FOTO: Privat

Når blir jeg norsk?

Elevene i klasserommet fortalte meg at jeg var annerledes. Det gjør mediene også.

Jeg er lamslått. Alle stirrer på meg. Blikkene som møter meg, tar knekken på selvtilliten min. Jeg begynner å svette og vil hjem. Jeg savner vennene mine i Afghanistan. «Hei, Masoud. Velkommen til 4a», står det på tavla på Furulunden barneskole i Mandal. Året er 2002.

Jeg har vært i Norge i noen måneder. Jeg hører at medelevene og læreren snakker, til meg, men jeg reagerer ikke. Jeg vet at den ledige pulten ved siden av hun pene, blonde jenta er min. Navnet mitt står på den. Jeg tør ikke å gå bort. «Vær så god og sitt», sier læreren. Jeg blir stående.

Noen uker tidligere var jeg i en klasse med syv andre som meg. Minoriteter. Her lærte vi å snakke og skrive på norsk. Her lærte vi forskjellen mellom en, ei og et, for ikke å glemme: hei og ha det bra. Denne klassen var annerledes. Her hadde vi alle svart hår, og luktet det samme. Vi satt ikke i samme bygg som de andre elevene. De med blondt hår og blå øyne.

Fatima, som var fra Somalia, ble kalt «neger». Ingen av oss visste hva disse ordene betydde, så vi lo.

Selv om minoritetsklassen satt i et eget bygg, fikk vi likevel besøk fra dem med blondt hår. De eldste av dem pleide å åpne døra inn til klasserommet vårt og rope «pakkiser, dere er alle pakkiser», for så å legge på sprang. Fatima, som var fra Somalia, ble kalt «neger». Ingen av oss visste hva disse ordene betydde, så vi lo. Det provoserte dem.

Etter hvert ble elevene med blondt hår og blå øyne fysiske. I friminuttene sparket de ballen mot oss. De kastet snøballer mot oss. En gang ble jeg truffet i ansiktet. Det resulterte i tårer. De begynte å le. Ingenting ble gjort med den saken. I neste friminutt holdt jeg meg inne. Jeg satt utenfor klasserommet og gråt. Jeg ville hjem. Jeg lærte fort at jeg var annerledes fra dem med blondt hår og blå øyne. De fortalte meg at jeg var annerledes.

Mediene forteller meg også at jeg er annerledes[1]. Hvordan mediene beskriver minoriteter, ser ut til å avhenge av hva mennesker med minoritetsbakgrunn gjør. Hvorfor blir minoriteter omtalt som norske og «vanlige borgere» om de gjør noe bra? Hvorfor er det viktig å presisere noens opprinnelse om det skjer noe dårlig – som at en «norskmarokkaner» står bak et drap? Dette er i hvert fall slik det oppfattes. Derfor ønsker jeg å belyse hvordan innvandrere[2] og minoriteter blir fremstilt i norske medier, og hvilke minoriteter som får komme til orde.

Der er prestasjonene i fokus.

I Retriever-undersøkelsen Medieanalyse: Innvandring og integrering i norske medier fra 2011, fremkommer det at når personer med innvandrerbakgrunn uttaler seg som «vanlige borgere i samfunnet» – eller eksperter – er det sjelden det gis opplysninger om bakgrunnen til vedkommende. Dette er vanlig å lese i artikler der sportsutøvere eller folk i underholdningsbransjen med minoritetsbakgrunn intervjues.

Sportsjournalistikk utgjør en stor del av omtalen der personer med innvandrerbakgrunn blir brukt som kilder, uten at bakgrunn oppgis. I denne typen artikler er personens bakgrunn eller status ikke ansett som relevant, det er prestasjonene som er i fokus. (Strand, Ane Kathrine, Milde, Fredrik med flere, 2011, s. 33) Videre viser retrieverundersøkelsen at bakgrunn blir ansett som relevant der minoriteter blir omtalt i kriminelle saker.

Kriminalitet er også det temaet der det i hyppigst grad forekommer at det opplyses om at personen har en annen bakgrunn enn norsk, uten at vedkommende brukes som kilde eller intervjuobjekt. (ibid., s. 33) I undersøkelsen fastslås det videre at bakgrunn og status ikke har blitt ansett som relevant å nevne i sportsjournalistikk og underholdningsjournalistikk. Der er prestasjonene i fokus.

Torsdag 30. oktober 2014 skrev Dagbladet om boksedronningen Cecilia Brækhus: «Men den norske mesteren ble imponert over kvalitetene til den kroatiske bokseren.» (Berg, Bengt, 30.10.14) Brækhus er født i Colombia, av utenlandske foreldre. Men journalisten i Dagbladet velger å skrive den «norske» mesteren, og ikke den «norsk-colombianske» mesteren.

Mediene har visse tendenser til å sette mennesker i bås.

Et annet eksempel er en nordmann som har foreldre fra Marokko. Han er bedre kjent under kallenavnet «Moa». Hans fulle navn er Mohammed Abdellaoue, og han er fotballproff i utlandet, nærmere bestemt Tyskland. 25. september 2013 skriver Dagbladet: «Moa har slitt benken i Stuttgart etter overgangen fra Hannover i sommer, men var med i førsteelleveren i cupkampen. Nordmannen kom ikke på scoringslisten og ble byttet ut på stillingen 0-1 etter en drøy times spill». (Dagbladet-NTB, 25.9.13)

nyhetsbrevet

I forbindelse med drapet på Mohammed Arshad på Manglerud i Oslo i 2013[3], skriver samme avis: «Norskmarokkaneren dro til Marokko etter drapet, men ble etterlyst internasjonalt, pågrepet da han krysset grensa til den spanske enklaven Ceuta og utlevert fra Spania til Norge. Nå er han tiltalt for medvirkning til forsettlig drap». (Klungtveit, Harald S., Dagbladet.no, 25.11.14)

28. desember 2013 skriver Verdens Gang om en straffedømt minoritet som har brutt våpenloven flere ganger. Allerede i ingressen får vi vite bakgrunnen til personen det er snakk om. «I løpet av de siste ni månedene har politiet funnet seks skarpladde håndvåpen i hjemmet og på jobben til en norsk-pakistaner (28)». (Widerøe, Rolf J., Hopperstad, Morten S., VG+ 28.12.13). Elisabeth Eide, professor i journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, mener mediene har visse tendenser til å sette mennesker i bås.

Mediene elsker ofre, helter og skurker. Sånne clear cut types. Men mange som blir satt i denne kategorien blir ikke elsket av mediene i samme grad, med mindre de får være helter. Det er komfortabelt å være fotballhelten som scorer for Stuttgart, men det er ikke så komfortabelt å være skumle «Ali» på Furuset i Oslo, eller å være stakkars «Fatima» som blir holdt inne av sin mann. (Eide, Elisabeth, intervju[4] 8.4.15)

De føler seg forskjellsbehandlet.

Spørsmålet er om det finnes noen etiske retningslinjer i redaksjonene som tar hensyn til benevnelsen og omtalen av minoriteter, eller om dette er opp til hver enkelt journalists skjønn. Det kan virke som det siste er mer vanlig enn det første.

Hver og en har forskjellig magefølelse og ryggmargsrefleks, og det avhenger av hvem man ellers er som individ. Når folk sier at de har stolt på magefølelsen, så synes jeg at det er litt floskelaktig, fordi etikk skal være grunnlagt i noe mer enn sånn type kroppslighet som dette henviser til. (Eide, Elisabeth, intervju, 8.4.15)

Jeg vet både fra egen erfaring og fra samtaler med minoriteter at mange lesere av norske aviser føler på medienes fremmedgjøring. De føler seg forskjellsbehandlet og ekskludert fra samfunnet når mediene er selektive i omtalen.

Du kan være en god borger hele tiden, og delta i samfunnet, da går det bra. Da er du norsk. Men hvis du er uheldig, og gjør noe kriminelt, så får du med en gang slengt i trynet at du er fra Somalia også. Dermed blir den kriminelle handlingen indirekte koblet mot bakgrunnen din i mediene. (Mohammed, Abdi, intervju, 13.4.15)

Mediene dekker saker av nyhetsverdi, som igjen ofte gir spalteplass til det fåtallet av minoriteter som begår kriminelle handlinger eller er involvert i ekstreme grupper.

Navn som Arfan Bhatti og Ubaydulla Hussain er gjengangere i mediene, men vi hører langt sjeldnere om anstendige «Hassan» og «Ali» som er imot alt de ekstreme står for. Slik kan vi si at avisene indirekte er med på å skape et skille mellom minoritetene og storsamfunnet.

Her i Norge så mobber vi ikke dem som er annerledes enn oss selv.

Jeg pleide å lese veldig mye i norske aviser som VG og Dagbladet. Det har jeg sluttet med. Grunnen er enkel; hver gang det er en artikkel om somaliere, står det at de enten snylter på velferdssystemet, eller at de sender søstrene og døtrene sine til Somalia for å bli omskåret. Det står aldri noe om sånne som meg, som er fire måneder unna å bli ferdig med mastergrad i siviløkonomi, og som anser seg selv som norsk, og ikke somalier. (Kadir, Mohammed, intervju, 13.4.15)

Et av de beste minnene mine fra skoletiden i Mandal var at vi så film annenhver fredag etter storefri. En fredag hadde to gutter i klassen bestemt seg for å tømme innholdet i sekken min i do. Til og med den fine blå matboksen min med Tom&Jerry på. Den jeg likte så godt. Friminuttet var over, og alle løp inn. Jeg løp til ingen ting. Ingen sekk. Ingen matboks. Ingen pennalhus. Jeg fant alt tømt i do.

Gråtende løp jeg bort og dyttet en av dem som hadde gjort det. Da kom læreren bort til meg, hun tok tak i armen min og sa: «Masoud! Her i Norge slår vi ikke. Her i Norge snakker vi sammen.» Jeg fikk aldri muligheten til å forklare hva som hadde skjedd, ei heller hvorfor jeg ble så sint. Jeg fikk aldri komme til orde. Læreren glemte derimot å fortelle dem som hadde tømt sekken min, at her i Norge så mobber vi ikke dem som er annerledes enn oss selv. Vi er snille mot hverandre.

Hvorfor slipper innvandrer i så liten grad til som intervjuobjekter?

Hendelsen i klasserommet i Mandal var en bagatell. Likevel illustrerer det viktigheten av å komme til orde, og forsvare seg selv. Å fortelle sin side av saken – eller i det minste se den representert i mediene – ser ut til å være en selvfølge for mange andre grupper i befolkningen. Men, som Medieanalyse-undersøkelsen fra 2011 viser, minoriteter som meningsytrere er lite synlige i mediene.

I perioden 2010/2011 fikk personer med innvandrerbakgrunn kun komme til orde i to prosent av artiklene i noen av landets største papiraviser og nettaviser. Samtidig som innvandrere er lite synlige som kilder i norske medier, viser nøkkeltall fra SSB at personer som enten har innvandret til Norge eller er født i Norge med innvandrerforeldre, nå utgjør 12,2 prosent av den norske befolkningen. (Strand, Ane Kathrine, Milde, Fredrik med flere, 2011, s. 27)

Hvorfor slipper innvandrer i så liten grad til som intervjuobjekter eller meningsytrere? Heller ikke når de er omtalt, får de komme til orde, for da er det såkalte «eksperter» som skal svare for dem. Og er det ikke «eksperter», så er det noen minoritetsgjengangere som har blitt medieyndlinger, da de mot alle «odds» har klart å distansere seg fra de kulturelle rammene fra hjemlandene sine, og blir ansett om «vanlige borgere» og regnes som nordmenn.

En utenforstående kan lettere bli trodd på når han uttaler seg om en gruppe, enn representanter for gruppen selv. De risikerer å bli stemplet som inhabile og ikke-objektive. Særlig gjelder dette om den utenforstående sosialt blir regnet som høyere enn gruppen det blir snakket om. (Eide, Elisabeth, Simonsen, Anne Hege, 2007, s. 119)

Jeg har selv opplevd å bli ringt opp av NRK for å uttale meg om ramadan, og da har jeg svart at NRK selv har mennesker som Atta Ansari og Noman Mobashir som vel så godt som meg kan svare på dette. Snakk med dem da, for søren, har jeg sagt. Det er noe med hvordan ekspertisen overskygger dem som har skoen på hele tiden. (Eide, Elisabeth, intervju, 8.4.15)

Medieskyggen ligger over det normale, det dagligdagse.

Et av problemene ved å ha få meningsytrere med minoritetsbakgrunn, er at de få som uttaler seg, ser ut til å prate på vegne av mange. 4. november 2014 hadde dokumentaren Frivillig tvang, produsert av Ulrik Imtiaz Rolfsen, premiere på Brennpunkt i NRK. Han er en anerkjent minoritetsstemme som har gjort seg bemerket gjennom sine kinofilmer som Izzat og Haram, som tar for seg problematikken i minoritetskulturene i Norge. Han er også kjent for å bryte kulturelle pakistanske mønstre og prøve å belyse at det eksisterer frivillig tvang hos pakistanere flest.

Men uansett hvilke intensjoner Rolfsen har med å fokusere på problemområder i minoritetskulturer, er det umulig for ham å speile hele det pakistanske miljøet. Nettopp derfor er det viktig at det lille han kan speile av miljøet, ikke stadfestes som sannheten, men heller blir en stemme blant mange.

Svensk forskning gjort på journalistikk om innvandrere viser til begrepet «medieskygge» (Sandström, 2004). Begrepet viser til fraværende dekning eller ensidig negativ omtale av innvandrere.

Medieskyggen ligger over det normale, det dagligdagse, det flersidige og komplekse. Det underliggende argumentet er at dersom det som ligger i skyggen ble belyst, ville bildet av innvandrere endret seg og etter alt å dømme gjort «dem» mer individuelle, flertydige og slik sett mer lik «oss». (Eide, Elisabeth, Simonsen, Anne Hege, 2007, s. 150)

«Familietragedie» er forbeholdt etniske nordmenn.

Mediene rapporterer om det usedvanlige og det ekstreme. Men det gir samtidig en veldig skjev presentasjon av samfunnet.

Det er en lang medial tradisjon om at det polariserte er mer interessant, og det er for å få folk til å tro at verden er mye mindre fredelig enn det den er (Eide, Elisabeth, intervju, 8.4.15)

Mediene kan og bør være en debattarena som skal flytte etniske grensesteiner. Medienes oppgave er ikke å «låse» minoriteter i kategorier definert av majoritetssamfunnet. Likevel er det påtagelig at måten mediene ofte velger å referere til minoriteter på, gjør at de ikke oppfyller sin samfunnsrolle.

nyhetsbrevet

La oss se på forskjellen mellom medieomtalen av drap begått i hjemmene til minoriteter og etniske nordmenn. Begrepet «æresdrap» er ofte tilknyttet mord i minoritetshjem, mens «familietragedie» er forbeholdt etniske nordmenn.

I juni 2013 ble 17 år gamle Fahezeh Ahmadi knivdrept av sin 28 år gamle mann, som etter drapet forlot landet med deres to år gamle datter.

Drapet på Fahezeh Ahmadi var et planlagt æresdrap, og ikke et drap som ble begått på impuls, det mener bistandsadvokaten for fornærmedes to år gamle datter. (Rikoll, Monica, 14.1.2014)

I 2004 drepte en 53 år gammel mann sin kones tidligere samboer som var politibetjent, og avisene omtalte det som familietragedie.

Handlingen kan ikke knyttes til hans arbeid, men er en familietragedie, understreker politiet i Søndre Buskerud politidistrikt. Den drepte jobbet i Oslo politidistrikt. (NRK-NTB, nrk.no, 26.8.2004)

 Ordet «æresdrap» derimot, har en negativ klang.

31. desember 2014 kunne vi i Dagbladet lese om enda en «familietragedie», denne gangen begått i Levanger.

Politiet betegner dødsfallene på en gård i Levanger i Nord-Trøndelag onsdag som en familietragedie. (Doksheim, Therese, 31.12.2014)

20. mai 2012 var det en artikkel på utrop.no som tar for seg akkurat denne problematikken. Der fremkommer det at såkalte «æresdrap» eksisterer også blant vestlige mennesker i mange vestlige land, og at det ikke er noen sammenheng mellom etnisitet og «æresdrap». Førsteamanuensis i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo, Berit Thorbjørnsrud, sier at det vanlige er å straks ta i bruk «æresdrap» når det snakk om minoriteter.

Vi forenkler og fortegner virkeligheten på en måte som gjør det vanskelig å forstå hva som faktisk har skjedd og hvorfor. Igjen strider dette med vår etablerte rettspraksis, som nettopp bygger på å undersøke hvert enkelt drap i sin fulle sammenheng. (Castello, Claudio, 20.5.2012)

Hører vi ordet «tragedie», er det naturlig å tenke at noe svært trist har funnet sted. Liv har gått tapt, uten at ordet er negativt ladet. Ordet «æresdrap» derimot, har en negativ klang. Det betyr at noen har tatt utgangspunkt i sin «utenlandske kultur», og utført et drap for å opprettholde sin ære og sine verdier – ifølge mediene, vel å merke.

Men hvor kommer du egentlig fra?

Da vi flyttet fra Mandal til Oslo i 2003, startet jeg på Abildsø barne- og ungdomsskole. Allerede da hadde jeg tilegnet meg gode norskkunnskaper, og gjorde det spesielt bra i norsktimene. Jeg husker veldig godt da vi skulle på leirskole med hele trinnet. Før avreise kom jeg i prat med et par av foreldrene til noen elever i klassen. «Hvor kommer du fra da?» ble jeg spurt. Jeg svarte Norge. «Men hvor kommer du egentlig fra?» Jeg ble da nødt til å svare Afghanistan. Da fikk jeg høre at jeg snakket veldig godt norsk for å være fra et annet land.

En av foreldrene kunne ikke fatte og begripe at jeg snakket så godt norsk gitt mine forutsetninger og antallet år jeg hadde bodd i Norge. For meg var det ingen stor overraskelse at jeg kunne snakke godt norsk. Men overraskelsen var stor for forelderen.

Jeg ønsker at mine egne handlinger skal definere meg.

Minoritetsbefolkningen i Norge er en sammensatt gruppe. De fleste ønsker å passe inn og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Dessverre finnes det også noen som ikke deler samme behov. Jeg er nå en voksen mann, og har tilbrakt store deler av livet mitt i Norge. Et land som er like kjært for meg som mitt andre hjemland, om ikke litt mer. Det har vært en lang prosess fra dag én, og jeg strever fortsatt for å passe inn. Jeg ønsker å bli anerkjent. Jeg ønsker at mine egne handlinger skal definere meg, ikke handlingene til en kriminell minoritet, eller utsagnene til Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Mediene spiller en viktig rolle i å belyse forskjeller og ulikheter mellom majoriteten og minoritetene, slik at vi sammen kan finne løsninger på utfordringene som kommer med et flerkulturelt samfunn. Dessverre kan det se ut til at noen av medienes innøvde måter å omtale minoriteter eller finne stemmer som kan uttale seg på, ikke samsvarer med det å oppnå bedre innsikt og dialog. Mengden journalister og kilder med minoritetsbakgrunn har økt med årene, med ambisjonen om å speile den øvrige befolkningen. Men eksemplene viser at vi fremdeles har en lang vei å gå.

nyhetsbrevet

Litteratur og kilder: 

Alghasi, Sharam, Fangen, Katrine, og Frønes, Ivar (2006). Mellom to kulturer. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Arshad, Hajrah (2014). «Det er ikke faren min som gjør det vanskelig for meg å være en norsk-pakistaner. Det er du, Ulrik Imtiaz Rolfsen». I Aftenposten[sist lest 15.03.2015].

Berg, Bengt (2014). «Hat i blikket forrige gang». I Dagbladet [sist lest 15.03.15].

Castello, Claudio (2012). «Æresdrap i alle kulturer». I Utrop[sist lest 15.03.2015].

Doksheim, Therese (2014). «Politiets hovedteori er at dette er en familietragedie». I Dagbladet,  [sist lest 15.03.2015].

Eide, Elisabeth og Simonsen, Anne Hege (2007). Mistenkelige utlendinger. Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år. Høyskoleforlaget AS – Norwegian Academic Press.

Klungtveit, Harald S. (2014). «Pistolran, narkosalg, vold, ‘bad boys’ og russisk rulett». I Dagbladet[sist lest 15.03.15].

Rikoll, Monica (2014). «Dette var et planlagt æresdrap». På nrk.no, [sist lest 15.03.2015].

Said, Edward W. (1979). Orientalism. New York: Vintage Books A Division of Random House.

Strand, Ane Kathrine, Milde, Fredrik og Nilsen, Kristina. (Desember 2011). Medieanalyse: Innvandring og integrering i norske medier. Retriever Norge AS.

Sandström, Lasse (2004) Rosengård i medieskugga: Om medier som medel och hinder för integration. Stockholm: Mediestudier förlag.

Widerøe, Rolf J., Hopperstad, Morten S. (2013) «Fant våpenlager hos B-gjengmedlem» i VG Pluss[sist lest 15.03.2015]

(2004) «Politimann drept i familietragedie». På NRK.no[sist lest 15.03.2015].

(2013) «Ikke noe cupeventyr for Moa og Stuttgart» fra Dagbladet / NTB,  [sist lest] 15.03.15.

 

Intervjuer og samtaler

Elisabeth Eide, professor på Institutt for journalistikk og mediefag, ved Fakultetet for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo og Akershus. Dato: 08.04.2015 Intervjuer/samtaler med etniske minoriteter i Oslo, med spesielt fokus på Abdi (18) og Mohammed (25). Dato: 13.4.2015

[1] Essayet er basert på en oppgave skrevet i forbindelse med bachelorutdanningen min i journalistikk ved Universitetet i Nordland.

[2] Statistisk sentralbyrå benytter følgende standarddefinisjon på innvandrere: «Personer født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre, og de barna foreldrepar med slik bakgrunn føder etter ankomst til Norge.»

[3] Norskfødte Adil Boujedain ble sammen med tre andre siktet og tiltalt for drapet på familiefaren Mohammed Arshad i Oslo Tingrett.

[4] Intervjuene det vises til, er gjort i forbindelse med oppgaven denne teksten er bygget på.