– Jeg var en ekstremist

Shiraz Maher er seniorforsker ved Kings College og ekspert på ekstremisme og radikalisering. Denne uken gir han ut boken “Salafi Jihadism – The history of an idea”, som han nylig ble nominert til Orwell-prisen for. Men han kunne like gjerne ha vært en fremmedkriger i Syria.

I løpet av noen få dager etter terrorangrepet 11. september, sluttet han å drikke alkohol, sluttet å røyke hasj, gjorde det slutt med kjæresten, begynte å gro skjegg og sluttet seg til Hizb ut-Tahrir.

Organisasjonen, som ønsker å opprette et kalifat styrt av sharialoven, er ifølge tenketanken Heritage Foundation aktiv i over 40 land. Selv om gruppen selv ikke vil oppgi hvor mange medlemmer den har, skal det være snakk om nærmere en million.

Det gjør det sexy og eksklusivt.

I Danmark har lederen av Hizb ut-Tahrir blitt straffedømt for trusler mot jøder. I januar 2015 gikk et flertall i det danske Folketinget inn for å forby organisasjonen. Også i Tyskland, Australia og England er dette et forslag som stadig blir fremmet. I mange arabiske land er organisasjonen allerede forbudt.

– Hizb ut-Tahrir er ikke voldelig i seg selv. Medlemmene applauderer selvmordsbombere, men ser ikke på dette som noen god løsning på lang sikt, forteller Maher, som i dag er ansatt ved det Internasjonale senteret for studier av radikalisering (ICSR), underlagt Kings College i London.

Maher forsker på unge europeere, briter spesielt, som reiser til Syria og Irak for å slutte seg til terrororganisasjonen Den islamske stat (IS). De vil også ha et kalifat, men tar i bruk brutal vold og terror for å oppnå dette. IS består av om lag 30 000 krigere fra rundt 100 forskjellige land. Minst 4 000 av dem er fra Vest-Europa, ifølge ICSR.

Selv om Hizb ut-Tahrir også har som mål å opprette en islamsk stat, har den tatt avstand fra IS.

– Det er i grunnen bare sjalusi, fordi IS fikk til mer på seks måneder enn Hizb ut-Tahrir har fått til på 60 år, sier Maher.

Maher, som til dels vokste opp i Saudi-Arabia, studerte historie ved universitetet i Leeds før 11. september 2001 og levde et helt normalt studentliv. I starten av radikaliseringsprosessen bodde han fortsatt sammen med sine hvite, engelske, ikke-muslimske venner.

Moren til Maher var begeistret for sønnens nye livsstil.

– Jeg husker jeg syns det var rart å stå opp klokken fire om morgenen for å be, mens de kom drita fulle hjem fra byen. Jeg tenkte at de var idioter som ikke skjønte at verden hadde endret seg. Jeg forsto ikke hvordan de kunne diskutere trivielle ting som hvem som er den beste skuespilleren, De Niro eller Pacino, sier Maher.

Etter tre måneder flyttet han inn i et hus ved siden av den lokale moskeen, sammen med andre medlemmer av organisasjonen Hizb ut-Tahrir.

– Man kan ikke bare melde seg inn i Hizb ut-Tahrir. Det gjør det sexy og eksklusivt. Organisasjonen er veldig hemmelighetsfull og hierarkisk. Når du først melder din interesse, blir du satt i en celle og må gå i lære. Du har ikke noe med medlemmene og administrasjonen å gjøre i starten.

Det finnes en rekke ulike krav som må oppfylles dersom du vil bli et fullverdig medlem av Hizb ut-Tahrir, og prosessen kan ta opp til tre år. For Maher tok det bare ett.

– De holder øye med deg. Ikke bare cellelederen, men også de lokale lederne. De ser etter hvor entusiastisk du er, hvor mye du leser, hva du leser, om du tar til deg gruppens ideer, hvor lidenskapelig du er, hvor forpliktet du er. Når de føler du er klar, blir du tatt opp som medlem, sier Maher.

De ba meg ryke og reise.

Da Maher ble innlemmet, var organisasjonen ivrig etter å utvide nettverket sitt. De trengte flere som kunne ta seg av de administrative oppgavene, som å skrive propaganda og organisere møter. Maher passet perfekt, og ble utnevnt til celleleder samme dag som han ble medlem. Etter et par måneder ble han utnevnt til leder for Hizb ut-Tahrir i Nordøst-England. Ikke lenge etter giftet han seg med søsteren til et av de andre medlemmene.

Ifølge Maher ønsker mange i Hizb ut-Tahrir at det skal ta mer enn ett år å bli medlem.

– De vil beskytte organisasjonen, og er redde for at medlemmene skal gjøre akkurat det jeg til slutt gjorde, sier han.

Moren til Maher var begeistret for sønnens nye livsstil. Han hadde endelig oppdaget gud, sluttet å drikke og tilbringe tid med hvite jenter. Faren til Maher var mer kritisk til sønnens nye livsstil.

– Faren min er veldig liberal. Han så hva som var i ferd med å skje. Han vokste opp i Pakistan med islamistiske organisasjoner, og brukte mye tid på å kjempe mot dem. Han gjorde det veldig klart at han ikke tolererte det jeg holdt på med, forteller Maher.

Du fyller folk med sinne og alle mulige ideer.

Familien kranglet mye. Det ble ikke noe bedre da Maher forsøkte å få moren og søsteren til å gå med hijab.

– De ba meg ryke og reise, sier Maher. Han fortsatte å engasjere seg i arbeidet hos Hizb ut-Tahrir, tross families misnøye.

Da britiske myndigheter i 2005 gjorde det mulig for irakere som oppholdt seg i Storbritannia å være med på Iraks første demokratiske valg på 50 år, organiserte Maher og Hizb ut-Tahrir en protest. De oppfordret irakerne til ikke å stemme. Hizb ut-Tahrir mener demokrati er uislamsk og ikke forenlig med sharialoven.

Sharia er regler for hvordan muslimer skal oppføre seg; juridiske lover og ikke-juridiske regler for ritualer, bønn og faste. Terrororganisasjoner som IS ønsker en streng ortodoks tolkning der pisking, steining og halshugging er en del av strafferetten. Det er stor uenighet i den muslimske verden om hvor strengt lovene skal tolkes.

Selv om ordene “jeg slutter” var enkle å si, var ikke tiden etterpå enkel.

– Tenk at vi sa til irakere som skulle stemme for første gang i sitt liv, at de ikke skulle stemme. De fleste kurderne ga oss juling, og jeg tenkte: Hva gir oss rett til å fortelle disse menneskene som har lidd så lenge at de ikke skal stemme, sier Maher.

En annen arbeidsoppgave var å rekrutterte nye medlemmer til organisasjonen.

– Du fyller folk med sinne og alle mulige ideer, så forteller du dem at de må vente på at kalifatet skal etableres. Noen mennesker har ikke den selvdisiplinen og tålmodigheten, og ender opp med å gjøre noe drastisk som å planlegge et angrep eller dra til Irak og Syria, sier Shiraz Maher.

7. juli 2005, samme dag som Londons kollektivsystem ble utsatt for et bombeangrep der 52 mennesker mistet livet og mer enn 700 ble skadet, forlot Maher organisasjonen.

– Hizb ut-Tahrir hadde ingenting med bombeangrepet i London å gjøre, men gjerningsmennene tilhørte det samme radikale miljøet. Jeg hadde advart om at noe slikt kom til å skje, sier han.

Mens Shiraz Maher var aktiv i Hizb ut-Tahrir, fullførte han også en mastergrad ved Universitetet i Cambridge, hvor han fordypet seg i islamsk politisk tenkning.

– Under studiene kom jeg over litteratur som utvidet tankegangen min og ga meg en dypere forståelse for islam. Dogmet tåler ikke slik granskning, og alt begynte å rakne. Jeg begynte å se på de tingene vi gjorde på en helt annen måte, sier Maher.

Selv om ordene “jeg slutter” var enkle å si, var ikke tiden etterpå enkel. Konsekvensene var store.

– Følelsesmessig var det vanskelig. Det å skulle løsrive seg var tøft, fordi det er en uhyggelig organisasjon, de er som en kult, og liker ikke når noen gjør det slutt med dem, sier Maher.

Jeg fikk en sjanse til å gjøre opp for mine feil.

Det ble stygt. Organisasjonen truet Maher og familien hans. De spredde stygge rykter og løgner. De publiserte adressen til foreldrene på nettet. Til slutt måtte han ta kontakt med politiet.

– De drev en diskret skremselskampanje, men vi klarte å fjerne alt til slutt. De prøvde å ta meg. De kunne tatt én, men vi ble for mange for dem.

I tiden som fulgte brøt flere andre nøkkelmedlemmer ut. Det gjorde det lettere for andre medlemmer å forlate organisasjonen.

– Vi måtte vise dem hvordan man kom seg ut, rent praktisk. Sånn slutter du og sånn lever du videre etterpå. Vi ga folk selvtillit ved å vise dem hvordan man kan leve utenfor kulten. 2005 til 2007 var tøffe år, men vi knuste dem til slutt.

Det var ikke bare kritikken fra medlemmer i organisasjonen som tok på etter at han meldte seg ut. Han måtte hele tiden forsvare seg. Forsikre andre om at han ikke lenger var en ekstremist.

– Jeg fikk ofte spørsmål om jeg var dobbeltagent. Folk var mistenksomme, og det pleide å irritere meg. Nå, hvis folk spør meg om hvordan de kan være sikre på at jeg ikke er en ekstremist, svarer jeg bare: Hvordan kan jeg vite at du ikke er en ekstremist? Det eneste jeg har tatt med meg fra den tiden, er gudstroen, sier han.

– Det er vanskelig å si akkurat hva slags typer som slutter seg til IS, men jeg kan for eksempel si at den gjennomsnittlige fremmedkrigeren fra Storbritannia er en mann, tidlig i tjueårene, med en form for høyere utdannelse, sier Shiraz Maher.

Han er spesielt bekymret for de yngste.

Han understreker at det ikke er typisk for fremmedkrigere fra andre land, som Norge, Nederland og Belgia, å ha høyere utdannelse.

– Noen av dem er oppegående og vittige typer, som har tatt noen dumme valg. Når jeg snakker med dem, hender det at jeg tenker “hadde jeg vært litt yngre, kunne det vært meg”.

I dag er Maher glad for at han var medlem av en organisasjon der det faktisk var mulig å komme seg ut.

– Jeg fikk en sjanse til å gjøre opp for mine feil, og til å leve et mer meningsfylt liv. Å løsrive seg fra IS er ikke mulig. De vil ikke la deg dra. Hvis du på mirakuløst vis klarer å komme deg unna, tar ikke britiske myndigheter deg imot uansett.

I Storbritannia kan myndighetene inndra reisedokumenter fra folk som mistenkes for å skulle delta i terrorrelaterte handlinger. De kan også utestenge folk fra landet midlertidig, men utestengingen kan forlenges og endres. Maher liker ikke dette.

– Jeg har sagt det til regjeringen en rekke ganger. Til statsministeren, hans team og sikkerhetstjenesten: Ikke alle som reiser til Syria er terrorister. Ikke alle som kommer tilbake bør behandles som kriminelle, sier Shiraz Maher.

Hvilken rett har Norge til å eksportere ekstremismen sin?

Han er spesielt bekymret for de yngste, de som ikke er eldre enn 16, 17, 18 år. Han syns synd på dem. Og på foreldrene deres, som sitter igjen og ikke forstår hva som skjedde.

– De slukte den romantiske ideen og ble lokket av æresfølelsen, men vi må ta dem imot hvis de ønsker å komme tilbake. Overvåk dem, gjør det som må gjøres, men gi dem i det minste muligheten til å løsrive seg.

Ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skal det rundt årsskiftet ha vært rundt 40 norske fremmedkrigere i Syria, til sammen kan det ha vært rundt 80. I Norge har lignende tiltak, som å kunne inndra norske statsborgerskap, blitt diskutert.

– De norske fremmedkrigerne er Norges problem. Beklager, men de er ikke Syrias problem. Det er først og fremst syrere de halshugger og pisker. Dreper. Hvilken rett har Norge til å eksportere ekstremismen sin? spør Maher.

Det blir stille. Når han ikke får noe svar på spørsmålet, fortsetter han:

– Hvilken rett har Norge, eller andre myndigheter, til å ikke bare ta fra folk passet, men også statsborgerskapet? Det er skammelig. Det er noe som ikke har blitt gjort siden nazistene. Det er så feil.

Noen av dem har han til og med utviklet et slags vennskap med.

Maher er tydelig i sin kritikk av Hizb ut-Tahrir, ekstremister og terrorister. Det gjør at han mottar trusler, gjerne fra Syria. Det bekymrer foreldrene. Spesielt faren, og spesielt etter angrepet på Charlie Hebdo. Så Maher tar en hel del forholdsregler når han reiser til Syria for å drive med feltarbeid til studiene sine.

– Det er aldri noen som vet at jeg er der. Jeg bruker sosiale medier som om jeg fortsatt var i London, oppfører meg helt normalt. Vi kontakter ingen før vi er der nede. Vi krysser bare grensen i noen timer av gangen og snakker med de fremmedkrigerne som er tilgjengelige akkurat der og da.

Selv om Maher har oppfordret unge muslimer til ikke å reise til Syria for å kjempe, har han god kontakt med flere fremmedkrigere i Syria.

–  Jeg pleier å fortelle dem at jeg er uenig med dem. Hvis ikke hadde jeg vært der selv. Men jeg gir dem også en unik mulighet til å formidle budskapet sitt til britiske myndigheter, sier Maher.

Sosiale medier har vært viktig i arbeidet hans, men amerikanernes angrep på Kobani i Syria i oktober 2014 ble et vendepunkt. Mange av fremmedkrigerne som var mest aktive på twitter, døde i angrepet, ifølge forskeren.

Det er på sosiale medier det meste av rekrutteringen til IS foregår. Det er også der han har klart å få kontakt med flere av fremmedkrigerne. Noen av dem har han til og med utviklet et slags vennskap med.

Han har til og med favoritter blant fremmedkrigerne.

– Jeg blir ikke knyttet til dem. Men noen vet for eksempel at jeg har en datter. Jeg forteller dem ikke akkurat hvilken skole hun går på og sånt, men jeg vil at de skal vite at jeg er en helt vanlig fyr. Jeg må vise dem tillit, på samme måte som de viser meg tillit, sier Maher.

Han har til og med favoritter blant fremmedkrigerne.

– En var en 19 år gammel fyr fra Portsmouth. De brukte ansiktet hans på forsiden av en utgave av magasinet New Statesman. Jeg visste han kom til å elske det, han var ganske arrogant og det ville matet egoet hans. Men han fikk aldri sett det. Han var en av dem som døde i Kobani, sier han.

Det skremmer ikke Maher at han en gang ble radikalisert. Det som skremmer ham er at han selv kunne vært en av de unge mennene på andre siden av dataskjermen. At han kunne vært en fremmedkriger i Syria.