Alzheimer's disease. Abstract collage artwork depicting the effects on perception, speech and memory, in a patient suffering from Alzheimer's disease. Alzheimer's is a progressive nervous disease, the most common cause of senile dementia. It is rare before age 60; up to 30% of people over age 85 are affected. Breakdown and loss of nerve cells and tissue in the brain occurs. Symptoms of Alzheimer's disease fall into three broad stages: beginning with forgetfulness; this progresses to severe memory loss, disorientation, and inability to find the right words in speech; as anxiety increases, the personality changes from confusion to possible symptoms of psychosis and delusion.
FOTO: Science Photo Library/NTB Scanpix

Tankekrigen

Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er.

Er den nye byregjeringen i Oslo i gang med å bygge intet mindre enn en ny Berlinmur – denne gangen i vår egen hovedstad? Er vi i ferd med å drukne fedrelandet i en flom av flyktninger? Vil de rødgrønne flertallskonstellasjonene i storbyene innføre kommunisme på norsk, og utestenge privat mangfold – eller skal man bare tette igjen velferdsprofitørenes sugerør i felleskassa?

Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er – problemformuleringsprivilegiet som det noen ganger kalles. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen. Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler, ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler. Om man ser nærmere etter dreier dagens politiske diskusjoner seg ikke bare om praktiske politiske løsninger. Mer eller mindre åpenlyst kjemper representanter for ulike politiske retninger om hvordan samfunnet, fenomener og hendelser beskrives og snakkes om.

Når man blir angrepet av politiske motstandere, er den instinktive reaksjonen å forsvare seg og slå tilbake.

Språket og ordene vi bruker når vi snakker om noe, for eksempel et samfunnsspørsmål, er ikke adskilt fra tankene våre. De henger ihop, og former hverandre. Dette handler om hvordan hjernene våre fungerer. Og jo flere ganger den koblingen gjentas i den offentlige debatten, desto sterkere blir den samme forbindelsen – faktisk rent fysisk – mellom nevronene i hjernen vår. Se for deg hvordan det etter hvert blir en sti i skogen mellom to steder der man går ofte, og hvor mye lettere det etter hvert blir å følge stien enn å bakse i krattet utenfor. Dyktig håndverk når det gjelder politisk kommunikasjon kan altså endre velgernes hjerner.

Det betyr altså at det er viktig å etablere en språkbruk som aktiviserer de rette tingene i mottakerens hjerne. Det hjelper til med å vinne gehør for det du vil oppnå. I denne artikkelen viser vi hvordan valg av ord kan styre tankene i en bestemt retning og beskriver hvordan innramminger fungerer – det som på engelsk heter «frames».

Vanlige teknikker i innramming eller «framing»

Det finnes mange ulike teknikker som politiske kommunikatorer bruker for å ramme inn budskapet sitt. Her er en enkel liste over de vanligste[1]:

  • Metaforer – å ramme inn et konsept eller en ide gjennom å sammenlikne det med noe annet og kjent. For eksempel Berlinmuren.
  • Historier (også eventyr, myter, legender, kjente skuespill eller filmer). Brukes for å ramme inn en sak gjennom å gjøre det levende og ikke minst enkelt å huske.
  • Slagord, sjargong, ordtak eller munnhell. Det blir lettere å forholde seg til og bruke en standpunkt, emne eller kandidat dersom det kobles til noe catchy. Det er en grunn til at vi husker Siv Jensens «Morn`a Jens» mye bedre enn hva Erna Solberg sa etter valgseieren i 2013. («I dag har dere vært med på å skrive historie.», for den som lurer)
  • Konkrete ting og objekter, som har en kulturell eller symbolsk betydning utover tingen i seg selv. Vi husker alle det symboltunge i rosetogene etter 22. juli.
  • Kontraster er også en måte å definere ting på – hva noe ikke er kan også beskrive hva det er.

Hvilke kamper er det så som foregår akkurat nå – der høyresiden og sentrum-venstre bruker blant annet disse teknikkene, og har hver sine innramminger, som de forsøker å få det offentlige ordskiftet innenfor? Her er noen av de mest interessante:

Den nye byregjeringen i Oslo – nytenkende eller ekstrem?

Mange kommentatorer har ristet på hodet over høyresidens voldsomme angrep på Ap/SV/MDG/Rødt-samarbeidet i Oslo. Linda Cathrine Hofstad Helleland har tatt utgangspunkt i den kalde krigen, og muren mellom øst og vest. Civita har i samme slengen manet fram kommunistspøkelset og hevdet at selve det liberale demokratiet nå står i fare. Fremskrittspartiets leder mener det nye flertallet i Oslo er et «dårlig mareritt», som bare er ute etter å plage folk. Høyt gasjerte advokater påstår at store deler av den politiske kursomleggingen ikke bare er gale løsninger, men rett og slett ulovlige. Til og med forslag om å løsrive vestkanten fra Oslo har dukket opp.

Det er fristende for valgvinnerne å anta at slike voldsomme overdrivelser ikke vil bite på opinionen. Dessverre er det slett ikke sikkert. Høyresiden vet hva de gjør – dette er en strategi som har tjent dem godt mange steder. Dersom den nye byregjeringen må bruke mye tid på å avkrefte beskyldninger om ekstremisme har høyresiden vunnet en viktig seier – de har fått kampen over på sin banehalvdel. Koblingen mellom rødgrønne politikere, løsningene deres og de grove bildene fra høyresiden, skjer hver gang disse karakteristikkene får plass i det offentlige rom.

Tenk på at du ikke skal tenke på en elefant i ti sekunder.

Når man blir angrepet av politiske motstandere, er den instinktive reaksjonen å forsvare seg og slå tilbake. Men noe av det vanskeligste i politisk kommunikasjon er å finne en intelligent måte å gjøre det på. Dersom man gjør det på feil måte, kan man tvert imot hjelpe sin motstander. Den amerikanske lingvisten George Lakoff, som har arbeidet mye med innramminger, illustrerer dette i en av sine mest kjente bøker ved å gi leseren oppgaven «ikke tenk på en elefant»:

Gjør det nå.
Tenk på at du ikke skal tenke på en elefant i ti sekunder.
Er du klar?

Hva hendte? Sannsynligvis dukket det opp en elefant i hodet ditt, nettopp fordi du forsøkte å IKKE tenke på den. Du ville ikke tenke på en elefant, men allikevel ble konseptet elefant aktivert i hjernen din.

Det å bestride eller benekte en innramming fungerer ikke, det bare forsterker innrammingen ytterligere. Dersom en innramming tjener din motstander og setter deg i et dårlig lys, er det derfor bedre at du bytter til en annen innramming enn at du forsøker å forsvare deg gjennom å fornekte eller bestride den ugunstige rammen. Du må rett og slett finne en annen måte å snakke om den samme saken på.  I forkant av kommunevalget i Oslo i 2015 skrev Arbeiderpartiets finanstalsperson Rina Mariann Hansen et utmerket tilsvar på beskyldninger fra Høyre.[2] De hadde påstått at det ville bli budsjettkaos hvis det ble et politisk skifte i byen.  Nettavisen valgte å sette overskriften «- Vi vil selvsagt ikke kaste byen ut i økonomisk kaos». Dermed skapes det koblinger mellom Arbeiderpartiet og «økonomisk kaos», selv om hensikten var å avkrefte det. I debatten om kommersielle firmaer og utbytte fra velferdstjenester blir sentrum-venstre partiene beskyldt for å ha «privatallergi». Dersom man plumper inn i den innrammingen, ved å fortelle at «Arbeiderpartiet har ikke «privatallergi» » anerkjenner man bare at det finnes noe slikt, og lager en kobling til begrepet som da igjen forsterkes hver gang den brukes.

Skatt betraktes som en tyngde eller en byrde.

Dette vet selvsagt strategene i de rødgrønne partiene i Oslo godt. Derfor vil man forsøke å unngå å trå inn i debattene på høyresidens premisser. I stedet for å diskutere Berlinmur eller ikke, vil man snakke om behovet for en «grønnere by.  Heller enn å benekte angrepene fra for eksempel Nettavisens Gunnar Stavrum om at «Arbeiderpartiet flår andre – verner sine egne», vil man vise fram sin egen politikk for en «mer rettferdig by».

Amagasin_mandag_hvit 3

Det er likevel ikke alltid farlig å bruke benektelser. Det å for eksempel si at «at andelen på trygd har økt, er ikke sant» innebærer ikke at hjernen automatisk gjør den tolkningen at andelen på trygd HAR økt. Der klarer hjernene våre å håndtere negasjoner på riktig måte. Det er i sammenhenger som beskriver en selv, ens organisasjon og ens egne handlinger at det kan være politisk farlig å anvende benektelser.

Nødvendig omstilling eller kamp mot arbeidsløshet?

Det er også en stor debatt om hva som er viktigst i den økonomiske debatten framover. Enkelt sagt er spørsmålet hva slags utfordring Norge står overfor?  Handler det om en voksende arbeidsløshet som må bekjempes, eller handler det om en smertefull, men nødvendig omstilling av næringslivet? Jeg er overbevist om at det ikke er tilfeldig at Erna Solberg og hele høyresiden snakker stadig mer og oftere om omstilling ettersom arbeidsløsheten stiger. Man skal ikke forlite seg på A-tekst som eksakt vitenskap på noen måte. Men et par enkle søk gir et ganske illustrerende bilde. «Erna Solberg» og «omstilling» har blitt nevnt hittil i 2015 tre ganger så ofte som «arbeidsledighet» og «arbeidsløshet» til sammen. Mens Jonas Gahr Støre nevnes i norske medier omtrent like ofte i forbindelse med «omstilling» som arbeidsløshet og ledighet.  Det er også interessant å se at Solbergs snakk om omstilling for alvor tok til i takt med at ledighetstallene økte.

Den åpenbare forklaringen på at Høyre snakker så meget og ofte om «omstilling» er jo at partiet faktisk mener at det er viktig og riktig å gjøre. Men det kan heller ikke utelukkes at man i Høyres Hus sitter med gode undersøkelser som viser hva partiet har troverdighet på i befolkningen. Høyre skårer nemlig bedre på saker som handler om modernisering, omstilling og fornyelse enn tradisjonell kamp mot arbeidsløshet. Der er Arbeiderpartiet fortsatt best.

Skatt – felles fornuft eller tung bør å bære?
Debatten om skatt er et annet eksempel. Skattetrykket skal ned, sier Siv Jensen stadig, noe som var et hovedpoeng når regjeringen la fram sitt forslag til statbudsjett. Ordvalget hennes er naturligvis ikke tilfeldig. Hvordan man skal beskrive høyrepartienes målsetting i alle land om å gjøre skattene lavere, er en av de viktige språklige slagmarkene internasjonalt. Skattekutt, skattesenkninger og skattelettelser betyr i prinsippet det samme – å justere et skattenivå eller en skatteskala nedover. Men i ord som skattelette og skattebyrde finnes en innebygd metafor som gjør ordet ladet med verdimessig innhold. Skatt betraktes som en tyngde eller en byrde.

Fremskrittspartiet snakker for tiden om en «flom» av flyktninger.

Ordet skattelette inneholder også en fortelling, et narrativ med rollebesetning; godhet og ondskap. Noen er rammet av en tung byrde, nemlig skatten. Denne byrden tynger individet og gjør livet vanskeligere. Da kommer en helt til unnsetning. Han eller hun letter byrden fra den nedtyngedes skuldre. Å gi skattelette er derfor en god gjerning, som letter en byrde. I ordet skattetrykk finner vi samme metafor om «skatt som tyngde». Skattetrykket framstår som noe negativt, som holder kreativitet og utvikling nede. Friheten ligger under der nede et sted og kveles, dermed kan Siv Jensen hevde at skattekutt til de rikeste bidrar til mer frihet. De siste årene har også høyrepartiene lagt seg til en vane med å legge ordet «vekstfremmende» foran skattelettelser. Implisitt betyr det at skattelettelser ikke bare gir lettelser til den som blir befridd, men det skaper også vekst i økonomien og dermed arbeid og velstand for oss alle. Slik vil man forklare at også de som ikke får skattelettelser direkte nyter godt av det etter hvert som pengene sildrer ut i samfunnsøkonomien – en teori som på engelsk kalles trickle-down prinsippet.

Det virkelig smarte med slike innramminger er at de sniker seg forbi vår kritiske sans, og legger umerkelige føringer på hva vi senere mener. Når man bruker ord som «skattelette » eller «skattetrykk», har man allerede i utgangspunktet valgt side. Det skattepengene brukes til, er ikke med i regnestykket og vurderingene av hvorvidt de er for lave eller for høye. Den som ser på skatt på en annen måte – som en smart og rettferdig måte å organisere felles tjenester på, eller fordele ressursene mer rettferdig – bør unngå å bruke ordene skattelette og skattetrykk.

Metaforer på liv og død

Fremskrittspartiet snakker for tiden om en «flom» av flyktninger, enda flere om en «strøm» av mennesker på vei mot og inn i Europa. Man trenger ikke ha sett «Bølgen» for at dette skal skape bilder og assosiasjoner hos folk. En flodbølge er en trussel, noe man verger seg mot, gjerne ved å bygge demninger, diker – eller murer. En flom er en trussel, en fare. Den må stenges ute.

En alternativ synsvinkel er å fokusere på enkeltmenneskene og peke på likhetene mellom dagens flyktninger og vår egen nære fortid. Dette er enkeltmennesker – det kunne vært oss. Da blir løsningene som søkes straks andre.

Metaforer er utrolig anvendbare som pedagogiske redskaper. De åpner dører og gjør ny kunnskap tilgjengelig på en enkel og begripelig måte.

Innvandrere til Norge er ikke mennesker i dette bildet. De er som et isfjell.

Per Sandbergs varsku om en «flom av flyktninger» føyer seg inn i rekken av det som virker som en meget bevisst og gjennomtenkt bruk av metaforer fra Frp på dette politikkområdet. Christian Tybring-Gjedde har sammenliknet visjonen om et flerkulturelt Norge med et synkende skip. I boka Mens orkesteret fortsetter å spille bruker han Titanic-forliset som en metafor.. Ifølge Tybring- Gjedde drukner Norge i flyktninger, landet er i ferd med å gå under, mens politikere og presse spiller videre som om ingenting har skjedd, slik skipsorkesteret på Titanic ifølge tradisjonen fortsatte med salmene sine helt til det iskalde Atlanterhavet satte en stopper for det.

Innvandrere til Norge er ikke mennesker i dette bildet. De er som et isfjell, en naturkatastrofe som rammer landet vårt under overflaten, river hull i skroget og dømmer menneskene i dette bildet – nordmennene om bord – til en grusom død i det iskalde havet.

Enhver som gir seg inn i en debatt om innvandring og integrering med denne metaforen som utgangspunkt, blir nødt til å kjenne på en følelse av både stor hast og maktesløshet. Skipet er allerede sprunget lekk, nasjonen synker og kvinner og barn må hjelpes i livbåtene. Fra virkelighetens Titanic vet vi at det heller ikke finnes redningsbåter nok til alle om bord. Mange er allerede dømt til en kald og våt grav – på grunn av innvandringspolitikken som føres, antyder Tybring-Gjedde.

Hver gang en innramming aktiveres i hjernen, forsterkes den
Hver gang en innramming eller en nervebane aktiveres i hjernen, blir den forsterket, og det blir mer sannsynlig at den kommer til å bli aktivisert igjen. Det er som en muskel som trenes. Derfor er gjentakelser og en enhetlig stemme en så effektiv strategi i opinionsbygging. Om en organisasjon har ti ulike måter å snakke om sin viktigste sak på, forsterkes ikke fordelaktige innramminger på samme måte som om organisasjonen hadde snakket om saken på samme måte ti ganger. Det at hjernen fungerer på denne måten, gir et overtak til de samfunnsaktørene som har sterke økonomiske muskler. De som har råd til å kjøpe mange annonser eller som har tilgang på mange lederskribenter og journalister, har bedre forutsetninger for å lage de innrammingene i hjernene våre som tjener nettopp dem.

[1] Fairhurst and Sarr (1996)

[2] Gjesteblogg. Nettavisen 2.juli 2015. Overskriften ble endret til «Trygg økonomisk styring i Oslo»

AMagasin_mandag 2