Kvinners sykefravær måles opp mot menns

Debatten om kvinners sykefravær kommer minst en gang i året og siden 8. mars nå er like rundt hjørnet, kan vi like gjerne dra frem en ny nordisk rapport om tematikken og komme hylekoret i forkjøpet. For rapporten spør: Hvorfor skal kvinners sykemeldinger alltid måles opp mot menns sykemeldinger? Hvorfor aksepterer vi, selv feminister, mannen som normalen?

For det er klart, i dagens system er det enklere for alle å peke på individet fremfor systemet.

Det er andre markører som er viktigere, mener forskerne bak rapporten, som for eksempel ulike arbeidsplasser, ulike arbeidsforhold og ulike forventinger. De vil utfordre hele premisset for hvordan vi tenker når vi tenker på kvinners sykefravær i Norden. For kanskje er det slik at troen på likestillingslandene våre blinder oss fra å se at livs- og arbeidsbetingelsene til menn og kvinner fremdeles er ulike i vår del av verden. Dette kan dermed påvirke u-helse og sykdom og derfor også sykefraværet mener forskerne. Men for å forstå dette, må vi først anlegge et genusperspektiv. Mer om det snart.

 

Late kvinner og sterke menn?

Kvinner sutrer, skrev journalist Jon Hustad i fjor, og mer enn antydet at elefanten i det norske rommet når vi diskuterer sykefravær er at menn finansierer kvinners higen etter mer fritid. Tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) mente i 2012 at høyere sykefravær blant kvinner enn blant menn kan skyldes at kvinner identifiserer seg mindre med jobben enn menn. Og hun er ikke den første arbeidsminister som mener noe om dette. For fra samme parti kommer Anniken Huitfeldt, som overtok som arbeidsminister etter Bjurstrøm høsten 2012 og spurte hvorfor deltidsansatte er like syke som heltidsansatte. Spørsmålet var nok mer retorisk enn reelt, men lå det ikke i retorikken en kritikk av kvinner som kanskje litt late?

Når en større del av befolkningen kommer i arbeid, blir det også plass for dem med litt dårligere helse. Det trekker opp fraværet.

Huitfeldt ville ha en debatt om kvinners sykefravær, og fikk det også, som om det var et ritual enhver arbeidsminister vil gjennom. Som om det er modig eller tøft å spørre om, som om det å antyde at kvinner i bunn og grunn er iboende late er noe man forventer å få applaus for. For det er klart, i dagens system er det enklere for alle å peke på individet fremfor systemet. Denne debatten er et godt eksempel på en slik øvelse.

Men vi kan ta med oss, i bakhodet, hva lege og spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland ser ut til å måtte påpeke hver gang debatten kommer: Kvinners yrkesdeltakelse er økt kraftig siden 1980. Når en større del av befolkningen kommer i arbeid, blir det også plass for dem med litt dårligere helse. Det trekker opp fraværet. Wergeland trekker frem begrepet fraværsbehov som en konsekvens av et arbeidsliv med rom for mange ulike mennesker.

 

Genusteori, så ikke mannen blir norm

Mannens sykefravær anses i dagens debatter som det som er riktig. Kvinners sykefravær anses som det som er feil. Derfor er det hennes sykefravær som skal løftes opp og debatteres, eller kritiseres.

Men når kvinnen på denne måten blir et avvik fra en norm, betyr atter en gang at mannens liv er den normalen alle ting skal måles i forhold til og strekke seg etter. At mannen er norm blir tydelig om vi snur debatten på hodet: For eksempel, kunne forskere eller kommentatorer hvert år stilt spørsmål som: Hva er det som gjør at menn ikke sykemeldes mer? Har de bedre og mer ryddige arbeidsforhold enn kvinner? Går ikke menn til legen så ofte som de burde? Ligger noen menn på sofaen hjemme og hviler ut mens den fulltidsarbeidende konen vasker gulvene og blir utslitte? Lar de samboeren ta ansvar for de 200 daglige tekstmeldingene fra foreldre til barnas venner? Får de bedre helsehjelp hos legen om de går dit?

I hele Norden er kvinner mer sykmeldte enn menn, og dette på tross av at vi lever i påståtte likestillingsparadis alle i hop.

Men slike spørsmål stilles vanligvis ikke. For det er sjelden kvinnen får være normen mannen skal måles opp mot. Selv ikke hos dem som kaller seg feminister. Og da, advarer forskerne i rapporten, kan vi faktisk ende opp med å overse eller sementere kjønnsroller og kjønnsforventninger. Når vi uten å blunke krever at kvinner skal måles opp mot en (nøytral?) mannsrolle i sykefraværsdebatten. For å unngå dette etterlyser forskerne bruken av genusteori, dersom vi virkelig ønsker å forstå kjønnsforskjellen i sykefravær, fremfor å bruke debatten i politisk diskurs.

Få debatter er så inneklemt mellom ideologi, biologi, politikk, velferdssamfunnet, medisin og generell mediesynsing som debatten om kvinners sykefravær. I hele Norden er kvinner mer sykmeldte enn menn, og dette på tross av at vi lever i påståtte likestillingsparadis alle i hop. Da blir forventningene til begge kjønn også formet i det bildet, og da tenker vi kanskje at begge kjønn burde være omtrent like ofte sykemeldte for eksempel. For vi lever jo ganske likt, ikke sant?

Rapporten fra Nordens Välferdssenter utfordrer hvordan vi, selv i likestilte Norden, ser på menn og kvinner. Den spør om vi kanskje har ulike forventninger til hverandre som vi ikke ser klart, eller ikke er åpne for å se klart. Det er her genus kommer inn.

Forutsetningene for å drive et systematisk arbeid for å bedre arbeidsmiljøet var vanskeligere i hjemmetjenesten.

Genus, som de sier på svensk, eller på engelsk gender, finnes ikke på norsk. Der vi på norsk bruker ordet kjønn både om det biologisk og det sosialt konstruerte kjønnet, har det svenske språket delt dette opp i køn eller genus, mens engelsktalende sier sex eller gender. I denne kommentaren tar jeg rett og slett en “svensk en”, og kommer til å bruke genus når det skal debatteres om sosiale kjønnsforskjeller.

For i genus ligger noe mer enn bare biologisk kjønn; her ligger også et samfunns forventninger til hvordan menn og kvinner skal oppføre seg eller presentere seg. Dette kan selvsagt få konsekvenser for u-helse og sykdom, som vi vil se.

 

Sykefravær i skvis

Nordens välfärdscenter er en institusjon under Nordisk ministerråd, og rapporten fra januar i år har samlet nordiske funn på kvinners sykefravær mellom år 2000-2016. Rapporten ønsker å utfordre hele premisset om å dele folk opp i kjønn når vi skal forstå sykefraværet i landene våre.

Så langt, oppsummerer forskerne kort, finnes tre hovedforklaringer på kvinners høyere sykefravær enn menns: 1. Kvinners helse. 2. Dobbeltarbeid med jobb og hjem. 3. Arbeidsmiljø på arbeidsplassen. Rapporten mener disse teoriene bare forklarer en brøkdel av denne ulikheten.

Vi vet at arbeidsmarkedet i de nordiske landene er kjønnsdelte.

For eksempel, skriver forskerne, ble det nylig gjennomført svensk forskning på arbeidsmiljøet i 59 svenske kommuner. Den kvinnedominerte hjemmetjenesten ble sammenlignet med den mannsdominerte teknisk etat, og konklusjonen var ganske enkelt at forutsetningene for å drive et systematisk arbeid for å bedre arbeidsmiljøet var vanskeligere i hjemmetjenesten.

Gjør ikke det at vi bør stille nye spørsmål, spør forskerne, spørsmål som ikke nødvendigvis har noe med kjønn å gjøre. Stiller man andre spørsmål, får man andre svar. Denne forskningen som er nevnt her, antyder at måten arbeidsplasser er organisert på, er vel så viktig for sykemeldinger, som hva slags kjønn de ansatte har. Først da kan vi få en helt ny innsikt.

 

Hva vi vet om sykefraværet til kvinner

For dette er hva vi vet og hva vi ikke vet om arbeidslivet i Norden:

Vi vet at arbeidsmarkedet i de nordiske landene er kjønnsdelte, og vi vet at såkalt maskuline yrker ofte nyter høyrere status enn feminint kodede yrker

Hvordan denne organiseringen påvirker sykefraværet er fremdeles et området det er forsket altfor lite på. Forskerne bak denne rapporten mener i tillegg at ingen av de nåværende data eller statistikk rundt sykemeldinger i Nordiske land er systematiske nok til å virkelig forstå det samspillet som pågår mellom ulike aktører som påvirkes når en sykemelding skrives ut.

For psykisk u-helse, det har vel slett ikke samme status som hjerteproblemer med diagnose på latin.

Vi vet at psykiske lidelser er en vanlig grunn til kvinners sykemeldinger. Vi vet derimot ikke den presise sammenhengen mellom uhelse, diagnoser og sykemeldinger. For selv om dette kanskje høres opplagt ut, så er det ikke det. En diagnose, for eksempel, er jo ikke bare et navn vi gir en sykdom.

Det er også et verktøy som brukes for å presisere grenseoppgangen mellom velferdspolitikk på en kant, medisinsk innsats på den andre og individets eget ansvar midt mellom dette.

I dette ligger for eksempel en erkjennelse av at ulike diagnoser har ulik status. Dersom man ser dette i kombinasjon med at kvinners symptomer oftere enn menns diagnostiseres som psykisk u-helse, blir det plutselig litt mer komplisert å sammenligne kvinners og menn sykefravær. For psykisk u-helse, det har vel slett ikke samme status som hjerteproblemer med diagnose på latin.

 

Kontrakten vi har skrevet under på

Det er et slags paradoks her. De fleste feminister vet godt at mannen fremdeles anses som en slags nøytral norm. Dette ønsker man å påvirke i små og store aksjoner eller politikk. Likevel kan vi altså komme til å overse at vi driver med det samme når vi måler kvinner opp mot menn i sykefraværsdebatten stadig vekk.

Forskerne bak denne rapporten mener at det, selv i Norden, ligger en «genuskontrakt» i bunn av samfunnet der staten/samfunnet gir kvinner og menn ulike, men likevel usagte, plikter og rettigheter. Dette kan jo høres avansert ut, men betyr rett og slett at det forventes ulike ting av ulike kjønn; handlinger og holdninger hos den enkelte kodes enten som maskuline eller feminine.

Er de kanskje litt, vel, late?

For eksempel, forestillingen om mann som forsørger og kvinner som omsorgsperson kan få konsekvenser for sykemeldinger de måtte få. Hvis kvinner forventes å gi mer omsorg på hjemmebane enn mannen, så forventes det samtidig av mannen at han gir det lille ekstra utenfor hjemmet for å forsørge familien. Dette mønsteret speiles i lønninger: typiske mannsyrker betaler seg fremdeles bedre enn typiske kvinneyrker. Fordi mannen, i vårt samfunn, fremdeles anses mer verdt?

Kanskje blir det da litt lavere terskel for å sykemelde en kvinne, fordi legen vet/antar/forventer at hun fremdeles har en jobb å gjøre når hun kommer hjem? At hun har et ansvar for både kjerne- og storfamilie ved siden av arbeidet, og at det er helheten som sliter henne ut. Men mannen antas å få hvile mer ut etter lønnsarbeidet.

Dette individuelle ansvaret vi påfører hverandre er kanskje typisk for vår tid og vår markedsstyrte ideologi

Kanskje er dette riktig, kanskje er det feil, men poenget er forventingen som er der i utgangspunktet. Dette leder oppmerksomheten mot norsk forskning fra 2015, som viste at kvinner med ansvar for eldre familiemedlemmer får mindre støtte fra staten enn menn får. Er ikke nettopp dette et bevis på at genusperspektivet må inn om vi skal forstå hvorfor fordelingen av velferdsgoder er ulikt? Og for å leke med kjønnsperspektivet for moro skyld:

Hvorfor var det ingen som i denne sammenhengen påpekte hvor stor utgift menn er for staten i forhold til kvinner, når de krever mye mer støtte fra velferdsapparatet for å passe en gammel mor eller far? Er de ikke viljesterke nok, eller skjerper de seg ikke nok, til å gjøre denne innsatsen på fritiden selv, slik kvinner gjør? Er de kanskje litt, vel, late?

Dette er selvsagt bare en retorisk lek, vi skal ikke anklage menn for dette. Vi skal i stedet bruke nettopp genusperspektivet for å skjønne hva som får velferdsstaten til å forvente så ulikt av ulike kjønn og utdele hjelp ulikt som en konsekvens.

Når sykefravær skal diskuteres i respektive Nordiske land er det alltid et mylder av aktører som kjemper om hva som skal være premissene for den. For eksempel finnes det opplagt krefter som ønsker at debatten skal ha mer fokus på individets egeninnsats eller rett ut latskap, fremfor å ville diskutere arbeidsmiljø eller utnyttelse av ansatte.

Dette individuelle ansvaret vi påfører hverandre er kanskje typisk for vår tid og vår markedsstyrte ideologi, men er i samme åndedrag noe som gjør at arbeidsgivere og politisk ansvarlige slipper lett unna kritikk. Det er ikke minst sykefraværsdebatten er svært viktig eksempel på. Genusperspektivet kan være et av flere grep for å løfte debatten opp på et høyere systemkritisk og nødvendig plan.

 

Sykefraværets ideologiske brodd

Hva slags fokus sykefraværsdebatten har, har selvsagt sammenheng med hva slags politisk ideologi vi diskuterer den innenfor. Og mediene spiller ofte på lag med dagens ideologi, der personangrep og enkle påstander er lettere og morsommere å formidle enn komplisert og nyansert forskning; samt innrømmelser fra forskerhold om at her er det mye vi ikke vet. Dette kan anses totalt uinteressante i medier på jakt etter kjappe skråsikre svar.

Sykefraværsdebatten kan aldri unntas sammenhengen den diskuteres i, og vi må ta innover oss at den alltid vil bli dratt mellom politikk og forskning, mellom fakta og ideologi. Felles for alle Nordiske land er at sykepenger er noe som trer inn når den lønnsarbeidende kvinne eller mann ikke kan jobbe på grunn av sykdom eller skade. Det vil si at arbeidslinja praktiseres i alle land, med grunntanken om at «arbeid skal lønne seg», noe som er like mye et moralsk påbud som et signal om at lønnsarbeid har høy status.

Lønnsarbeid blir både en plikt og en rettighet, og fordi skattesystemet er formet slik at jo flere borgere i lønnsarbeid, jo mer skatt, og jo tryggere velferdsstat på grunn av det. Welfare er derfor på mange måter blitt workfare, også i Norden.

Vi må stille spørsmål som: «Hvilke forventninger har vi til kvinner i forhold til menn i rollen som foreldre?»

Arbeidslinja har i Norden gitt lønnsarbeidet stor betydning, og det gir borgeren som deltar i det tilsvarende status i forhold til de som er utenfor. Fordi sykelønningene er noe man får når man faktisk er denne betydningsfulle arbeideren, men dessverre er syk, skal sykepengene speile lønnen du har i arbeidslivet. Jo høyere lønn, jo mer sykepenger (dette er litt ulikt i ulike land i Norden dog).

Denne logikken betyr at de lønnsulikheter som finnes på arbeidsmarkedet mellom kvinner og menn, også finnes blant dem som er sykemeldte. Når man så vet at kvinner får barn, tar større omsorgsansvar hjemme, ofte befinner seg i yrker med lavere lønninger, eller jobber oftere deltid, betyr det at hun også får mindre sykepenger.

Med andre ord, denne «genuskontrakten» med ulike forventninger i seg, betyr at menn som gruppe forfordeles når sykepenger skal deles ut.

 

Er kvinners helse dårligere enn menn?

Hvorfor rapporterer flere kvinner om psykisk u-helse i forhold til menn? En forklaring som går igjen, handler om arbeidsmiljø, og om hvordan en del typiske kvinne-arbeidsplasser har dokumentert høye nivåer av «job-strain»: Et misforhold mellom opplevelser av krav på en side og kontroll på den andre. I et slike arbeidsklima øker sjansen for psykisk u-helse. Dette vil i så fall ikke ha med kjønn på gjøre, men med et dårlig psykososialt arbeidsmiljø som produserer stress og en følelse av utilstrekkelighet – som igjen gjør at man risikerer sykemelding.

Men det innebærer også en erkjennelse av at likestillingslandene i Norden kanskje ikke er så likestilte som vi tror.

Dobbeltarbeidshypotesen tar utgangspunkt i at kvinner, ved siden av lønnsarbeid, også tar det største ansvaret hjemme. Forskerne bak denne rapporten forkaster ikke denne hypotesen, men mener den er ufullstendig, og at det trengs flere studier, og ikke minst, nye tolkningsrammer for å forstå de bakenforliggende mekanismene. Vi må stille spørsmål som: «Hvilke forventninger har vi til kvinner i forhold til menn i rollen som foreldre?» Og: «Hvordan kan vi måle arbeidsbelastning på andre måter enn gjennom enkle tidsbruksstudier?»

Ser vi på hypotesene bak kvinners sykefravær så langt, ser vi at de verken kan begrunnes kun biologisk (kvinners helse), sosiologisk (ulikheter i menns og kvinners arbeidsmiljø) eller politisk (arbeidslinja som krever jobb for velferd og kan bety dobbeltarbeid for noen kvinner).

Tar vi utgangspunkt i disse tre hypotesene, men i tillegg utfordrer premissene for dem ved å bruke et genusperspektiv, da kan vi bli enda klokere på kvinners og menns helse, arbeid og livsvilkår. Men det innebærer også en erkjennelse av at likestillingslandene i Norden kanskje ikke er så likestilte som vi tror, og at vi må våge å ta eksisterende forskjeller mellom kjønn i betraktningen i lang tid fremover.