Alt var bedre før. Særlig propaganda

Den jødiske, ukrainskfødte og russiskspråklige forfatteren Vasilij Grossman er særlig kjent for storromanen «Liv og skjebne». Den ble smuglet til Zürich og publisert i 1980, mer enn femten år etter Grossmans død. I dag forstås boka som siste bind i det som egentlig er en krigstrilogi som på engelsk har utkommet i omvendt rekkefølge. «Stalingrad» kom på engelsk i 2019, mens årets utgivelse kan sies å være en slags prolog – eller første bind, om man vil.

Grossman benyttet seg også av gatespråk, men i dialoger som faktisk sprang ut fra et liv blant vanlige mennesker.

«The People Immortal» er skrevet midt under andre verdenskrig, mens Grossman selv fulgte Den røde armé i kamp mot nazistene. Den forteller en dramatisk historie om heltemot og overlevelse. Stilistisk bølger den frem og tilbake et sted mellom diktning, krigsreportasje og det vi i dag raskt gjenkjenner som ideologisk propaganda. Som skribent ble Grossman stadig bedre med alderen, men denne tidlige utgivelsen er ikke bare for komplettisten.

Russisk propaganda er tilbake i ny drakt. På Twitter-kanaler som Russian Media Monitor kan man få med seg de drøyeste klippene fra programledere som Vladimir Solovjov, Dmitrij Kiseljov og Margarita Simonjan. Med engelsk teksting kan enhver som er interessert få glimt fra russiske talkshow, hvor trusler om atomkrig og folkemord slenges rundt over en lav sko. Felles for statspropagandistene som nå er avskåret fra sine eiendommer i Nord-Italia og den franske riviera, er den lavkulturelle stilen, hintene av gatespråk som er ment å skulle fyre opp den lille mann og rette nasjonens hat mot vesten og Ukraina.

Grossman benyttet seg også av gatespråk, men i dialoger som faktisk sprang ut fra et liv blant vanlige mennesker.

Sammenlignet med denne «oppbyggelige» formen for raljering mot fienden, er dagens russiske propaganda et tragisk skue.

Grossman begynte som journalist og krigsreporter for den sovjetiske avisa Røde Stjerne. Også Solovjev og Kisiljev begynte sine karrierer som mer eller mindre respekterte journalister. I stedet for å modnes med tiden, ble de imidlertid kjøpt opp av Putin og har blitt stadig mer ekstreme i sine uttalelser.

Les også Ivar Dales anmeldelse av Vasiliy Grossmans «Stalingrad».

Grossmans vei var omvendt. Selv om hans første bøker feiret kommunistpartiets rolle i gruvedriften i Donbass, vred han seg gradvis unna statens forventninger. Etter hvert ble det han skrev tungt redigert, og når han til slutt begynte å trekke paralleller mellom Hitler-Tyskland og Stalins terror, ble han fullstendig sensurert. Han døde uten å vite om hans største verk noensinne ville bli lest i sin helhet, av andre enn det hemmelige politi.

På loftet har jeg en samling Grossman kjøpt på antikvariater i Kyiv. Deriblant et eksemplar av årets utgivelse, men fra 1945 og under originaltittelen, «Narod Bessmerten». Den fillete pocketboka fra Pravda forlag lover en spennende historie «fra livet ved fronten».

«The People Immortal» har lange strekk som kunne vært hentet fra «Liv og skjebne», men kommunistpartiet bryter regelmessig inn i dialogene. Det er verdifullt i seg selv. Det ligger en naivitet fra en svunnen tid i mange partier, som tidvis tipper helt over. Når et sovjetisk regiment omringes av tyskerne, benytter lagføreren et opphold i skuddvekslingen til å irettesette sine kamerater:

«Hør på hva jeg sier deg! Fascistenes sosiale ideer er ikke annet enn tåpelig fjas, som har blitt latterliggjort for lengst av Tsjernysjevskij og Engels! (…) Hver eneste kreative, tyske tanke har blitt sterilisert. Fascistene er maktesløse når det gjelder å skape, de kan ikke skrive bøker eller komponere musikk eller poesi. (..) Vi må gjøre narr av dem for deres intellektuelle fattigdom. Har jeg gjort meg forstått?» (Artikkelforfatterens overs.)

Sammenlignet med denne «oppbyggelige» formen for raljering mot fienden, er dagens russiske propaganda et tragisk skue.

Vasilij Grossmans bøker er i stedet påminnelser om de varige kvalitetene i russisk kultur.

Fortjenesten for at Grossman blir hentet frem fra glemselen tilhører det britiske ekteparet Richard og Elizabeth Chandler, som ikke bare oversetter til nydelig engelsk, men også har gjort et stort arbeid med å hente frem originalmanuskripter, sammenligne tidlige utgaver og «restaurere» Grossmans verker så nært opp som mulig til det man antar at var forfatterens hensikt da han skrev.

I likhet med den forrige romanen Chandlerne oversatte, er også denne for lengst out-of-print på russisk. Paradoksalt nok finnes det i dag mer komplette utgaver av Grossman på engelsk enn i original.

Stalins uhyrligheter må aldri glemmes. Årene med terror. Holodomor. Deportasjonene. GULAG. Men om man sammenligner sovjetisk propaganda med det russerne produserer i dag, er utviklingen påfallende. Det som en gang var en slags kunstform med visse gjenkjennelige kvaliteter, har blitt trash ispedd forherligelse av krigsforbrytelser og fascisme.

Vasilij Grossmans bøker er i stedet påminnelser om de varige kvalitetene i russisk kultur. Dem vi forhåpentligvis kan hente frem igjen og verdsette en dag, når også denne krigen er over.