FOTO: Gage Skidmore/Flickr cc

Donald Trump er et retorisk geni

Donald Trump kan fremstå som en ubehjelpelig taler, men i realiteten er han noe i nærheten av et retorisk geni. Sosialdemokrater kan ha ett og annet å lære.

Riksrettssaken mot Donald Trump kan være en god anledning til å se nærmere på presidentens særegne retorikk. Dette tør være et interessant studium, for på tross av at USA kan vise til et rikholdig galleri av direkte udugelige presidenter, har de aldri hatt en som er riktig så gjennomført klovnaktig som denne.

På sitt verste fremstår Trump så latterlig inkompetent at man ikke helt kan forstå hvordan det har skjedd, at en sånn som han har blitt verdens mektigste mann. Men nettopp fordi Trumps suksess gjør oss så perplekse, har vi grunn til å undersøke hvorfor han lykkes. Kanskje er noe tross alt rett med Trumps tilsynelatende gale retorikk?

I USA råder det nærmest unison enighet blant retorikkforskere om at Trump er en demagog som har stått for en infantilisering av det politiske språket, at han har bidratt til polarisering av det offentlige ordskiftet, og at han har legitimert hatprat med sine egne, ofte hatske utfall – ikke minst på Twitter. Trump er vår «cyberbully-in-chief», hevder de.

De tar ikke akkurat feil, disse forskerne, men det er én ting de ganske beleilig unnlater å nevne, og det er at Trumps retoriske suksess bryter med råd vi retorikere har gitt til alle tider. Hvis det var noe hold i disse rådene, skulle man tro at en mann som Trump ikke ville ha hatt noen appell i det hele tatt – han ser jo bort fra omtrent alle regler i den retoriske håndboka!

Han kunne ytret seg under helt andre, langt mer formelle og bedre forberedte, omstendigheter.

Eksempler på dette får man nær sagt hver gang Trump åpner munnen, men gitt den aktuelle anledningen, er det kanskje nærliggende å se nærmere på den lille talen Trump holdt på plenen foran Det hvite hus etter ambassadør Gordon Sondlands vitnemål forrige november – altså vitnemålet som la solid grunn under planene om riksrett. La oss døpe dette til «Trumps plentale».

Foranledningen var at Sondland i sitt vitnemål bekreftet at utvekslingen mellom amerikanerne og ukrainerne hadde artet seg som en quid pro quo-situasjon. Nærmere bestemt understreket Sondland at Trump, via mellommenn som ham selv, hadde forsøkt å overtale ukrainerne til å hoste opp inkriminerende opplysninger om Joe Bidens sønn, Hunter, som angivelig skulle brukes for å ramme Biden i den kommende valgkampen. Var ukrainerne ikke villige, truet USA med å tilbakeholde bistand til Ukraina.

«Plentalen» ble gitt mer eller mindre spontant, på vei ut til et ventende (for ikke å si støyende) helikopter, og vi kan kanskje ikke forvente altfor mye av en tale gitt under slike forhold. Samtidig er det Trump selv som iscenesetter talen på denne måten. Han kunne ytret seg under helt andre, langt mer formelle og bedre forberedte, omstendigheter. Men valgene han gjør er her selvfølgelig helt in character. Det er som om han med valget av ytringsform ville si:

«Mer er ikke dette verdt».

I Trumps plentale finner man fint lite av disse retoriske dydene.

Når Trump valser ut på plenen møter vi ham in medias res; han kommenterer åpenbart et eller annet på vei ut, men så, ganske plutselig, rykker han tilhørerne inn i det man forstår er en mer offisiell uttalelse: «I’m gonna go very quickly, just a quick comment on what’s going on in terms of testimony with Ambassador Sondland. And I just noticed … one thing … and I would say … that means it’s all over».

Allerede her forbryter Trump seg mot et grunnleggende retorisk råd, nemlig å begynne talen med anslag som vekker publikums oppmerksomhet, og som etablerer rammene for det som skal komme. Trump har ikke noe anslag, i egentlig forstand; isteden liksom snubler han inn i talen. I tillegg er det han sier høyst kryptisk. Vi skjønner at han har noe å si om Sondland, men hva viser han egentlig til når han sier: «I just noticed … one thing»?

Vi forventer å høre hva det er han har lagt merke til, men Trump følger ikke opp. Isteden legger han en ny uforståelig ytring til den forrige: «and I would say … that means it’s all over». Trump forklarer heller ikke hva det er som nå er over, eller hvorfor. Om dette i det hele tatt kan kalles et anslag, gjør det lite annet enn å forvirre.

President Donald Trump med Gordon Sondland. Foto: NTB Scanpix/AP Photo/Pablo Martinez Monsivais.

Et annet retorisk råd Trump forbryter seg mot, er kravet om struktur. En taler må ordne stoffet, sier man gjerne, slik at hver av talens ulike deler treffer tilhørerne akkurat når det mottagelige for det. Trumps plentale er, på sin side, så håpløst ustrukturert at man sliter med å finne noen struktur i det hele tatt. Talen går rundt og rundt i ring; Trump vimser av gårde, og vender stadig tilbake til de samme få frasene. For eksempel gjentar han frasen «Whaddayouwant?» hele ti ganger i denne korte talen.

Hva!? Er det Gordon Sondland som er USAs president?!

Når han ikke simpelthen går i ring mellom «Whaddayouwant?» og «I want nothing», begir han seg ut på søkte digresjoner. For eksempel får han spontant et behov for å påpeke at han ikke kjenner Sondland, og at denne støttet en annen kandidat under valget for snart tre år siden. På et annet tidspunkt henvender han seg plutselig til journalistene, og spør: «Ready? You have the cameras rolling?».

Istedenfor å tilpasse talen til tilhørernes tilstand, i en stegvis prosess mot målet om overbevisning, virker det som Trump kaster inn det første som faller ned i hodet på ham.

I henhold til utbredte råd skal en taler videre beherske et sett med språklige dyder. Man skal for eksempel ha korrekt språk, være klar, velge egnet stil og uttrykk, og dessuten vite å avpasse talens lengde – det vil gjerne si å fatte seg i korthet. Virkelig gode talere kan også strekke seg etter å «forskjønne» språket, eksempelvis med retoriske figurer. I Trumps plentale finner man fint lite av disse retoriske dydene. Her er ingen antydninger til «skjønt» språk.

Trumps refreng – «Whaddayouwant? I want nothing» – høres mest av alt ut som en replikkveksling fra en mafiafilm.

Annonse

sosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvollsosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvoll

Talen er riktignok kort, men gitt de stadige gjentagelsene, må man nok likevel konkludere med at han tar seg langt bedre tid enn hva det er grunnlag for. Talen inneholder dessuten en mengde eksempler på språklige feil og uklarheter. Mot slutten av talen skaper dette ufrivillig komikk. Trump gjør seg klar til en patosfylt avslutning – som han åpenbart har forberedt, men som han likevel klarer å rote til ved å legge ordene i munnen på Sondland: «Then he says: ‘This is the final word of the President of the United States’».

Hva!? Er det Gordon Sondland som er USAs president?!

Også plentalen har retoriske kvaliteter – noen av dem ganske ekstraordinære.

Et annet sentralt råd er å sørge for å etablere troverdighet, eller mer allment, å fremstille sin egen karakter på en måte som vekker gjenklang i publikum. I Trumps plentale finner man flere momenter som har helt motsatt virkning. For det første tar han åpenbart ganske lett på anklagene som har blitt rettet mot ham; han avbryter seg selv flere ganger for å fleipe og vitse, og har i det hele tatt en respektløst sleivete fremtoning.

Verre er det dog at Trump skaper et villedende inntrykk av hva som har forløpt. For eksempel ser han ut til å hevde at han kommer rett fra telefonsamtalen med Sondland: «This is Ambassador … Sondland speaking to me. Just happened». I realiteten skjedde telefonsamtalen mer enn to måneder tidligere. Dette er antagelig ikke annet enn – enda – et tilfelle av sleivete fremstilling fra Trumps side, og altså ikke en regelrett løgn, men det gir oss uansett ikke noen voldsom tillit til at Trumps fremstilling er til å stole på.

Om vi på denne måten vurderer Trumps retorikk med utgangspunkt i etablerte retoriske råd, fremstår plentalen altså fullstendig mislykket. Men Trump har ikke blitt president i USA på tross av sin retorikk – det har skjedd like mye på grunn av den. Noe gjør han med andre ord rett. Også plentalen har retoriske kvaliteter – noen av dem ganske ekstraordinære.

Og som vi har lært av Goebbels, vil folk begynne å tro på en løgn om den bare gjentas ofte nok.

For det første må vi anerkjenne hvordan Trumps bruk av repetisjon ikke nødvendigvis er bare negativ. Trump mangler kanskje en sans for struktur, men når vi ser nærmere på denne talen, forstår vi at han nærmest erstatter struktur med repetisjon. Istedenfor å sette sammen ulike elementer i en gjennomtenkt oppbygning, der hvert element er nøye plassert for å svare til publikums tilstand, går Trump rett på sak – og så går han rett på igjen, og igjen, og igjen.

Som retorisk virkemiddel er repetisjon riktignok risikabelt, for det virker fort tilgjort, og dermed kan det slå tilbake på taleren. Når dette ikke skjer med Trump, er det fordi de mange gjentagelsene hans slett ikke virker innøvd. Det er som om Trump selv ikke legger merke til at han går i ring. Med ti gjentagelser av frasen «Whaddayouwant?» og sju av «I want nothing», tenker man kanskje at Trump begår en vanvittig overforbruk av repetisjon som virkemiddel.

Det han i realiteten gjør er å legge seg adskillig tettere på spontant hverdagsspråk enn hva vi er vant til i politikken. I spontant hverdagsspråk er det ingenting i veien for å gjenta fraser mange ganger, og vi går vi ofte «i ring» slik Trump her gjør. Trumps bruk av repetisjon fremstår derfor ikke som overdreven, men isteden som naturlig og autentisk. Kunststykket er at han med sin vimsete fremføring og nærmest totale mangel på struktur avleder oppmerksomheten fra virkemiddelet selv.

Og som vi har lært av Goebbels, vil folk begynne å tro på en løgn om den bare gjentas ofte nok. Hva ville Trump ha av ukrainerne? Nothing. Nothing. Nothing. Nothing. Nothing. Nothing. Nothing!

Men for Trump er det enkle ofte det beste.

Trumps vimsete og hverdagslige fremføring appellerer trolig til mange velgere, for det er ingen hemmelighet at mange har begynt å føle en viss avsmak overfor politikerne som har blitt polert glatte av PR-rådgiverne sine. Trump bruker sin retorikk også på mange andre måter for å ta parti med vanlige folk og deres opplevelser.

I plentalen møter han folks antatte forvirring om alle påstandene som sirkulerer med replikken: «I keep hearing all these different ideas and theories». Forskjellige ideer og teorier er jo nettopp hva vanlige mediebrukere gjerne møter i en mangfoldig, og i økende grad polarisert, mediehverdag – og hva skal vi egentlig tro på, av alle disse «ideas and theories»? Trump iscenesetter telefonsamtalen med Sondland som et slags definitivt svar på dette kunnskapsunderskuddet.

Hva har egentlig skjedd? «Jo, det skal jeg fortelle dere», signaliserer Trump. Ingenting! «I want nothing. I want no quid pro quo».

Noe av det samme oppnår Trump med sin uovertrufne evne til forenkling. Man kan knapt overdrive hvor viktig dette er, og Trump er på dette området helt overlegen alle andre. Mer «sofistikerte» politikere føler formodentlig at det byr dem imot å forenkle på Trumps vis; de vet at ting i realiteten er mer sammensatt.

Det meste av det han ser bort fra er sånt som bidrar til at vi tenker på noen som «veltalende». Trump er definitivt ikke veltalende.

Men for Trump er det enkle ofte det beste. Situasjonen med Sondland er igjen et godt eksempel. I realiteten er det snakk om en ganske kompleks situasjon; det er mange involverte aktører, som skal ha gjort (eller ikke?) noe som er (eller ikke er?) i strid med presidentembetet, og som vil (eller kanskje ikke vil?) føre til riksrett. Det er ikke til å undres over at en slik sak fremstår som krevende. Nettopp derfor fremstiller Trump det så enkelt som overhodet mulig: «Whaddayouwant? I want nothing».

Som en øvelse i å gjøre et forvirrende sakskompleks forståelig for vanlige folk, er dette ganske enkelt genialt.

Til slutt må vi anerkjenne hvordan Trump i plentalen, som så ofte ellers, tar grep for å styre hvordan velgerne leser dekningen av ham. Etter at han har gjenfortalt telefonsamtalen én gang, og før han går i gang med å gjenta det hele, smetter han inn en kommentar som på overflaten retter seg mot journalistene som er til stede, men som faktisk kommuniserer til Trumps kjernepublikum:

«Now, if you weren’t fake news, you’d cover it properly». På denne måten signaliserer Trump, i alle fall til relativt medgjørlige lyttere, at man bør høre på Trump selv, ikke på hva de korrupte mediene sier om ham. Mediene kommer uansett til å forvrenge budskapet, så det eneste man må sørge for å få med seg, signaliserer Trump, er Trumps egne ord: «I want nothing. I want no quid pro quo».

En mer realistisk vurdering av Trump som retoriker vil måtte anerkjenne at han ser bort fra visse retoriske råd og retningslinjer, mens han faktisk på overraskende subtilt vis gjør bruk av en del andre. Det meste av det han ser bort fra er sånt som bidrar til at vi tenker på noen som «veltalende». Trump er definitivt ikke veltalende.

Hva kan vi så ta med oss, alle vi som ønsker noe annet enn det Trump står for, når vi innser at Trump er et splittende retorisk geni?

Når han likevel er noe i nærheten av et retorisk geni, er det fordi han bruker virkemidler som faktisk virker. Trump innretter talen etter lytternes egen opplevelse av situasjonen, og at han fremsetter seg selv som en som skal gjøre situasjonen enklere for dem. På den måten blir Trump hva han fremstiller seg selv som, nemlig en politikkens redningsmann – han blir mannen som gjør at politikk på nytt angår vanlige folk.

Men som jeg sa innledningsvis, tar Trumps kritikere ikke bare feil. Han har stått for en infantilisering av det politiske språket; han har bidratt til polarisering av det offentlige ordskiftet; og han har legitimert hatprat med sine egne, ofte hatske utfall. På denne måten har Trump langt på vei lykkes med å vende det politiske fellesskapets medlemmer mot hverandre; med sitt lager av enkle, men subtile, retoriske ressurser har han delt befolkningen – og mye tyder på at han har gjort det helt bevisst.

Hva kan vi så ta med oss, alle vi som ønsker noe annet enn det Trump står for, når vi innser at Trump er et splittende retorisk geni? Slik jeg ser det, stiller denne innsikten oss overfor en fordring om å stjele Trumps retoriske triks til våre egne formål. Det kan naturligvis være mer å lære av Trump enn det jeg har klart å hente frem her, men politikere som vil holde liv i og revitalisere sosialdemokratiet, kan begynne med følgende:

De bør skrelle av seg de PR-polerte «replikkene», og oftere snakke slik vanlige folk gjør i vanlige situasjoner. Videre må de komme forbi motviljen mot å fremstille ting enkelt; de må ta inn over seg vanlige folks opplevelser, og ta det som en del av sin jobb å gjøre komplekse ting forståelig for velgerne. Så kan de utvilsomt bli modigere, langt modigere, i sitt møte med mediene. Til slutt bør de huske på hvem de er: For i motsetning til Trump, som lever av splid, vil sosialdemokratiet ikke lenger være seg selv om det ikke sørget for at alle er med.


Trumps plentale

Plenen utenfor Det hvite hus, 20. november 2019:

I’m gonna go very quickly, just a quick comment on what’s going on in terms of testimony with Ambassador Sondland. And I just noticed … one thing … and I would say … that means it’s all over. “What do you want from Ukraine?” … He asks me … screaming. “Whaddayouwant from Ukraine?” … “I keep hearing all these different ideas and theories”. This is Ambassador … Sondland speaking to me. Just happened [han peker mot Det hvite hus]. To which I turned off the television. “Whaddayouwant from Ukraine? I keep hearing all these different ideas and theories. Whaddayouwant? Whaddayouwant?”

It was a very short and abrupt conversation that he had with me. They said, “He was not in a good mood…” I’m always in a good mood … I don’t know what that is. “He just said…” Now he’s talking about what my response. So he’s going, “Whaddayouwant? Whaddayouwant? I hear all these theories… Whaddayouwant?” Right? And now…. Here’s my response [han finner notatene]. That he gave. Just gave. Ready? You have the cameras rolling? “I want nothing.” That’s what I want from Ukraine. That’s what I said. “I want nothing!” I said it twice [han holder opp to fingre]. So he goes…

He asked me the question, “Whaddayouwant? I keep hearing all these things. Whaddayouwant?” He finally gets me… I don’t know him very well. I have not spoken to him much. This is not a man I know well. Seems like a nice guy, though. But I don’t know him well. He was with other candidates. He actually supported other candidates. Not me. Came in late. But here’s my response … Now, if you weren’t fake news, you’d cover it properly.

I say to the Ambassador in response: “I want nothing. I want nothing. I want no quid pro quo. Tell Zelinsky… President Zelinsky … to do the right thing.” So here’s my answer: “I want nothing. I want nothing. I want no quid pro quo. Tell Zelinsky to do the right thing.” Then he says, “This is the final word of the President of the United States”.

I want nothing. Thank you folks, have a good time, I am going to …