverteringsterapi, så ønsker også vi – funksjonshemmede – å bli anerkjent og godtatt for den vi er. For det er nedverdigende og dehumaniserende å få høre at du som skeiv ikke passer inn og at du må endre legning for å tilpasse deg samfunnets forventninger. På samme måte er det også nedverdigende og dehumaniserende å få høre at din funksjonsnedsettelse skaper barrierer i et samfunn som er skapt for ikke-funksjonshemmede, og at kroppen din må endres på for at du skal passe mer inn.

FN har kritisert Norge for å ha et pasient-syn på funksjonshemmede.

Stolhetsparaden ligner på Pride-paraden, og det er fint, for det er deilig å få rom til å feire begge delene av seg. I løpet av akkurat denne helgen er det noe ekstra fint med å tilhøre en dobbelminoritet: å være interseksjonell. Jeg og mange andre befinner oss nettopp innenfor to minoritetsgrupper – å være funksjonshemma og å være skeiv. Derfor er det noe ekstra befriende med denne helga, som feirer to av mine diskriminerte identitetsmarkører. To identitetsmarkører som ofte skaper spørsmål og debatt.

For hvor ofte har man ikke som bifil fått høre at «det egentlig bare er et mellomstadium?» Og hvor ofte har man ikke som funksjonshemmet, fått spørsmålet om «hvordan man egentlig får til å ha sex?» Det er slitsomt å alltid være pedagogen, i kraft av å kun være seg selv. For når man får slike spørsmål, får man et behov for å svare med politisk korrekthet, for å «educate» den andre personen.

Det er slitsomt å alltid være pedagogen, i kraft av å kun være seg selv.

I år som i fjor kan enda flere funksjonshemmede delta i Stolthetsparaden, men det er ikke av riktige grunner – det er fordi det er digitalt. For når Stolthetsparaden går gjennom Karl Johans gate, er man som funksjonshemmet ofte avhengig av å ha nok assistansetimer. Vi vet fra før av at veldig mange funksjonshemmede kjemper mot et kommunebyråkrati som tildeler for få assistansetimer. Kommunebyråkrater som kun tildeler assistansetimer til trening og ernæring, men ikke til fritid, utdanning og engasjement. På grunn av dette har flere mulighet til å delta digitalt, enn å delta når Stolthetsparaden går gjennom Oslos gater i sin fulle prakt.

Stolthetsparaden gir oss en felles kampdag til å kjempe for menneskerettigheter. Men den gir oss også rom til å ta oss fri fra pedagogrollen. Og rom til å være mennesker og ikke pasienter. Det er slitsomt å ta hverdagskampene hver dag alene. Hverdagskampene som i bunn og grunn kommer av andres fordommer, men som begrunnes i din biologi. Derfor kribler det i magen når Stolthetsparaden står for tur, for det er ingenting som er mer engasjerende enn å stå sammen. Sommerfuglene er skapt av kamplyst, sinne og stolthet. Jeg gleder meg som aldri før til denne helga, for det er engasjerende å kjempe sammen for rettigheter som for lengst skulle vært innfridd.