Framskrivningenes forbannelse

Til alle tider har mennesker ønsket å vite hva som vil skje i framtida. Det er umulig, men det hindrer oss ikke i å forsøke. Problemene oppstår når vi tror vi vet hva som kommer, og så setter oss ned og venter på akkurat det.

Når vi prøver å spå tar vi ofte feil. Selv ikke ekspertene vet noe særlig om hva som kommer til å skje. I 1895 avviste matematiker og fysiker Lord Kelvin flymaskiner som en umulighet. Da finansdepartementet lagde langstidsplaner på syttitallet, forutså de ikke kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet. Og da McKinsey på tidlig åttitall ble bedt av amerikanske AT&T om å estimere markedet for mobiltelefoner, anslo de det globale markedet begrenset til omtrent 900 000, fordi telefonene var for tunge, store og hadde for kort batteritid. I 1993 avfeide Bill Gates internett som ganske uinteressant. Og i 2004 mente forskere at førerløse biler var helt usannsynlig.

Vi forstår og spår ved hjelp av det vi vet fra før.

Ifølge psykologien er vi mennesker fra naturens side dårlig rustet til å planlegge langsiktig. Preferansen for litt nå, heller enn mer neste år, ga mening i et brutalt steinaldersamfunn der ingen visste om de ville leve i morgen eller hvem man kunne stole på. Heldigvis har vi utviklet oss litt siden den gang og klarer å spare både pensjon og oljeinntekter. Selv om klimaproblemet tyder på at vi ikke er helt i mål.

Rasjonelle er vi heller ikke. I 2002 fikk Daniel Khaneman Nobelprisen i økonomi, sammen med Vernon Smith. Det var oppsiktsvekkende at prisen gikk til en psykolog. Nobelprisen fikk han for sammen med kollega Amos Tversky å ha å plukket fra hverandre økonomenes rasjonelle økonomiske individ: homo economicus. For eksempel fant Khaneman og Tversky ut at vi har en tendens til å la oss påvirke av tilfeldige tall vi eksponeres for. Mest kjent er Khaneman for boka «Tenke fort og langsomt» fra 2011. Den er vanskelig å oppsummeres kort, men viser blant annet hvordan vi er både intuitive (system 1) og rasjonelle (system 2) – men dessverre ofte det første, når vi burde være det siste.

Når vi likevel velger å se inn i glasskulen, forholder vi oss helst til det trygge og kjente.

I Norge elsker vi framskrivninger. Der andre lager visjoner, framskriver vi. Alt fra transportbehov, utdanningsbehov, økonomi og næringsstruktur til klimagassutslipp. Dette er solide analyser som viser ulike utfall med ulike forutsetninger. Problemet er at vi gjetter hvordan framtida blir ved å anta at alt forblir som det er. Mobiltelefonen like tung, flyteknologien like fraværende og kvinnene hjemme på kjøkkenet. I økonomifaget kaller vi det «alt annet likt».

Disse framskrivningene er nyttige. Men framskrivninger er som alle andre verktøy: Ganske nyttige dersom man bruker dem riktig. Og skikkelig skumle hvis man bruker dem feil.

Framtida er uansett et resultat av de valgene vi gjør i dag.

En framskrivning tegner linjen fra fortid og videre inn i framtid. Slik lever vi nå, og hvis vi blir flere og fortsetter å leve slik, blir det sånn. Alt annet likt. Nyttig, men ikke nødvendigvis riktig. Faktisk sannsynligvis feil. Og når framskrivninger brukes som prognoser blir de ikke bare feil – de kan bli handlingslammende. For alt annet blir ikke likt. Framtida er et resultat av de valgene vi gjør i dag.  Og vi vet at vi på mange områder ikke kan fortsette som nå.

Et eksempel på ganske nyttige verktøy brukt feil, er regjeringens Perspektivmelding, som ble lagt fram i 2013. Neste perspektivmelding kommer i 2017. Meldingen følger en lang tradisjon med langtidsplaner fra Finansdepartementet, og lages hvert fjerde år. Perspektivmeldingen regner på vår evne til å finansiere framtidas velferd med en aldrende befolkning, alt annet likt.

Det vil si at dersom yrkesdeltakelse fordelt på alder, kjønn og landbakgrunn forblir uendret, og dersom velferdstjenester leveres som i dag, med samme kvalitet og samme arbeidsintensitet og samme teknologi, da – altså alt annet likt – vil vi i 2060 mangle et beløp tilsvarende seks prosent av BNP for å betale for velferden.

Det betyr jo ikke at vi i 2060 vil mangle seks prosent av BNP på Statsbudsjettet. Dersom vi får litt flere i jobb, de eldre står i jobb litt lenger, de som jobber jobber litt mer eller vi bruker litt mindre av veksten på privat forbruk, er situasjonen straks en annen. Dersom flere faller ut av arbeidslivet blir det verre.

Gjør politikk oss dummere?

Framtida blir ikke som perspektivmeldingen. Men i beregningene ligger likevel et viktig budskap: Vi må sørge for at alt annet ikke er likt. For eksempel må vi gjøre noe så færre faller utenfor arbeidsmarkedet. Dessuten burde vi utvikle og ta i bruk ny teknologi slik at vi kan sikre bedre omsorg for flere, uten at det koster mye mer.

Men den som leser Perspektivmeldingen som en prognose – eller spådom om framtiden, om du vil –  ser helt andre behov. Ett av dem, som er hyppig fremmet i den norske debatten, er at vi ikke har råd til dagens velferd i framtida. Vi kommer til å mangle penger. Fra dette perspektivet er det logisk å sette i gang å kutte i velferden i dag, så vi venner oss til det nødvendige, og dårligere, nivået snarest mulig. Men dette er en passiv holdning som ingen er tjent med.

Vi kan ikke regne oss frem til god politikk. Politiske valg er verdivalg og handler om hva vi synes er viktig. Kommer vi nærmere enighet hvis vi bare skaffer mer informasjon? Skal vi tro forskning fra Yale er det motsatt. En forskningsgruppe ledet av Dan Kahan presenterte et testpanel for et matematisk problem uten politisk slagside, men der det umiddelbart intuitive svaret ikke er det riktige svaret.

Resultatet var ikke uventet: De med best matematikkunnskaper klarte å bruke det Kahneman ville omtalt som system 2. De tenkte analytisk og rasjonelt, slik at de kom opp med riktig svar. Men så fikk de et spørsmål som liknet, men som også hadde en politisk side. Da ble resultatene ganske annerledes. De fleste regnet ut et svar som støttet deres politiske ståsted. Og verre: De med best matematikkunnskaper var mer tilbøyelige til å regne ut et svar som passet dem. Gjør politikk oss dummere?

Spør ikke hva teknologien vil gjøre med oss, men hva vi kan gjøre med teknologien.

Hva er alternativet? Skal vi bare famle i blinde? Selvfølgelig ikke. Framskrivninger er fint som simuleringsøvelse. Men det er også alt de er. Vi vet ikke hvordan framtida blir. Det vi vet er at vi kan påvirke den. I stedet for å stå på sidelinjen og spå utviklingen, bør vår og våre politikeres oppgave være å bestemme retning. Der vil det være politisk uenighet om mye, men det er redelige, ordentlige uenigheter om hva slags samfunn vi vil leve i. Vi kan uansett ikke framskrive oss til enighet om framtida.

Teknologisk utvikling er et viktig eksempel på et område der vi snakker mye om hvordan det blir, og mindre om hvordan vi vil at det skal bli. Vi vet for eksempel at automatisering og roboter vil kunne løse mange oppgaver vi i dag betaler folk for å gjøre. Som følge av dette kan én av tre norske jobber forsvinne. I boken «Robotrevolutionen» spør den svenske økonomen Stefan Fölster hva maskinalderen vil gjøre med oss. Og svarer selv at det kommer an på hva vi gjør med den.

Robotene kommer ikke til å ta over verden. Det kan bli økt ledighet og ulikhet som følge av roboter, eller de kan skape nye jobber og billigere og god omsorg for flere. Om verden blir bedre eller verre med roboter avhenger av hvordan vi bruker dem. Vi bør slutte å spørre hva teknologien vil gjøre med oss, og heller se på hva vi kan gjøre med teknologien.

Heller enn å spå og framskrive trenger vi tydelige politiske mål. Vil vi ha en utslippsfri transportsektor? Alle i jobb? Færre eldre på sykehjem og flere hjemme slik at de får det bedre og kostnadene går ned? Da må vi bruke teknologien og budsjettene til det. Flere framskrivninger vil ikke bringe oss nærmere. Men de kan peke på hvor utfordringene er størst.

I verden i dag lever omtrent to milliarder mennesker med dårlige sanitærforhold. Dårlige eller ingen latriner forårsaker sykdom som dreper 700 000 barn hvert år. Med fortsatt like dårlige forhold og befolkningsvekst vil problemet øke – alt annet likt.

Bill og Melinda Gates syntes det så dystert ut. Alt annet likt er ikke akseptabelt. Deres stiftelse har siden 2012 støttet over femti ulike teknologiutviklere med ett felles mål: Samle opp kloakk, og lage noe nyttig som for eksempel vann og energi. I dag er teknologien utviklet, og den utredes for skalering i en OmniProcessor. Det høres ut som en robot fra Barne-TV, men det er helt sant. Interesserte kan se Bill Gates på YouTube drikke rent vann utvunnet av kloakk.

Det meste er politikk.

Ikke alle problemer har et enkelt teknologisk svar. Men eksempelet over viser at det er mulig å sette mål for nødvendige løsninger, i stedet for å sitte og vente på en rettlinjet utvikling. Alt annet blir sjelden likt. Og det meste er politikk.