Nå må vi heve stemmene våre, på vegne av barna som ble en del av oss og som gjorde alt vi bad dem om.
I Kabul sitter ei lita jente og venter. Venter på livet sitt. Snart avgjøres skjebnen hennes. Den mest avgjørende frasen i hennes liv blir ikke «barnets beste», men «innvandringsregulerende hensyn». Hvor stor plass den frasen får vil avgjøre Faridas liv, det avgjør om hun igjen får danse, får gå på skole og drømme om hva hun skal bli.
Farida gikk 1-4 klasse på en barneskole i Dokka. Hun elsket skolen, hun var lærevillig og motivert. Hun hadde fått lov til å slå rot i Norge. Hun var trygg. Drømmene fikk vinger, hun kunne danse, le og drømme.
Den mest avgjørende frasen i hennes liv blir ikke «barnets beste», men «innvandringsregulerende hensyn»
Det handler mest om Farida. Om hennes fremtid. Om hvilke beslutning som ivaretar hennes rett til liv og utvikling. Om Norges forpliktelse til å sikre henne et verdig og godt liv. Ikke om hva mor og far har gjort eller ikke gjort. De har sannsynligvis ikke gjort noe galt de heller. De forelsket seg i hverandre i et land der den slags ikke er overlatt til to elskede å bestemme selv. Farida blir født utenfor ekteskap. Det er ikke akseptert i Afghanistan, det er rett og slett farlig. Når de flykter kommer foreldrene bort fra hverandre og mor ankommer Norge sammen med Farida alene, mens far er forsvunnet.
Farida og mor får opphold i Norge. En alenemor har rett på beskyttelse. Når far finner den lille familien sin i Norge, på Dokka, oppheves mor og Faridas oppholdstillatelse. Utlendingsmyndighetene mener at de har tatt familien i en løgn. Det er påstand mot påstand. I 2015 sendes Farida, med sine foreldre, ut av landet til Kabul, Afghanistan. Til et land som refser Norge for å sende familien tilbake og som ikke kan garantere for deres trygghet. UNE derimot mener afghanske myndigheter tar feil og at Afghanistan er fullt ut kapable til å ta vare på familien. Man kan undre seg over den noe arrogante vurderingen. Vet Norge eller Afghanistan best om hva som er trygt i Kabul?
Vet Norge eller Afghanistan best om hva som er trygt i Kabul?
Farida legger seg på gulvet når hun kommer til Kabul, og hun blir der mens hun visner vekk. Hun mister håpet. Hun er 9 år og forstår at det landet hun er kommet til ikke kan tilby henne noe. Hun kan ikke gå på skole her og forutsetningene for integrering er ikke tilstede. Farida gir opp.
Men båndene til Norge og til Dokka er sterke. Fra Norge sendes det ut lange gulltråder fra hjerte til hjerte. Den som spinner dem mest og best er Faridas lærer. Hun nekter å gi opp og tar i bruk de verktøyene hun behersker best. Læring. Hun lokker frem lærelysten hos Farida, gir henne oppgaver, lytter til henne, sender henne bøker, roser henne og viser varme og omsorg, blir Faridas lys. Det er en rørende historie om en lærers betydning i et barns liv i en helt spesiell og krevende livssituasjon.
Lenge har vi ikke maktet å lese om asylbarna som ble og blir sendt ut.
Lenge har vi ikke maktet å lese om asylbarna som ble og blir sendt ut. Vi har beskyttet oss fra å lese fordi vi bare ikke klarer mer. Men nå må vi igjen heve stemmene våre. På vegne av disse barna som ble en del av oss og som gjorde alt vi bad dem om. De lærte seg norsk, de fikk norske venner, de sparket fotball, danset og de elsket skolen for den gav dem fremtidshåp. Vi ble det eneste landet de kjente til, språket vårt ble deres og verdiene våre ble deres. Vi lærte dem om at alle barn har rett til å bli hørt og at barnets beste skal legges til grunn for alle beslutninger som tas.
Som et dundrende crecendo lot vi « de lengeværende asylbarna» bli valgkamp og en del av regjeringsforhandlinger. Så ble det tyst mens vi sendte dem ut i ly av natten en etter en.
Men nå må vi igjen heve stemmene våre. På vegne av disse barna som ble en del av oss og som gjorde alt vi bad dem om.
Å utvise et barn som har gått fire år på norsk skole til et land der hun verken behersker språket eller får skolegang har ingenting med å legge barnets beste til grunn. Det er en beslutning som vil ramme hennes liv med en styrke som ingen kan forestille seg. Farida er jente, født utenfor ekteskap, sendt til et land som er i oppløsning og som på ingen måte i nær fremtid vil anerkjenne jenters selvstendig verd og rett til en utdannelse. Det finnes et kvinneperspektiv her som ikke tåler dagens lys. Ville vi sendt Malala tilbake til et liv uten utdanning?
Faridas stemme er for liten og spinkel, hun vant ingen fredspris. Hun høres knapt over de mumlende, grå stemmende som med jevn dur gjentar de “innvandringsregulerende hensyn” og “behovet for en streng og rettferdig asylpolitikk”. De er villige til å ta fra barn fremtidshåp for å sette et eksempel for andre “lykkejegere”.
Ville vi sendt Malala tilbake til et liv uten utdanning?
Vi håper for vår egen del, men mest for Farida, at retten gir oss troen tilbake på at barnets beste skal legges til grunn for beslutninger som angår barn.
I mens venter Farida i Kabul. Venter på å få livet sitt tilbake. Vi håper hun finner krefter til å jage etter lykken. At hun vil få danse igjen.
Kommentarer