FOTO: NTB SCANPIX / EPA / VALERIE KUYPERS

Dommens dag nærmer seg

Det kan ikke tas for gitt at Radovan Karadzic blir funnet skyldig i folkemord.

De bosnisk-serbiske nasjonalistenes leder Radovan Karadzic vil snart få sin dom i Haag. Det store spørsmålet er om han blir funnet skyldig i folkemord. Det kan ikke tas for gitt. Men nytt bevismateriale er presentert i den fire år lange rettssaken.

Dommen blir kunngjort 24. mars, skjærtorsdag, opplyser FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia, (ICTY, International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia). Radovan Karadzic vil være den mest framtredende av krigslederne i Bosnia og eks-Jugoslavia som dømmes i Haag, ettersom tidligere president Slobodan Milosevic døde under rettssaken mot ham i 2006.

Karadzic selv mener han bør frikjennes på alle punkter.

Krigen i Bosnia-Hercegovina pågikk fra våren 1992 til høsten 1995. Rundt 100.000 mennesker ble drept i landet som bare er litt større enn Finnmark fylke. Radovan Karadzic var de bosniske serbernes president. Aktoratet kalte ham under oppsummeringen av tiltalen i september 2014 for drivkraften bak folkemordkampanjen mot bosniakene, de bosniske muslimene.

Om retten kommer til at det er en passende karakteristikk, er ikke sikkert. Retten må finne det bevist at han ga ordrer som førte til folkemord, som i Srebrenica i juli 1995, og at dette var hans hensikt. Særlig det siste har dommerne ved ICTY i tidligere rettssaker funnet det vanskelig å anse som bevist. Et fåtall militære toppledere er funnet skyldige i folkemord eller medvirkning til folkemord, men ingen politiske ledere.

Karadzic selv mener han bør frikjennes på alle punkter. Han har under rettssaken forsøkt å framstille seg selv og sine politiske og militære medarbeidere som humanitære, menneskekjære og muslimvennlige omsorgspersoner.

Alle offentlig kjente trusler fra hans munn om at bosniakene ville bli utslettet om de sammen med de bosniske kroatene vedtok at Bosnia-Hercegovina skulle bli en uavhengig republikk, har han framstilt som et politiske spill uten virkelig innhold.

Skriftlige ordrer har han forklart med at han ikke hadde lest dem før han underskrev. Som president i den selvoppnevnte Republika Srpska var han aller øverste sjef for de militære styrkene.

«Ingenting skjedde i Srebrenica. Min oppmerksomhet ble rettet mot Srebrenica og de sivile. Og uansett hva som skjedde, så skjedde det 80-100 kilometer vekk fra Srebrenica, og det skjedde ikke med sivile», som han uttrykte det i sin avsluttende erklæring 1. oktober 2014.

Alle aktoratets vitner hadde løyet om ham.

Alle aktoratets vitner hadde løyet om ham. Han personlig hadde ikke visst noen ting om de tusener av krigsfanger som var blitt tatt og senere ble likvidert, eller de vel tusen sivile guttene og mennene som ble skilt fra resten av familiene sin mens FN så på, som også ble likvidert. Han hevdet at de fleste drepte bosniakene var drept i kamp, at de var soldater, og at det ikke var begått folkemord.

Hvis retten likevel skulle komme til at det var begått folkemord i Srebrenica, noe som er sannsynlig i og med at ICTY allerede en rekke ganger har fastslått det, så hadde Karadzic ifølge ham selv ikke hatt noe med det å gjøre. Han hadde bare vært opptatt av å sikre de sivile human behandling.

Amagasin_mandag_hvit 3

Rettsakene ved ICTY har imidlertid vist at aktoratet sitter med enorme mengder bevismateriale, ikke minst interne dokumenter fra Karadzics parti SDS, som han ledet fra opprettelsen i 1990 til krigen var over senhøstes 1995, fra Republikas Srpskas administrasjon og møter i den folkevalgte forsamlingen.

Blant disse er Direktiv nummer 7 særlig viktig. Det er utstedt i mars 1995, signert av Karadzic og gjelder Srebrenica.

«Skap en uutholdelig situasjon med total usikkerhet, uten håp om videre overlevelse eller liv for innbyggerne i Srebrenica og Zepa, gjennom planlagte og godt gjennomtenkte kampoperasjoner», lød en av formuleringene i direktivet til general Ratko Mladic og hans hær.

Srebrenica, Zepa og Gorazde var de tre gjenværende byene og områdene i Øst-Bosnia under Sarajevo-regjeringens kontroll. De ble ansett som de siste hindrene for at de bosniske serberne kunne ha et etnisk rent område der under sin kontroll.

Karadzic hevdet i retten at direktiv 7 ikke hadde som formål å redusere den humanitære hjelpen til sivilbefolkningen, og at han ikke kjente til disse åpenbart kriminelle instruksene om å ramme sivilbefolkningen.

«Det er forsvarets standpunkt at president Karadzic underskrev Direktiv 7 uten å lese den ovenfor siterte passus. President Karadzics praksis var å signere dokumenter etter å ha blitt orientert om innholdet, men uten å lese dem.»

Presidenten hadde heller ikke hatt kontroll med noe av det som skjedde, kunne han fortelle. Den skriftlige sammenfatningen av Karadzics forsvar er en total avvisning av at han overhodet hadde hatt kjennskap til eller intensjoner om å fordrive, mishandle og drepe noen.

Overskriftene til de forskjellige kapitlene i det 876 sider lange forsvarsskrivet er som en katalog over uskyld: «Presidentskapet, president Karadzic og Djerics regjering kontrollerte ikke hendelsene i felten», «Justisdepartementet kontrollerte ikke hendelsene i felten», «Innenriksdepartementet kontrollerte ikke hendelsene i felten», lyder tre av dem.

9. juli ga Karadzic ordre om å angripe og overta Srebrenica by

«I dag, i stedet for Izetbegovic, Tudjman og deres medarbeidere, tidligere fanger, nazi-ustasha-emigranter, islamske fundamentalister og kriminelle, stilles Dr. Karadzic for retten for noe han kjempet voldsomt imot: krig i Jugoslavia og i Bosnia», skriver Karadzic om seg selv.

Ett vitne i rettssaken kan komme til å spille en betydelig rolle. Det er Robert Djurdjevic, en serbisk-amerikaner som under krigene i det tidligere Jugoslavia fikk adgang til en stor krets av ledere på serbisk side. Den 14. juli 1995, mens likvideringene av tusener av fanger pågikk, møtte han Karadzic i nærmere to timer i Pale, Karadzics hovedkvarter. Djurdjevic bekreftet at Karadzic hadde møtt Miroslav Deronjic, nyutpekt serbisk ordfører i Srebrenica, og en delegasjon med ham og altså vært direkte involvert og informert om utviklingen i Srebrenica.

Han fortalte også at samtalene med Karadzic og andre handlet mye om utviklingen i Srebrenica og naboenklaven Zepa, og at Karadzic fulgte nyheter på CNN og Sky News. Karadzic hadde på store kart vist ham de serbiske styrkenes posisjoner og forklart at de militæres taktikk og strategi var å drive situasjonen «til kokepunktet».

Karadzic hadde dessuten, på spørsmål fra vitnet, bekreftet at angrepet på Srebrenica var resultat av en spesiell ordre.

– Ja. Svaret er ja. Han beskrev det som hans ordre nummer 7, sa Djurdjevic. Han bekreftet at Karadzic, selv om han befant seg i Pale utenfor Sarajevo, var tett på utviklingen i Srebrenica.

Aktoratet mener også at Karadzic våren 1995 fulgte opp direktiv 7 med nye ordrer. Den 28. mai ga han ordre til Mladic om å forberede overtakelse av Srebrenica-enklaven. Så godkjente han et militært angrep i full skala. Den 8. juli, to dager etter at angrepet på Srebrenica begynte, beordret han general Radislav Krstic til å sette «full damp framover». 9. juli ga Karadzic ordre om å angripe og overta Srebrenica by, ifølge aktoratet.

Folkemord-tiltalen som ikke omfatter Srebrenica, er i hovedsak bygget på den politikken for etnisk rensing med massedrap, terror og fordrivelse som ble iverksattt ved krigsutbruddet våren 1992. Bevisgrunnlaget er hentet fra byene Bratunac, Foca, Kljuc, Prijedor, Sanski Most, Vlasenica og Zvornik.

Aktoratet insisterte på at de krigsforbrytelsene man kjenner til, og som er godt dokumentert, som massedrap, fordrivelse, umenneskelig behandling og drap i fangeleirer, voldtekt og annet, må ses samlet fordi Karadzic var de bosniske serbernes øverste politiske og militære leder.

Men her ser man samtidig det muligens svakeste punkt i folkemordtiltalene.

Aktor mener også at det er godtgjort over enhver rimelig tvil at hensikten var å bli kvitt en vesentlig del av den ikke-serbiske befolkningen. Han siterte Karadzic fra et møte i Zvornik i januar 1993, der han roste måten den lokale serbiske ledelsen hadde gjennomført maktkuppet på. Det var fortsatt 50.000 innbyggere i Zvornik, hadde Karadzic sagt. «Men nå er de serbere alle sammen». Før krigen begynte utgjorde serberne 38 prosent av befolkningen.

Prijedor ble trukket fram som eksempel på signaleffekten i bestemte geografiske områder som ble angrepet og utsatt for etnisk rensing. Byen, som mange bosniske flyktninger i Norge kom fra, hadde vært et symbol i Bosnia og hele Jugoslavia på Titos tanke om «brorskap og enhet», framhevet Alan Tieger. Da Prijedor ble ødelagt i begynnelsen av krigen, var det et budskap til hele det bosnisk-muslimske samfunnet om deres sårbarhet og forsvarsløshet. Før krigsutbruddet i 1992 bodde det 49.000 bosniaker i Prijedor. I 1993 var 42.000 av dem borte.

«Og når man dreper tusener, traumatiserer, fengsler og svekker ytterligere tusener, ødelegger de fleste hjem og hellige objekter og sprer gruppens medlemmer for vinden, da følger intensjonen om å ødelegge denne folkegruppen uunngåelig», konkluderte aktor.

Men her ser man samtidig det muligens svakeste punkt i folkemordtiltalene mot Karadzic. Aktoratet ber dommerne være enige i at hensikten å begå folkemord følger av handlingene, at man trekke denne konklusjonen.

Karadzic hevdet under hele rettssaken sin uvilje mot å drepe. Han hevdet at han ikke hadde kjent til noen helhetlige, overordnede planer om serbisk maktovertakelse ved hjelp av militære og paramilitære styrker. Aktoratet pekte for sin del på to helt sentrale dokumenter:

Det ene var en strategisk plan i seks punkter som Karadzic la fram for «sine» folkevalgte 12. mai 1992 og fikk tilslutning til. Første mål var «separasjon» fra bosniakene og kroatene, det andre å sikre en korridor mellom serbiskkontrollert område i Kroatia og Bosnia og selve Serbia, og det tredje var å «eliminere» Drina-elven som grense mellom Bosnia og Serbia. Mål nummer fem var å dele og overta en stor del av Sarajevo, det sjette å skaffe Republika Srpska adgang til havet. Planen viste krigens mål, en ny og utvidet serbisk stat.

«Jeg gir faen. Med et pennestrøk skal jeg gjøre slutt på dem».

Det andre dokumentet var det som het Variant A og B. Dette var detaljerte retningslinjer for hvordan de bosniske serberne politisk og militært skulle gripe makten i alle byer og landkommuner som var med i planen. Variant A omfattet de byene og kommunene der serbere utgjorde et flertall. Variant B gjaldt der de var i mindretall.

Karadzic benektet at han hadde noe med Variant A og B å gjøre og innkalte en rekke vitner for å bekrefte det. Aktoratet pekte imidlertid på at dette var noe han hadde begynt å instruere sine partifeller om i 1998, etter at NATO-soldater og folk fra ICTYs aktorat hadde begynt å raide partikontorer og andre steder i jakt på dokumenter fra krigen.

Aktor siterte fra en tale Karadzic hadde holdt internt til sine partikamerater rett etter krigen. «Husker dere hvordan vi arbeidet før krigen? Alt var klart som dagen i kommunene der vi var i flertall og der vi var i mindretall. Husker dere instruksjon A og B? Vi hadde Krisestab, og det var klart at de var myndigheten».

Aktoratet viste også til uttalelser fra Karadzic før krigen om at det ikke fantes én kommune i Krajina-området som ikke fulgte hans linje. Og han truet interne motstandere: «Den som gjør en feil, skal jeg suspendere og kaste ut av partiet. Jeg gir faen. Med et pennestrøk skal jeg gjøre slutt på dem».

Karadzic påsto likevel i retten at det var «latterlig» å hevde at han hadde ødelagt bevis.

Av forordet i «Variant A og B» framgår det at partiledelsen på dette tidspunktet var bekymret for at Bosnia skulle bli en uavhengig republikk. Det var altså skrevet før krigen. Karadzic hadde også gitt råd til lokalpolitikere om hvordan planene skulle gjennomføres.

Aktoratet viste i retten at den bosnisk-serbiske lederen hadde nedlagt mye energi for å få tidligere medarbeidere til å ødelegge bevis. En av dem, Milos Vukasinovic, skrev i februar 1998 til Karadzic at «ufordelaktige dokumenter er blitt holdt unna for etterforskerne», og i sitt tilsvar skrev Karadzic at «du bør personlig gjennomgå hver eneste bit som blir tilbudt dem (etterforskerne fra ICTY, journalistens anm.) og velge ut dem som er fordelaktige for oss og det motsatte for muslimene. Ingenting annet eksisterer, for arkivene er blitt flyttet, ødelagt etc».

Medarbeideren ble bedt om å ta kontakt med partiet SDS gjennom Vlado Vrkes.

«Si til Vrkes at du har konsultert med meg, og at jeg har instruert deg om hva de må gjøre. Det beste ville være om arkivene ikke fantes i det hele tatt». Alle lokale arkiver skulle gjennomgås for å sikre at det etterforskerne måtte finne der, «ikke ødelegger det vi arbeider med sentralt». Karadzic påsto likevel i retten at det var «latterlig» å hevde at han hadde ødelagt bevis.

Første tiltale mot Karadzic ble tatt ut sommeren 1995. Senere er den blitt endret flere ganger, senest i 2009. I tillegg til de to punktene om folkemord er Karadzic også tiltalt for å ha stått i spissen for den tre og et halvt år lange terroren mot Sarajevo i form av snikskyting og granatbeskytning, og for å ha deltatt i fire kriminelle sammensvergelser for å fordrive bosniske kroater og muslimer.

Aktoratet har krevd livsvarig fengsel for den nå 69 år gamle Karadzic. Livsvarig betyr hos ICTY livsvarig. Finnes han ikke skyldig i folkemord, kan straffen fortsatt bli lang. Domstolen har gitt fengselsstraffer på 40 og 35 år.

Uansett hvilken kjennelse og straff retten framlegger, er saken ikke ferdig.

Karadzic ble arrestert i Beograd i 2008. Han ble raskt brakt til Haag. Selve rettssaken begynte for alvor i april 2010 og ble avsluttet i oktober 2014.

Retten har ignorert hans påstand om at den amerikanske Balkan-forhandleren Richard Holbrooke hadde lovet ham straffefrihet om han gikk av fra stillingen som Republika Srpskas president. ICTY har fastslått at Holbrooke verken hadde myndighet over domstolen eller representerte ICTY. Holbrooke selv benektet å ha gitt noe slikt løfte til Karadzic.

Uansett hvilken kjennelse og straff retten framlegger, er saken ikke ferdig. Aktoratet, Karadzic eller begge kommer ganske sikkert til å anke både kjennelsen og straff. Dermed vil det gå minst ett til to år til før den endelige dommen foreligger.

AMagasin_mandag 2