emilie bersaas foto Jon Olav Nesvold NTB scanpix
FOTO: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Men jeg er redd nå

Jeg har ikke vært redd etter 22. juli.

Klarer vi mer? I dag morges hadde jeg bare lyst til å snu meg i senga og krype under dyna igjen. Orket ikke å forholde meg til verden.

Heldigvis skulle jeg på jobb. Måtte stå opp, måtte høre på radioen, måtte blir forbanna: Det er nok nå!

Men jeg vet at jeg ikke bare overlevde, jeg levde.

Igjen har det skjedd. Flere titalls mennesker er drept og hardt skadet etter et angrep i Nice. Nå er vi redde igjen. Fortvila og sinte. Minst åtti døde. Det er noe ubehagelig kjent med det tallet.

“Minst åtti drepte” sa politiet på pressekonferansen natt til 23. juli 2011. Vi knakk sammen, innså at alle de posene vi hadde sett på bakken var vennene våre.

Det er fem år siden jeg og mine venner løp for livet. Gjemte oss, sa til hverandre at vi kom til å klare det. Kom til å overleve. Visste når vi sa det at det var tomme ord. Skuddene kom nærmere, folk skrek, lå på bakken. Vi kom jo ikke til å klare det.

Nei, det kunne ikke skjedd hvor som helst.

Vi klarte det. Karpe Diem sang “de på første rad er overlevende”. Jeg hadde fått en merkelapp midt i panna. Overlevende. Hva betyr det? Jeg skjønte ingenting, skjønner kanskje ikke så mye mer i dag heller. Men jeg vet at jeg ikke bare overlevde, jeg levde. Hver eneste dag skal vi ikke bare overleve, vi skal leve.

De første årene etter 22. juli var det nok for meg å lære meg å leve med min historie. Trengte ikke vite så mye mer om hva som skjedde den dagen. Jeg hadde min historie, og det var nok.

De siste årene har jeg fått fakta, tidslinjer, historier, rapporter. Jeg har vært sint. På folk som ikke har forstått at terrorangrepet 22. juli 2011 var et angrep på Arbeiderpartiet og AUF. Nei, det kunne ikke skjedd hvor som helst.

Men det siste året har redselen sneket seg oppover ryggen på meg.

Det brutale, kalde angrepet var på oss fordi vi er oss – og har de verdiene og ideologien vi har. Fordi vi tror på fellesskap og flerkulturelle samfunn. Han ville ødelegge rekrutteringen til vårt parti, knekke oss.

Jeg har ikke vært redd etter 22. juli. Kanskje jeg har vært ung og naiv, fylt med adrenalin fordi jeg overlevde et terrorangrep – og da kan man overleve alt.

nyhetsbrevet

Men det siste året har redselen sneket seg oppover ryggen på meg. Angrep i Paris, København, Paris igjen, Brussel, Istanbul… Og nå Nice. I Storbritannia skal de løsrive seg fra fellesskapet. Det finnes mange gode argumenter for brexit. EU har en lang liste med gjøremål som må utføres for at skal prosjektet skal overleve.

Men jeg må være ærlig og si jeg er redd.

Likevel; de sterkeste stemmene for brexit dyttet innvandring og stengte grenser foran seg. De spilte på fremmedfrykt, skapte et “vi” og “dem”. 3 av 4 ungdommer stemte remain. Vår generasjon husker knapt murens fall, men av og til virker det som vi husker historien bak den bedre enn mange av våre foreldre og besteforeldre.

Å være redd har ingen nytte om man ikke samtidig er sint.

“Det var før i tida” sier ofte folk når vi snakker om opptøyer og uroligheter. Krig i Europa virker fjernt. Men jeg må være ærlig og si jeg er redd. Vi mennesker glemmer. Vi glemmer hva som har vært årsaker til opptøyer, krig og konflikt. At det er i dårlige tider rekrutteringen til ekstreme grupper er høyest. At det som skjer i Europa nå, har skjedd før.

Å være redd har ingen nytte om man ikke samtidig er sint. Bare da klarer vi å stå opp de dagene det virker meningsløst. Vi kan klare det. Vi har ikke råd til å miste flere folk, stenge flere grenser, krangle om flere minnesmerker. Det er nok nå.

nyhetsbrevet