Misvisende om næringsfiendtlighet

 

Ansvarlig redaktør i Agenda Magasin, Kaia Storvik, synes å mene at kritikken mot venstresidens «næringsfiendtlighet» er totalt uforståelig. I en kommentar hos Agenda Magasin gjør Storvik få forsøk på å forstå hvorfor statsminister Erna Solberg på NHOs årskonferanse uttrykte bekymring for at «vi stadig ser angrep på næringslivet.»

Storvik avfeier dette ved å hevde at vi overhodet ikke ser angrep på næringslivet.

Det gir dessverre liten mening. Istedenfor å forsøke å undersøke hva som kan være bakgrunnen for Solbergs påstand, skriver hun om noe annet. Hun ramser opp en del undersøkelser som viser at folk flest har ganske positive holdninger til næringslivet. Det er i seg selv ikke uinteressant, men det finnes uansett mange eksempler på at ikke ubetydelige aktører på venstresiden snakker nedsettende om næringslivet. Storvik gjør det for så vidt ganske godt selv ved å fremstille norske eiere som om de ikke ønsker å betale skatt. Formuesskattens innretning og nivå er ikke bare av betydning for eierne, slik Storvik antyder. Det påvirker også selve bedriften eller næringsvirksomheten, som eieren ofte må hente ut utbytte fra for å betale formuesskatten. Motstand mot formuesskatt dreier seg i hovedsak om å sikre norsk eierskap ved å heller skattlegge på andre, mindre næringsfiendtlige måter.

Det er få i norsk politikk som ønsker privatisering i ordets rette forstand.

Til tross for borgerlig flertall siden 2013 er ikke formuesskatten på arbeidende kapital fjernet. Det borgerlige flertallet kan først og fremst skylde seg selv. De har ikke vært flinke nok til å prioritere. Det er ekstra påfallende, hvis vi tar den økte oljepengebruken med i betraktningen. Likevel er det ikke helt urimelig å anerkjenne at en fjerning av formuesskatt kan være politisk vanskelig å selge inn. Særlig i en medievirkelighet hvor betydningen av norsk næringsliv og eierskap møter begrenset forståelse.

Storvik hevder motstanden mot privat næringsliv – i den grad den finnes – skyldes politisk uenighet om hvilke oppgaver som skal løses i fellesskap via skatteseddelen, og hva som eventuelt bør privatiseres. Men konfliktlinjen hun bruker forkludrer også mer enn den forklarer. Det er få i norsk politikk som ønsker privatisering i ordets rette forstand. Alle stortingspartier på høyresiden er opptatt av at velferdstjenester bør være skattefinansierte, for å sikre likhet, og at ikke lommeboken skal være avgjørende for hvilket tilbud man får. Dette samtidig som høyresiden er opptatt av at vi ved å tillate private tjenestetilbydere kan utnytte knappe ressurser best mulig, få bedre kvalitet og større valgfrihet.

At en slik løsning ikke er noen kvikkfiks, og at det må reguleres godt og gjerne ulikt i forskjellige sektorer, har blant annet min tidligere kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund skrevet svært mye om. Slike pragmatiske løsninger, hvor det offentlige kjøper tjenester av private, har alltid vært en del av den norske modellen og velferdsstaten. Det var avgjørende for å få til barnehageforliket, som i stor grad ble gjennomført forrige gang vi hadde en rødgrønn regjering. Det synet høyresiden forfekter, har altså inntil nylig hatt støtte langt inn på venstresiden – også i SV som kjempet for barnehageforliket.

Vi vil sannsynligvis se mer kritikk av venstresidens syn på privat næringsliv fremover mot valget 2021.

Denne pragmatiske konsensusen har de siste årene blitt sterkt utfordret av en mer radikal venstreside. Vi ser det ved at Rødt og SV styrker seg, rekommunalisering av tjenester, sterkere kritikk av private aktører fra fagbevegelsen og ikke minst ved at det svært så effektive, men upresise begrepet «velferdsprofitører» biter seg fast. I norsk offentlighet har radikale krefter langt på vei lyktes med å skape et bilde av at skattepenger som ender opp i overskudd, pr definisjon er sløsing med felleskapets midler. I tillegg fremstilles ofte høyresiden som om de er for rene privatiseringer og den ulikheten det kan medføre. Heller ikke Storvik fra det antatt mer moderate Agenda Magasin og «sentrum-venstre» nyanserer dette bildet i nevneverdig grad. At høyresiden tar til motmæle mot et slikt upresist og fortegnet bilde, burde ikke overraske Storvik.

Det er påfallende at Storvik ikke ser venstresidens egen rolle i polariseringen av den politiske diskusjonen og retorikken om offentlig versus privat og næringslivets rolle.

Vi vil sannsynligvis se mer kritikk av venstresidens syn på privat næringsliv fremover mot valget 2021. Høyresiden kommer til å kritisere Arbeiderpartiet for å ikke ta tilstrekkelig avstand fra Rødt og SV.  Kanskje Jonas Gahr Støre og Ap finner sin versjon av Solbergs «Jeg ville kanskje ikke brukt akkurat de ordene». I så fall kommer noen kommentatorer og politikere på høyresiden til å hakke på det også.  Det kommer igjen til å irritere folk med sterkere sympati for venstresiden, men hvis de ikke er villige til å forstå sin egen rolle i dette og hvorfor kritikken kommer, blir det ikke noe bedre.