Integreringspolitikk for økt ulikhet

En nylig utgitt SSB-rapport viser en sammenheng mellom økt innvandring og økende ulikhet. I den forbindelse hevdet Stefan Heggelund fra Høyre at venstresiden ikke tar ulikhet på alvor og at høy innvandring nødvendigvis innebærer økt ulikhet. Men Heggelunds profeti er på ingen måte selvoppfyllende. Med en annen politikk er et annet utfall mulig.

Det gjenstår enda å se om det tas høyde for det i budsjettforhandlingene som nå pågår på overtid.

Å kutte i muligheter

Det er enighet om at tilbudet til asylsøkere skal være «nøkternt», men «forsvarlig». Å kutte ytterligere i tilbudet til asylsøkere gjør samtidig integreringen vanskeligere. På kort sikt innebærer kuttene en redusering av kostnader, men det er god grunn til å frykte at resultatet på lengre sikt vil bli økte utgifter.

Det som hindrer dem er ikke manglende vilje, men manglende muligheter.

Integreringsminister Sylvi Listhaug har snakket mye om å stille krav. De fleste husker spissformuleringen om at integrering ikke skal være «som å bli båret på gullstol» inn i Norge. Det oppsummerer også det de fleste asylsøkere selv forventer: å bli stilt krav til. De ønsker seg jobb, utdanning og å bygge en ny tilværelse som likeverdige bidragsytere i det norske samfunnet. Det som hindrer dem er ikke manglende vilje, men manglende muligheter. Å stille krav uten å gi muligheter er å rigge en integreringspolitikk for feiling.

Det er dét regjeringen gjør når de kutter i norsktilbudet for beboere i mottak. Og det er dét regjeringen gjør når støtteordningene kuttes slik at det hindrer beboernes mulighet til deltakelse i lokalsamfunnet.

Fattigdommen starter på mottaket

Økonomiske ytelser til asylsøkere har de siste årene blitt kuttet kraftig. Beboere på asylmottak lever allerede langt under fattigdomsgrensen. En enslig beboer som venter på opphold eller svar på sin søknad, mottar opptil 2 340 kroner per måned, det vil si 78 kroner dagen. Det skal dekke all mat, helsehjelp, bussbilletter, avgifter man må ut med i søknadsprosessen og øvrige utgifter. Et barn mellom 0 og 5 år gir ett tillegg på 1300 kroner måneden – det skal dekke alt barnet trenger.

Beboere på asylmottak lever allerede langt under fattigdomsgrensen.

I asylmottakene ser vi at de trange økonomiske kårene fører til at beboere vasker klær uten vaskemiddel og dropper å kjøpe dopapir. Noen velger bort medisiner til seg selv, til fordel for kjøtt eller grønnsaker til barna sine. En mottaksleder forteller at mens han før kunne bli budt på en kopp te og en kakebit i korridorene på mottaket, er det nå uaktuelt. Beboere har ikke råd til den slags «ekstra».

For å få hverdagen til å gå rundt eksisterer det en delingskultur, hvor folk låner hverandre kontanter til bussen, legebesøk, medisiner eller andre nødvendigheter. Dette blir det trolig slutt på dersom regjeringens forslag om innføring av betalingskort uten kontantuttak gjennomføres.

Økt barnefattigdom

Nå er det barnefamiliene som står for økonomisk kutt-tur. I følge forslaget til statsbudsjett for 2017 vil regjeringen sette et tak på 10 000 kroner på støtten til familier i mottak. En familie på seks som bor på en av våre mottak vil sitte igjen med 55 kroner dagen til hvert familiemedlem dersom forslaget blir vedtatt.

Det man reelt sett kutter i nå er folks mulighet til å spise seg mett, gå til legen og kjøpe medisiner. I tillegg til bussbilletter, tur til loppemarkedet eller utstyr som må til for at barna skal kunne delta på aktiviteter. Man kutter dermed i asylsøkernes mulighet til å leve et verdig liv og til å integreres i lokalsamfunnet.

Man kutter dermed i asylsøkernes mulighet til å leve et verdig liv og til å integreres i lokalsamfunnet.

Allerede før de allerede gjennomførte kuttrundene har flere studier uttrykt bekymring for asylsøkende familiers økonomi og det har gjentatte ganger blitt anbefalt økt støtte for å gi bedre levekår for denne gruppen (Lauritsen 2007, Lidén mfl 2011). En NOVA-rapport fra 2009 sammenstilte forskningen som er gjort på forholdene for barn i asylmottak, og konkluderte med at barns hverdager i asylmottak ligger langt unna hverdagen for barn i familier som lever på sosial stønad.

At barna på mottaket vet at de lever i fattigdom er det ingen tvil om. De tar ikke med seg venner hjem og det å gå i barnebursdag er stort sett uaktuelt. Dersom det blir umulig for asylsøkere å ta ut kontanter, vil barnas handlingsrom utenfor mottaket bli ytterligere innskrenket. Kuttet i støtten til barnefamilier og den øvrige asylpolitikken står i skrikende kontrast til regjeringens ambisjoner om å redusere barnefattigdom.

Integreringen må starte fra dag én

Innvandrere er ingen ensartet gruppe, men det er liten tvil om at måten vi møter asylsøkere- og flyktninger på har betydning for videre integreringsløp. I regjeringens Stortingsmelding «Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk» er det foreslått flere gode integreringstiltak. Gjennomgangstonen er likevel at tiltakene skal starte etter oppholdstillatelse er innvilget. Jeg er bekymret for at tiltakene kommer i gang for sent og at de tilrettelegges kun for noen få.

Jeg er bekymret for at tiltakene kommer i gang for sent og at de tilrettelegges kun for noen få.

Et eksempel er regjeringens oppstart av integreringsmottak, et tilbud for 500 av de 16 000 beboerne i mottak. På integreringsmottakene skal det tilbys et fulltids kvalifiseringsprogram med kompetansekartlegging, karriereveiledning og tiltak for å gjøre beboerne i stand til å gå over i arbeid eller utdanning. Tiltakene er positive, men treffer kun noen få av de mest ressurssterke asylsøkerne. I stedet for å legge opp til en differensiering av mottakssystemet burde slike positive tiltak rulles ut på alle asylmottak. Erfaring har vist at ordinære mottak med blandet beboersammensetning er den modellen som fungerer best, både for de som skal bli i Norge og de som skal sendes ut.

Ny forskning fra 2016 bekrefter samtidig at lang ventetid i mottak reduserer sannsynligheten for at asylsøkere raskt kommer i arbeid etter at asyl er innvilget. Tidlig tilgang til midlertidig arbeidstillatelse er derfor et viktig tiltak. Regjeringens forslag om å fjerne kriteriet om gjennomført asylintervju vil dessverre bare gi arbeidstillatelse til et fåtall flere, ettersom det strenge ID-kravet opprettholdes.

I dag er det paradoksalt nok strengere krav for å få midlertidig arbeidstillatelse enn å få oppholdstillatelse i Norge. Dette umuliggjør en gjennomføring av Sylvi Listhaugs målsetting: at asylsøkere skal bidra og stilles krav til. Uten arbeidstillatelse, har asylsøkerne ikke mulighet til arbeid. For at flere asylsøkere skal komme i arbeid raskt må ID-kravet endres.

Uten arbeidstillatelse, har asylsøkerne ikke mulighet til arbeid.

I tillegg er det flere enkeltgrep som ville bety mye: I stedet for å kutte i livsopphold for barnefamilier burde regjeringen innføre barnehageplass for alle barn i asylmottak. I stedet for å innføre integreringsmottak for noen få, burde de styrket norskopplæring og gi midlertidig arbeidstillatelse til langt flere. I stedet for å endre trygdesystemet for flyktninger og dermed ramme de svakeste innvandrergruppene hardest, burde de satse på det som bremser ulikhet – nemlig en inkluderende arbeidsmarkedspolitikk kombinert med rausere velferdsordninger.

På kort sikt vil dette ikke være besparelser, men investeringer i et Norge med mindre barnefattigdom og mindre ulikhet på lengre sikt. Forebygging av ulikhet skjer gjennom at asylsøkere får reelle muligheter fra dag én. Selv om regjeringen vil at det skal være vanskeligere for folk å søke asyl i Norge, må de sikre muligheter for de asylsøkerne som er her dersom det ikke skal gå automatikk i at innvandring gir økt ulikhet.