Mobilus In Mobili flickr cc
FOTO: Women's march/Mobilus/Flickr cc

Feminismen er mer vital enn på 40 år

«Kort oppsummert handler det om å være født fri, for faen.»

Hvert eneste år i dagene rundt 8. mars, blir jeg kontaktet av medier som ber meg svare på de samme to spørsmålene: «Har kvinnedagen utspilt sin rolle?» Og: «Hva er den viktigste saken i norsk feminisme akkurat nå?»

Spørsmålet om kvinnedagens eksistensberettigelse er selvsagt litt trøttende; som feminist i offentligheten blir du stadig tvunget i denne forsvarsposisjonen. Hovedproblemet med en slik medievinkling er imidlertid at den undervurderer folk. De fleste nordmenn er nemlig klar over behovet for en politisk kvinnedag. Folk vet at likestillingen halter på en rekke områder i samfunnet, og at en gammel seier ikke nødvendigvis er hugget i stein.

Jeg vil påstå at norsk feminisme ikke har vært mer vital siden 1970-tallet.

Spørsmål nummer to er direkte håpløst å svare på. «Hva er den viktigste feministiske saken?» Det ligger en skjult felle i det å begi seg ut på å rangere politiske spørsmål på denne måten. Journalisten ringer selvsagt ikke bare deg, men stiller det samme spørsmålet til flere samfunnsaktører som jobber med likestillingsspørsmål på sine felt. Dermed blir svarene deres satt opp mot hverandre:

En leder i fagbevegelsen vil kanskje svare at den økonomiske ulikheten mellom kvinner og menn er et nøkkelspørsmål. Det at såpass mange kvinner jobber deltid, gjør at de ender opp med mindre trygghet og lavere pensjon, vil hen påpeke.

Lederen for MiRA-Senteret vil trekke fram det at mange minoritetskvinner har mindre frihet i hverdagen enn kvinner og menn som tilhører majoritetsbefolkningen. Dessuten er deres stemmer ofte marginalisert i offentligheten.

Kommentarfeltet eksploderer, hurra!

Og så kommer feminister som meg – mest opptatt av populærkultur, språk og medier. Temaer som selvsagt ser uviktige ut, ja nærmest latterlige, dersom de settes opp mot voldtekt og mishandling av kvinnelige flyktninger.

Dermed kan redaksjonen fornøyd konstatere at de har materiale til en konfliktsak, og ringer noen som kan si:

«Norske feminister er mer opptatt av språk – og sin egen høye lønn – enn diskriminerte kvinner i andre land.» «Feministene svikter minoritetskvinner.» «Norske kvinner er ego.»

Kommentarfeltet eksploderer, hurra! Ingenting føles bedre enn å få bekreftet stereotypiene. Feministene krangler med hverandre. Kvinne er kvinne verst!

 

Sosiale medier fungerer som en vaktbikkje

Til tross for at en del av disse mekanismene ser ut til å gjenta seg selv i det uendelige, er det også mye positivt å rapportere om fra det som blir kalt «feminismens fjerde bølge.» Jeg vil påstå at norsk feminisme ikke har vært mer vital siden 1970-tallet.

Hver eneste uke arrangeres det festivaler, seminarer, konferanser og paneldebatter om likestilling og andre feministiske spørsmål. Det har dukket opp et eget feministisk parti – FI – og kvinneorganisasjonene melder om økte medlemstall. Engasjementet er særlig stort i sosiale medier.

På den måten tvinges vi alle til å skjerpe oss i den offentlige debatten.

Dersom en samfunnsaktør for tjue år siden plumpet ut med et sexistisk utspill under et «Antenne Ti»-program, ville hen kanskje ha fått kritikk for dette i et leserinnlegg et par dager senere. I dag vil du umiddelbart få beskjed – fra svært mange – gjennom kanaler som Twitter og Facebook. Noen mener dette er politisk korrekthet «gone mad». Selv mener jeg slik aktivitet på sosiale medier ofte fungerer som en vaktbikkje og et korrektiv. Folk slipper ikke like lett unna med feilinformasjon, mytespinn eller diskriminerende utsagn. På den måten tvinges vi alle til å skjerpe oss i den offentlige debatten.

 

Modig, jeg?

I blant får jeg høre av folk som møter opp på mine foredrag at jeg er modig. Modig som tør å si min mening høyt og fronte en politikk som av noen blir sett på som kontroversiell. Det er til å rødme av. En slik framstilling antyder at noe skulle stå på spill for meg. At det å si meningen min offentlig innebærer en risiko, en fysisk fare eller at dette skulle være til hinder for meg i livet. Slik opplever jeg det overhodet ikke. Snarere tvert imot. Med min oppvekst og bakgrunn tatt i betraktning, ville det nok ha blitt sett på som et større opprør å ikke være en offentlig feminist.

For endel minoritetskvinner ser virkeligheten annerledes ut. Jevnlig hører vi om kvinner som opplever utfrysning, trakassering eller trusler etter å ha uttalt seg i media. Det har vært skudd mot restauranter, folk er blitt slått ned på gata. Noen lever med voldsalarmer og politibeskyttelse, andre forteller at deres utsatte posisjon har gitt dem store psykiske problemer.

Mange i feministiske miljøer er svært lettet og glade over dette raset av nye stemmer.

Til tross for alt dette, ser vi nå en strøm av modige, liberale kvinner med minoritetsbakgrunn markere seg i debatten, og de glir inn som en naturlig del av den norske kvinnebevegelsen:

«De skamløse jentene» Nancy Hertz, Sofia Srour og Amina Bile. Kvinnene som skriver på nettstedet Sister-hood, drevet av filmskaper og aktivist Deeyah Khan. Azra Gilani, Nina Bahar, Mina Adampour, Namra Saleem, Shazia Sarwar, Warsan Ismail, Nora Mehsen, Sumaya Jirde Ali – lista begynner å bli lang.

Shabana Rehman har engasjert seg i den nokså ferske organisasjonen Sekulær Feministisk Front, som kjemper mot religiøse kjønnsroller. På deres agenda framover står kampen mot æreskultur, skambegrepet, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og ikke minst den sosiale kontrollen som utøves mot mange unge mennesker i minoritetsmiljøer. Eller med Rehmans egne ord: «Kort oppsummert handler det om å være født fri, for faen».[1]

 

Kvinnene må få definere sin egen kamp

Selv om kampen mot sosial kontroll er noe de fleste av disse kvinnene har til felles, er de ikke nødvendigvis enige om hvilke virkemidler som behøves. Naturlig nok, vi snakker om enkeltpersoner, ikke en homogen politisk gruppe. Stadig flere kvinner med minoritetsbakgrunn er opptatt av å påpeke nettopp dette: Vi er ikke bare en utsatt gruppe – undertrykte ofre, som må frigjøres.

Det å få bli behandlet som et individ – med den kompleksiteten dette innebærer – er rett og slett et privilegium som innrømmes alle.

Mange i feministiske miljøer er svært lettet og glade over dette raset av nye stemmer. Ikke fordi minoritetskvinner skal kjempe sine kamper alene – slik enkelte ynder å hevde er norske feministers holdning – men fordi disse kvinnene selv må få lov til å formulere hvor kampen står. De må selv få definere sine egne problemstillinger. Med sin egen stemme.

Det er ikke uten grunn at «hore» er det mest brukte skjellsordet på norske skoler.

Noen ganger når jeg har havnet i diskusjoner om kvinners posisjon i islam, har det slått meg ganske tydelig: Hjelper det noen at jeg sitter her og snakker om miljøer jeg ikke kjenner, strukturer jeg aldri har kjent på kroppen eller en Gud jeg aldri har trodd på? Kanskje er det ikke behov for min hvite sekulære middelklasse-stemme akkurat nå?

Unge jenter med minoritetsbakgrunn trenger forbilder de kan assosiere seg med. Noen som ligner dem selv, som har opplevd de samme tingene og som forstår nyansene i disse opplevelsene.

Vi som tilhører majoritetsmiljøet må bidra med plattformer, talerstoler og ører som lytter. Og selvsagt erfaringer fra vår egen kamp mot skam- og æreskultur. I dag blir disse begrepene nærmest utelukkende knyttet til islamsk kultur og oppdragelse, men skam og ære har vært bærebjelker i all patriarkalsk kultur, til nær sagt alle tider. Disse begrepene er rett og slett selve verktøyet som brukes for å kontrollere kvinners seksualitet.

Det er ikke uten grunn at «hore» er det mest brukte skjellsordet på norske skoler.

 

Kuppforsøk fra høyre og venstre

Vi ser stadig at feminismen blir brukt som gissel i kulturkamper, også fra politikere i posisjon. Igjen og igjen forsøker man å skambelegge feministisk engasjement, fordi den enkelte demonstrasjon, artikkel eller bok ikke fronter det budskapet du skulle ønske. Ofte handler dette om synet på islam. For det er mange som ønsker at norske feminister skal bidra sterkere i den generelle islamkritikken. Den som ofte males med bred pensel og dermed ikke alltid er like treffende: «Islam er kvinnefiendtlig!» «Hijab er kvinneundertrykkende!» Utropstegn og punktum. Dersom du vegrer deg for å delta i debatten på disse premissene – eller forsøker å nyansere – får du høre at du svikter.

Vi så det senest i forbindelse med kvinnemarsjene mot Trump: Utallige forsøk fra både høyre og venstre på å kuppe agendaen ved å fortelle feministene hva de heller burde ha demonstrert mot. Det være seg kidnappede skolejenter i Nigeria eller sosial dumping i Europa.

Nei. Vi må faktisk ikke velge.

« jeg velge mellom kvinnekamp og lønnskamp?» spurte SV-medlem Kari Kristensen i et leserinnlegg i Klassekampen, etter at Arbeiderpartiets rådgiver Jonas Bals hadde kritisert Womens March.[2]

Nei. Vi må faktisk ikke velge. Som Kristensen selv påpeker er det i den norske kvinnebevegelsen tradisjon for å engasjere seg i både handelsavtaler, lønnskamp, sekstimersdag og omsorgskrise. Du kan være engasjert i LHBT-rettigheter og i internasjonal solidaritet. Du kan jobbe mot religiøs kvinneundertrykking og være opptatt av å få flere kvinnelige næringslivsledere. Selvfølgelig.

 

Det året det var så bratt

Forfatter Kristina Leganger Iversen oppsummerte feministåret 2016 i sin Klassekampen-spalte, og det var ikke lystig lesning:

«Det var året Donald Trump blei president i USA. Det var året der Terje Søviknes blei minister. Det var året med grab them by the pussy. Det var året der det å vere i politisk leiing, skjenke og liggje med sekstenårige jenter er sånt som skjer. Boys will be boys. Det var året der Hillary Clinton blei kalla ei nasty woman. Det var året for vanvettige domsutsegner. (…) Det var året tre menn kunne dope ei jente, bere henne med seg til ei hytte, valdta henne etter tur, filme det, bli frikjent.»[3]

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

Det er naturlig å kjenne på motløsheten i blant. Hva skjer med folk? Hva skjer med tonen i den offentlige debatten? Går vi virkelig bakover?

Men som Leganger Iversen også skriver: Vi har ikke tid til fortvilelse, vi har ikke råd til redsel. Vi må heller gjøre det som har fungert tidligere når situasjonen virker håpløs: Mobilisere krefter og organisere oss. Vi må orke å si i fra, igjen og igjen. Til statsledere, lokale politikere og gamle klassekamerater på Facebook: «Sånn kan du ikke omtale kvinner.» «Det du sa nå, er rasistisk». «Denne domsavgjørelsen er et hån mot kvinner.» «Vi finner oss ikke i det.»

Igjen og igjen og igjen.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

(Artikkelen er også trykket i Voksenåsens publikasjon «Kvinnor och barn i rättens gränsland».)

[1] «Gaarder Rehman til kamp mot æreskultur og sosial kontroll», Nettavisen, 20.januar 2017.

[2] «Må jeg velge?», Klassekampen 28. Januar 2017.

[3] «Håpets år, Klassekampen 2. Januar 2017.