Den nye oljen

Statlig eierskap og aktiv næringspolitikk er for det blotte øye kanskje ikke verdens mest spennende tema eller det som mobiliserer til fakkeltog. Men ser vi nærmere på hvordan nettopp statlig eierskap kan sørge for at Norge kan imøtegå de utfordringene vi vet vi har i fremtiden, da blir det plutselig mer sexy: Hvordan vi ikke bare bevarer velferdsnivået, men også styrke det, for våre foreldre og våre barn.

Dagens situasjon med en stigende arbeidsledighet, sterkest blant unge, en halvering av oljeprisen, og den første regjeringen til noensinne å bruke alt fellesskapet forventer å tjene i løpet av ett år på olje og gass, kan føre til søvnløse netter.

Dette kombinert med at de offentlige inntektene er blitt svekket systematisk de siste årene i form av skattekutt, hovedsakelig gjennom formueskatten, gjør ikke situasjonen lettere. Det sier selv forfatterne av statsbudsjettet i Siv Jensens eget departement, 23 av 25 internasjonalt anerkjente norske økonomer, OECD og rapport på rapport om denne skatten, som Høyre hater så mye, men sliter å forklare hvorfor.

Vi er vitne til en kraftig utdeling av det som skal sikre velferden i fremtiden til landets aller mest velstående.

Denne regjeringens nedsalg, styrt av den ideologiske allergien mot forsvarlig statlig eierskap, svekker også fellesskapets mulighetsrom for mer effektiv utnyttelse av ressurser tilgengelige i samfunnet.

Perspektivmeldingen, som ble fremlagt 2013 av daværende statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen, hadde som konklusjon at hvis vi ønsker å opprettholde dagens velferdsnivå i 2040, vil vi trenge en økning i offentlige inntekter som tilsvarer seks prosent av BNP. Det bare for å holde dagens nivå. Når vi nå er vitne til en kraftig utdeling av det som skal sikre velferden i fremtiden til landets aller mest velstående, må vi begynne å tenke kreativt om hvordan vi styrker samfunnet for fremtiden. Ikke kun med opprettholdelse av ulike skatter og avgifter fra 2013-nivå, men også aktiv næringspolitikk og statlig eierskap.

Vi vet at olje og gass hverken kan eller bør være Norges viktigste ressurs.

Kombinasjonen av skatt og aktivt eierskap vil være av stor betydning hvis vi har mot til å utøve det, og gjøre slik mange har gjort før oss: Opprette statlige selskap der vi mangler viktig infrastruktur eller varer og tjenester, som skal gagne hele befolkningen, der markedet enten ikke finner det lønnsomt nå eller kan koordinere organiseringen i den tidlige fasen.

Vi vet at olje og gass hverken kan eller bør være Norges viktigste ressurs og det vi bygger fremtidens velferd på. Nedgang i oljeprisen er èn ting, viktigere er klimakrisen og Norges ansvar internasjonalt, hvor vi som er beriket kraftig, skal gå foran og se til fornybare energikilder som skal dekke velstandsøkningen i verden. Hvis du vet at grunnmuren du skal bygge huset ditt over vil smuldre opp om meget kort tid, satser du heller sparepengene dine på noe som holder lenger.

Videre vet vi at fiskenæringen og vår maritime kompetanse er og vil være av betydning, her må vi sørge for gode rammevilkår og forutsigbarhet. Videre har vi skog, teknologi, reiseliv og ikke minst fornybarsektoren som viktige næringer. Mange har likevel pekt på hva vi konkret kan trygge velferden på i fremtiden, samtidig som vi stryker disse næringene ytterligere. Jeg skal prøve å skissere et svar.

Vi vet at det blir flere eldre i årene fremover. Vi er i dag fire sysselsatt per pensjonist og vil i 2050 være halvparten. Færre i arbeid per pensjonist og mindre i offentlige inntekter per innbygger. Pensjonsreformen svarer til dels på dette gjennom å premiere de som står lenger i arbeid og hevingen av aldersgrensen i arbeidslivet er et annet. Men dette vil ikke dekke inn behovet vi fortsatt vil ha i fremtiden.

Her kan statens aktive eierskap komme inn. Oppretter vi et statlig velferdsteknologiselskap som har til hensikt å samle sterke fagmiljøer, være en langsiktig eier og yte et samfunnsbehov hvor mennesker skal kunne leve gode liv i sine egne hjem, så lenge det er mulig, vil dette kunne bli vår nye olje.

Hvorfor stanse denne suksessoppskriften nå?

Velferdsteknologi er, slik Helsedirektoratet ser på det, en teknologisk assistanse, der brukernes sikkerhet, trygghet og mobilitet gjøres mulig. Det kan for eksempel være smarthusløsninger, roboter for daglig husarbeid og pleie, systemer for overvåking av sykdommer og løsninger for oppfølging av lege og andre med forebyggende ansvar som fysioterapeut.

Det er en utfordring at dagens velferdsteknologiselskaper er mindre og fragmenterte, tilgangen på kapital for å gjennomføre de nødvendige investeringene ikke tilgjengelig og behovet stort. Ved å etablere et statlig velferdsteknologiselskap vil man kunne sørge for finansieringen for utviklingen av allerede eksisterende omsorgsteknologi og organisert produksjon som distribusjon og salg til offentlig sektor og det private bedriftsmarkedet.

Det vi i felleskap har tatt risikoen for, brukt store ressurser på, og forvaltet med å sette kloke hoder til å lede, har skapt selskaper som på få tiår er blitt verdensledende. Hvorfor stanse denne suksessoppskriften nå? Det er fortsatt mange behov vi i dag ser at det private markedet ikke dekker. Både med tilgangen på kapital, som langsiktige eiere og med fagmiljøene som koordinator.

La oss for ordens skyld ha en ting klart. Enhver opprettelse av et statlig selskap skal ha en tydelig samfunnsoppgave som skal løses. Videre skal selskapet drives forretningsmessig forsvarlig og staten skal være en langsiktig og forutsigbar eier.

Målet om å alltid forvalte skattebetalernes penger mest mulig forsvarlig har, forhåpentligvis, til alle tider vært et av politikernes alle viktigste retningslinjer. I et samfunn hvor effektivitet og resultater er sentrale, hvor det offentlige ordskifte handler om hvordan få mer igjen for hver krone som brukes, kan vi gi gode svar. Da er det viktig at vi spør oss selv hvilke prioriteringer Stortinget kan gjøre i dag for å spare skattebetalerne og øke effektiviteten. Et av disse områdene er nettopp på omsorgsteknologi. Ved en tung satsing på området, vil vi mye raskere kunne installere det der behovet viser seg. Vi frigir flere hender og ressurser som kan brukes på andre oppgaver.

Bare i Sør-Korea vil det være flere som fyller 90 år enn det blir satt barn til verden i 2050

Vi kan samle SINTEFs fagmiljø og deres samarbeidspartnere, samt knytte Helsedirektoratet og andre aktører som i skrivende stund er involvert i ulike deler av utvikling av velferdsteknologi og i dialog med kommuner om implementering.

Dette statlige selskapet vil kunne spare kommuner for milliarder av kroner ved effektivisering som frigir viktige og knappe ressurser til andre formål. For eksempel til styrkingen av eldreomsorgen som vi vet er så underbemannet at ingen politiske partier tør å love en bemanningsnorm.

Demografiutviklingen internasjonalt vil være av betydning for det forretningsmessige grunnlaget, da verden i tiden fremover vil oppleve en større andel eldre. Aldringseksperten Richard Jackson har kommet frem til at bare i Sør-Korea vil det være flere som fyller 90 år enn det blir satt barn til verden i 2050. Han måtte for øvrig regne på det flere ganger fordi det hørtes så usannsynlig ut.

Dette er et bidrag i diskusjonen om fremtidens velferd og hva vi skal leve av i fremtiden. Og siden erfaringene fra opprettelsen av Statkraft, hvor man styrket fagmiljøene, sørget for tydelig og målrettet innsatsen, prioritere et samfunnsnyttig behov der markedet kom til korte, kan vi nå se mot nye prosjekter.

La oss trekke lærdom fra de som har gått før oss, våre erfaringer med deres politiske visjoner, tenke nytt om de utfordringene vi har foran oss for å stake ut et viktig bidrag for vår felles velferd og for det som kan bli vår nye olje.