Blodfersk svensk sakprosa

Hadde Putin fått en rubel for hver bok som er skrevet om Russland i hans presidentperiode, ville han vært bedre rustet til å håndtere dagens krise.

I en bokhylle på kontoret går jeg daglig forbi noen av dem. Putins ansikt titter ut fra flere fargerike omslag. En av titlene spør optimistisk om hvorvidt Russland kan skape demokrati uten reform? Boka utkom i 2004, like før gisseltagningen i Beslan og blir neppe lest igjen. Hendelsene som har rast gjennom i russisk innenriks- og utenrikspolitikk i årene siden har nærmest gjort den irrelevant.

Putins krig mot Ukraina har tippet Sverige inn i NATOs armer etter 200 års nøytralitet.

Russlandsinteresserte sluker bøker av forfattere som Anne Applebaum, Masha Gessen og Timothy Snyder, som mellom seg har nesten en million Twitter-følgere. Deres lesere har kanskje ikke hørt om Martin Kragh. Det er ikke så rart, han er foreløpig mest kjent i akademiske sirkler. Som nestleder for Senter for Østeuropastudier ved Utrikspolitiska institutet, svenskenes svar på NUPI, og dosent ved Institutt for Russland- og Eurasiastudier ved universitetet i Uppsala, har 42-åringen sikkert nok å fylle dagene med.

Som forsker har Kragh flere utgivelser for særlig interesserte bak seg, men «Det fallna imperiet: Ryssland och väst under Vladimir Putin», er medrivende mainstreamlesning som fortjener bredest mulig publikum. Mottakelsen i söta brors tidninger har også vært deretter: «Vi måste göra som Martin Kragh säger» og «Ska du bara läsa en bok i år – läs Martin Kraghs».

Han skriver, om ikke ved reisens slutt, så i det minste ved en betydelig historisk holdeplass.

Putins krig mot Ukraina har tippet Sverige inn i NATOs armer etter 200 års nøytralitet. Behovet for en dypere forståelse av det moderne Russland og ikke minst landets forhold til Vesten, er derfor vel så stort hos dem som i Norge. «Det fallna imperiet» er en Russlandshistorie med vekt nettopp på landets forhold til «oss». Under en tale i München i 2007 fremla Putin noen av de tanker som tilsynelatende har tvunget ham til å «krysse Rubicon» i februar 2022. Eller er det hele bare en nokså tilfeldig og skjebnesvanger feilberegning?

Denne kompakte, tydelige historieboka oppleves perfekt timet. Ikke bare fordi krigen nå preger alle avisforsider, men fordi fortellingen skrives fra et utkikkspunkt hvor man ser konturene av slutten. Den kappes ikke midt i handlingen, som så mange tidligere bøker om det moderne Russland har gjort, men oppsummerer ved slutten på et tredveårig kapittel i landets historie.

Hva som skjer i neste kapittel, vet vi foreløpig ikke. Kanskje blir Putin med oss videre. Men vi tør tippe at det ikke er hans drøm om å gjenreise Russland i sine glory days som realiseres i fortsettelsen. Tittelen «Det fallna imperiet» refererer til Russland etter Sovjetunionens fall, men man leser med en følelse av at tittelen kanskje også er en referanse til Russland i 2022. Kanskje er imperiet på nytt i ferd med å gå under, men denne gang representert ved Putins post-sovjetiske «russiske verden».

Kraghs bok later til å ha internalisert en rekke storverker fra senere år, som alle har gitt viktig innsikt i kretsen som omgir president Putin og deres bisarre virkeligheten, som «Putin’s People» av Catherine Belton og «All the Kremlin’s Men» av Mikhail Zygar. Boka inneholder også et rikholdig Dramastis personae, fra menneskerettighetsforkjemper Ljudmila Aleksejeva til hennes rake motsetning Vladimir Zjirinovskij i andre enden av alfabetet.

Fastgrodde sannheter blir også rusket ved.

Vi tar del i dramatikken i 1991 når Russland og fjorten andre sovjetrepublikker oppstår eller gjenoppstår, alt ettersom. Vi følger med gjennom Jeltsins turbulente presidentperiode, frem til overlatelsen av Kremls nøkkelknippe til den gang ukjente Vladimir Vladimirovitsj. Veien går videre derfra gjennom stadige økonomiske oppsving, men også ubønnhørlig mot den post-sovjetiske tragedie verden står oppi nå.

Det kan være vanskelig i dag å huske tiden da det offentlige liv i Russland fortsatt ikke dreide seg rundt Putin og hans person. Putin utnyttet sin popularitet i tidlige år til gradvis og umerkelig styrking av sin personlige maktbase. Kragh trekker paralleller til lignende manøvrering hos Recep Erdogan i Tyrkia, Viktor Orbán i Ungarn og Rodrigo Duterte på Filipinene.

De harde fakta i Russlands historie er selvsagt de samme uansett hvem som skriver om dem, men Kragh stiller med et overtak på kolleger som har dekket samme epoke. Han skriver, om ikke ved reisens slutt, så i det minste ved en betydelig historisk holdeplass. Visse hendelser kommer i fokus med fornyet klarhet i lys av det som nå skjer, og han tillater seg å hente frem episoder som tidligere syntes nokså kuriøse.

En bonus ved å lese blodfersk svensk sakprosa er følelsen av å endelig henge litt med i Europas intellektuelle strømninger.

Under krigen i Abkhazia i 1993, for eksempel, lenge før Putins tid, foregikk det russiske flyangrep mot georgisk territorium. Den russiske forsvarsministeren hevdet den gang at georgierne måtte ha bombet seg selv. «Klassisk desinformasjon», kaller Kragh hendelsen, som selvsagt minner oss om russisk fornektelse av egne angrep på Ukraina i 2014 og påfølgende år etter nedskytningen av Malaysia Airlines passasjerfly MH17.

Fastgrodde sannheter blir også rusket ved. En antakelse om situasjonen rundt utbryterrepublikken Transnistria var at den oppstod som reaksjon på diskriminering av russere og russisktalende i regionen. Eller som en general formulerte seg, en situasjon hvor «russiske landsmenn og interesser blir truet av arvtakerne til nazityske SS-tropper». Vi hører ekko av Putins påstander om behovet for «denazifisering» av Ukraina, og samtidig er oppfatningen om diskriminering av russere i Transnistria ifølge Kragh feilaktige. Tvert imot var det moldoverne som møtte reell diskriminering i området, i form av nedstengte moldovske skoler og aviser.

«Det fallna imperiet» forholder seg hovedsakelig til det post-sovjetiske Russland, men lar det ikke bli en tvangstrøye. Kragh trekker tråder langt bakover i tid når det trengs for å kunne gi tilstrekkelig kontekst. Det var de tsarrussiske administratorer som på et tidspunkt begynte å bruke uttrykkene Storrussland (Russland), Lille-Russland (Ukraina) og Hviterussland. Under Jekaterina den Store ble det sørøstlige Ukraina til Novorossija, et begrep som ble hentet frem igjen under invasjonen i 2014. Få om noen hadde tatt inn over seg at oppløsningen av Sovjetunionen også innebar at Moskva måtte håndtere en bilateral relasjon til Kyiv, som hovedstad i den nest største postsovjetiske stat etter dem selv.

Også i dag må vi tro at et annet Russland finnes like om hjørnet.

Kragh henter frem Thomas Hobbes’ bilde på Leviatan i sin bok, en suveren og politisk ubegrenset hersker som forhindrer alles krig mot alle. Dagens russiske enehersker synes å ha snekret planen underveis. Dagens situasjon er et resultat av gradvis forbitrelse og dårlige veivalg heller enn ideologisk overbevisning.

En bonus ved å lese blodfersk svensk sakprosa er følelsen av å endelig henge litt med i Europas intellektuelle strømninger. Kragh makter å ta oss gjennom Russlands historie på kompakt og effektivt vis, likevel får man aldri følelsen av hastverk. Selv om forfatteren hele tiden er konsentrert om logisk fremdrift i det han skriver, er det passelig rom for utenomsnakk. Man sitter igjen med et tilfredsstillende og friskt perspektiv på hvordan situasjonen er blitt som den har.

Men som Kragh selv konkluderer – selv om situasjonen i dag synes både mørk og desperat, har Russland stått i ufattelige kriser tidligere, som i 1941 og 1991. Da viste de overraskende evne til å håndtere det umulige.

Også i dag må vi tro at et annet Russland finnes like om hjørnet.