Livet, døden og den store klassereisen

– Jeg skulle ønske jeg bare kunne ta en pille.

Utsagnet fra min mor falt for et par år siden, da formen var dårlig, og livslysten deretter. Nå, med pacemaker og oppfølging fra kommunen, er energien en annen og livet lysere. Men alderdommens utfordringer øker på, uansett. Dette vil vi alle oppleve.

En fransk forfatter beskriver prosessen og omtaler det som et «tabu». Hans vitnesbyrd blir til en krass samfunnsanalyse, som handler om klasse, identitet og livsløgn. Er dette relevant også for nordmenn?

Noe forandrer seg i forfatteren etter morens død.

Didier Eribons En arbetarkvinnas liv, ålderdom och död, foreligger nå på svensk. Eribon har skrevet flere anerkjente bøker, blant annet en biografi over filosofen Michel Foucault (1989) og boka Réflexions sur la question gay (1999), om å være homofil, som omtales som en moderne klassiker i Frankrike.

I boka Hjem til Reims (Aschehoug 2018) vender forfatteren, etter den voldelige og dominerende farens død, tilbake til barndomsbyen, litt nordøst for Paris. Det blir et gjensyn med et arbeiderhjem han brøt med 30 år tidligere.

Her beskrives barndom, skam og klasseoppgjør, sammen med funderinger rundt seksualitet og politikk. Boka ble beskrevet som en rørende oppvekstroman, med en sylskarp samfunnsanalyse. Det ble teater av det, og Eribon omtales ofte i samme åndedrett som andre som har belyst sin barndom i lys av egen klassereise og brudd, slik som hans landsmenn Edouard Louis og Annie Ernaux.

 

Gammel, tilsidesatt og uverdig

I En arbetarkvinnas liv, ålderdom och död beskriver Eribon morens yrkesliv som stuepike og fabrikkarbeider. Hun går på jobb hver dag, hun streiker, hun er del av et kollektiv. Men hun forblir kulturelt konservativ, og etter hvert mer og mer rasistisk.

Hun overlever et voldelig og trist ekteskap. Alt dette har forfatteren brutt med, og det er først når faren dør at Eribon vender tilbake til barndomshjemmet, og får en relasjon til sin mor igjen. Men hun er allerede gammel og skrøpelig og må snart inn på et pleiehjem.

Moren synes dette er forferdelig, og mister raskt alt av fysisk og mental kraft. Bare cirka 14 dager etter en sjokkartet og traumatisk innflytning på et nedslitt hjem, dør moren. Det beskrives som om hun dør av egen fri vilje. Det er dette som blir startpunktet for Eribons analyse av vår, og samfunnets, relasjon til eldre mennesker, og deres opplevelse av å bli gamle, tilsidesatte og uverdige.

Hvor relevant er dette for meg og oss her i Norge.

Noe forandrer seg i forfatteren etter morens død:

“Jeg var en sønn, og jeg er ikke det lenger.”

I dette eksistensielle rommet som nå oppstår, gjenforteller Eribon de siste årene med sin mor. Her er en person på jakt etter egne røtter. En person som valgte å bryte med hele sin sosiokulturelle bakgrunn, og derved sin mor. Han valgte en ny identitet som intellektuell i Paris. Følelsene er blandet.

 

Store samfunn – store skiller

Her er det viktig å forstå at et slikt brudd i en fransk setting, er noe annet enn det ville være i Norge. Klasseskillene er mye større, miljøene mye mer ulike, og avstanden uendelig. Jeg føler derfor i starten av lesningen på en viss motstand:

Hvor relevant er dette for meg og oss her i Norge.

Her er det mye utlevering av egen familie, samt stadige henvisninger til litteratur som omhandler familierelasjoner, både av skjønnlitterær- og sakprosart. Likeså blir det stadig henvist til litteratur om aldring.

Etter hvert blir dette fortellergrepet det som bærer boka: forfatterens egne tanker og følelser får dobbel klangbunn når de løftes inn i litteraturens verden, fordi de blir allmenngjort. Kritikken mot det franske helsevesenet og de eldres situasjon er tydelig, og den gjelder like mye for kommunale som for private hjem og tilbud. De eldre blir umyndiggjorte, er konklusjonen.

Forfatteren beskriver en kvinne som, ifølge ham, var ulykkelig hele livet.

Forfatteren henviser særlig til to verk, for å underbygge sine generelle påstander om alderdommens misere. Den ene er Simone de Beauvoirs (1908 – 1986) bok Alderdom (La Vielleisse – 1970). Få kjenner til den, skriver Eribon, i motsetning til hennes storverk, Det annet kjønn (1949). Alderdommen omtales som en stor studie av hva det innebærer å bli gammel i vårt moderne samfunn.

En annen forfatter som siteres mye, er sosiologen Norbert Elias (1897-1990)  og De døendes ensomhet (1984). Jeg har ikke lest noen av dem, men ved Eribons levende diskusjon med disse to tekstene får jeg innblikk også i disse forfatterskapene og deres samfunnsanalyser. Her får vi lange linjer, og det er interessant.

 

Alderdom, klassetilhørighet og identitet

Sosiologen Pierre Bourdieu sier at familien alltid produserer «fusjon» og «fisjon», det vil si både tiltrekning og avsky. Eribons mor stemte på Le Pen, mens hennes «objektive interesser» burde ha tilsagt at hun skulle ha stemt til venstre.

Forfatteren beskriver en kvinne som, ifølge ham, var ulykkelig hele livet, og som aldri prøvde å forandre livet sitt. Systemet gjorde henne til en passiv person. Men denne personen, med sine enkle vaner, ble også en person han etter hvert får noe igjen for å være sammen med.

Han forstår hvorfor hun har blitt sosialisert inn en ufri rolle, og hvordan alderdommen segmenterer hennes miserable liv.

Denne formen for «utleveringslitteratur» er populær. Den får oss kanskje til å gjenkjenne deler av vår egen erfaring og historie. Personlig har jeg ikke blitt fanget av verken Eduard Louis eller Annie Ernauxs beskrivelser av trøblete oppvekstsvilkår. Her hjemme har forfatteren Kjartan Fløgstad ytret seg kritisk til nettopp disse to forfatterne.

Vi er produkter av våre omgivelser, og vi kan flykte fra dem, og gjenoppfinne oss selv.

Han var også kritisk til Eribons forrige bok, Hjem til Reims. Det er særlig premisset om at «det var enten å underkaste seg eller å gå under», som provoserte Fløgstad. «Å underkaste seg var å gje seg over til det parisiske, intellektuelle systemet, som om det ikkje var noko alternativ», sa Fløgstad til Vårt Land i 2019.

På den bakgrunn har Fløgstad uttrykt bekymring for at denne type litteratur fort kan bli en «spydspiss for nyliberalismen». I denne kategorien forfattere legger han også til den amerikanske visepresidentkandidaten J.D. Vance og dansken Thomas Korsgaard

 

Vinsuppe og skriveglede

Vi har alle ulike erfaringer, og det å forsøke å forstå «den andre», er viktig. Vi er produkter av våre omgivelser, og vi kan flykte fra dem, og gjenoppfinne oss selv. Dette er relevant i store klassedelte samfunn som det franske. Denne boken er derfor et interessant innblikk i et slikt system.

Samtidig, ved å bli påminnet alderdommens begrensinger, blir vi kanskje også klar over det ansvaret vi alle har for å gjøre den best mulig, både for våre nærmeste, men også for oss alle.

Eribon beskriver en trist reise. Den er til ettertanke, og verdt å lese.

Jeg drar nå oftere på besøk til min mor i Trondheim. Etter pacemakeroperasjon har vi begge fått mer ut av vår relasjon, nå når vi også klarere ser tidsbegrensingen i den. Snakket om å ta en pille, er historie. Livet er fortsatt en lang reise, selv om hun er av den formening at eldre burde kunne bestemme å «fratre» livet om de får for store plager og «reisen» blir for vanskelig.

Eribon beskriver en trist reise. Den er til ettertanke, og verdt å lese. Men mange eldre opplever også at livet er godt, til tross for alderdommens fysiske beskrankninger. Det gjelder også for franskmenn. Jeg har selv vært på et fransk sykehjem, og har spist vinsuppe og drukket rødvin med de eldre. Det var et yrende leven og en liten svir.

Tidligere i år kom forfatteren Tordis Ørjasæter ut med boka Stadig fortsetter jeg å leve. Hun er 97 år. Det er noe å strekke seg etter!