Rundspilt i Kaukasus

Det samiske herrelandslaget skal delta i fotball-VM for ikke-anerkjente stater i Abkhasia. Den georgiske ambassaden truer med straffeforfølgelse av spillerne, mens arrangøren CONIFA avfeier det hele og sier fotball ikke handler om politikk. Stikker man hodet i svartehavssanden?

NRK Finnmark brakte tirsdag en kommentar fra den georgiske ambassaden i Norge om at samisk deltakelse under VM i Abkhasia vil være ulovlig, og at Georgia vil kunne gå til rettslige skritt om reglene for innreise ikke følges. Hva som blir enden på historien gjenstår å se, men problemstillingen er interessant i seg selv.

Der jeg kommer fra er «Helgoland» et banneord for pensjonister.

CONIFA, eller Confederation of Independent Football Associations, ble opprettet i 2013 og ledes av Per-Anders Blind, samisk entrepenør bosatt i Sverige. Organisasjonens mål er mange, men kan kort oppsummeres som brobygging, folkeopplysning og fotball. På kort tid har organisasjonen tiltrukket seg en rekke medlemmer fra Tibet til Québec – noen mindre kjente enn andre. Der jeg kommer fra er «Helgoland» et banneord for pensjonister. At det også er en øygruppe utenfor Tyskland ble jeg først klar over da jeg forleden leste medlemslista på organisasjonens hjemmesider. Målet om å bidra til den globale allmenndannelse er dermed oppnådd, selv blant siddiser.

Man kan ikke annet enn å misunne spillerne på det samiske herrelandslaget deres planer for sommerferien. Abkhasia er i sannhet en juvel. Tanken på å spille fotball i skyggen av palmetrærne langs den abkhasiske Svartehavskysten hensetter også meg til drømskap, og jeg har knapt tatt i en ball siden jeg som tolvåring skjøt selvmål i gymtimen. Abkhasisk natur, mat og gjestfrihet er av ypperste klasse. Men selv om et positivt tiltak for å spre fotballglede i verden ikke skal kritiseres, fortjener årsaken til at ambassaden reagerer slik de gjør sin bakgrunn. For den er betydelig mer komplisert enn er tilfellet på Helgoland.

Det er ikke vanskelig å føle sympati for abkhasernes kamp for uavhengighet.

Abkhasia er et område som er internasjonalt anerkjent som del av Georgia. Lenge har man omtalt Abkhasia som «de facto uavhengig». I dag er det nok riktigere å si at Abkhasia er «de facto russiskkontrollert». Regionen brøt løs fra Georgia under en blodig krig tidlig på 90-tallet, og hundretusener av georgiske flyktninger ble fordrevet fra området. Etter betydelig innsats fra Moskva er Abkhasia i dag anerkjent av Nicaragua og Venezuela, samt av stillehavsstaten Nauru og av Russland selv. Stillehavsstaten Vanuatu trakk nylig tilbake sin anerkjennelse.

Det ville vært dobbeltmoralsk å her komme med hevet pekefinger og si at det samiske landslaget ikke bør reise til utbryterrepublikker. Selv har jeg besøkt flere av CONIFAs mer omstridte «medlemsland», som Sør-Ossetia og Nagorno-Karabakh. Abkhasia har jeg besøkt ikke bare én men to ganger. Første gang som ung mann på eventyr, andre gang som representant for Den norske Helsingforskomité. På den siste reisen var en av våre oppgaver å overbringe en forespørsel fra georgiske til abkhasiske styresmakter om at aldrende georgiere burde få besøke sine slektningers gravsteder på den abkhasiske siden av Ingurielva. Mottakelsen jeg fikk fra abkhaserne var fantastisk, begge ganger.

Det er ikke vanskelig å føle sympati for abkhasernes kamp for uavhengighet. Den har pågått i uminnelige tider. Perspektivet varierer kraftig alt etter hvem som skriver deres historie, men abkhaserne skriver også historiebøker selv. Blar vi raskt forbi oldtiden med dens mange potteskår og pilespisser treffer vi snart nasjonens stolthet, den høyreiste Kelesj-bej. På slutten av 1700-tallet søkte han å hevde Abkhasias rett til å være en nasjon, de med.

Som abkhasisk fyrste befant Kelesj-bej seg i en evig skvis mellom Tsar-Russland og det Ottomanske rike, og forsøkte lenge å balansere sin utenrikspolitikk til Abkhasias fordel. Men ifølge abkhasiske historikere spilte Russland elegant hans to sønner mot hverandre, og tok over hovedstaden Sukhumi. Kelesj-bej ble drevet på flukt, russerne tok livet av hans arvtager Aslan-bej og innsatte med militærmakt hans halvbror, den forsmådde og tsarvennlige Sefer-bej, i 1810.

Georgierne reagerer når besøkende velger denne siste varianten.

Historien deretter er for det meste deprimerende lesning. De abkhasiske fyrster fungerer som rent formelle overhoder som flyttes rundt dit det måtte passe. En av Abkhasias siste monarker ble deportert til grensa til dagens Kasakhstan, og tilbrakte nesten førti år i eksil. Han døde i 1918. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, fikk Abkhasia en ny maktelite, og krigen for uavhengighet fra Georgia brøt ut. Resten er, som man sier, historie.

Det kan fremstå som flisespikkeri av den georgiske ambassaden å gjøre et poeng ut av hvilken grensepost det samiske herrelandslaget benytter på sin vei til VM i Abkhasia. Så enkelt er det imidlertid ikke. Det finnes to veier inn. Den ene går over Ingurielva i sør, fra georgiskkontrollert territorium. Rent praktisk søker man tillatelse fra abkhasiske styresmakter, spaserer over og kjører til hovedstaden Sukhumi gjennom områder som riktignok er sikkerhetsmessig problematiske, men ikke uoverkommelig sådan. Den andre veien går gjennom Russland. Med et russisk multivisum i bunn reiser man sørover fra Sotsji og inn i Abkhasia, før man returnerer samme vei man kom.

Georgierne reagerer når besøkende velger denne siste varianten, fordi man i effekt reiser ulovlig inn på det som bortimot hele verden anerkjenner som georgisk territorium. Samtidig støtter man opp, på sin lille måte, om Russlands rolle som dørvakt og huseier i Abkhasia. Problemet stikker imidlertid dypere enn grenseposter.

Er landslagets deltakelse i Abkhasia over den grensa?

Ifølge International Crisis Group har russisk militær tilstedeværelse i Abkhasia skutt i været siden den frosne konflikten mellom Tbilisi og Sukhumi blusset opp igjen i 2008. Russerne har i dag tusenvis av personell i Abkhasia, militære byggverk har reist seg overalt i området og russiske sikkerhetstjenester har tatt kontroll over begge de to grenseovergangene. «Russland har i effekt kontroll over Abkhasia på grunn av sin enorme finansielle støtte og store militære tilstedeværelse», skriver ICG i sin siste rapport.

Hvis tung russisk tilstedeværelse høres kjent ut, så er et fordi norske aviser var fulle av det i fjor. Abkhasia og Sør-Ossetia ligger langt fra Alta; det som har skjedd på Krimhalvøya og i Øst-Ukraina kjenner flere til. Og selv om vi er enige i at lignende utflukter på norsk jord er nokså utenkelig, burde ikke selve tematikken være helt uinteressant for finnmarkinger.

For det samiske landslaget er det to ting man særlig bør reflektere over før reisen. Det første er hvilken grenseovergang man bruker. Det andre er spørsmålet om når man tar steget over fra å være privat eller uavhengig besøkende til å bli en offisiell delegasjon. Det følgende er et eksempel.

Man skal være rimelig surmaget for å kritisere det samiske landslagets ønske om å delta under VM.

Etter vårt besøk til Abkhasia for noen år tilbake, mottok Helsingforskomiteen en invitasjon om å delta som valgobservatører under et kommende presidentvalg. Selv om det på et personlig plan ville vært uhyre spennende å delta på noe slikt, var det klart at hensikten med vår tilstedeværelse ville være å gi legitimitet til Abkhasias innlemmelse som russisk protektorat, i strid med både Norge og resten av verdens posisjon. Med andre ord, en rolle Helsingforskomiteen som organisasjon ikke har noe med å rote seg borti. Vi takket derfor høflig nei. Er landslagets deltakelse i Abkhasia over den grensa? Det må man vurdere selv.

CONIFA er en nyopprettet organisasjon, som naturlig nok beveger seg inn i et svært politisert område. Selv sier organisasjonens ledelse at de vurderer medlemskap på en «case-to-case basis». Det opplyses ikke på deres nettside hvor organisasjonens finansiering kommer fra, men man bør kunne stille et forsiktig spørsmål om hvordan organisasjonen selv definerer hvem som er en «legitim» gruppe og hvem som ikke er det.

Tanken om at fotball sprer vennskap på tvers av grenser er selvsagt positiv og fortjener all mulig oppmuntring. Imidlertid kan det anes at det blant CONIFAs medlemmer i det tidligere Sovjetunionen er en overvekt av områder som støttes åpent av Moskva, på bekostning av andre stater. Utover velkjente republikker som Sør-Ossetia, Nagorno-Karabakh og Transnistria finner vi også nyere enheter som Folkerepublikken Lugansk i Øst-Ukraina, som defineres av Kiev som en russisk-finansiert terrororganisasjon.

Ved å forholde seg til disse statsdannelsene på russiske premisser, løper man dessverre Kremls ærend nokså gratis.

Jeg ble selv rørt da jeg besøkte området i dagens Tyrkia hvor folkemordet på armenerne fant sted i 1915, men har vanskelig for å forstå hvem som representerer Vest-Armenia som fotballklubb. Samtidig er jeg klar over at Armenia er ett av medlemslandene i den russiskkontrollerte Eurasiaunionen og at forholdet mellom Tyrkia og Russland er anstrengt.

Vi finner ingen av de små nasjoner som tradisjonelt har utfordret russisk herredømme blant CONIFAs medlemmer. Karelia og andre finsk-ugriske grupper, tyrkiske og tatarske delrepublikker, for den saks skyld tsjetsjensk Itsjkeria – ingen av disse er med. Vil man tillate grupper som åpent utfordrer Moskva? CONIFAs prinsipp om å være apolitisk og bare handle om fotballglede er berømmelig, men i det tidligere Sovjetunionen sniker ofte politikken seg innpå enten man vil eller ei.

Man skal være rimelig surmaget for å kritisere det samiske landslagets ønske om å delta under VM, og det ønsker vi heller ikke. Selv om laget tar turen i mai forhindrer ikke det at trener og styre gjør seg noen refleksjoner på forhånd. Russisk aggresjon i nærområdene er noe verdenssamfunnet følger med stor bekymring. Ved å forholde seg til disse statsdannelsene på russiske premisser, løper man dessverre Kremls ærend nokså gratis. Russland bruker betydelige ressurser på at omverdenen skal godta status quo, og man skal ikke undervurdere PR-verdien når en nordisk delegasjon reiser seg for den samiske nasjonalsangen (tvi, tvi!) på gressmatta i Sukhumi.

I dagens situasjon er ingenting for lite til å brukes i propagandaøyemed. Ei heller elleve samer i fotballdrakt.