Dolkestøtlegender, fascismen og høyresiden

AUF og Ap krever at høyresiden skal ta klarere avstand fra høyreekstremt tankegods. Det mener statsminister Erna Solberg er unødvendig. Men en fersk bok hevder at høyresiden bidrar til fremveksten av en ny fascisme, og at kun et bevisst samarbeid mellom sentrum og venstre kan demme opp for dette.

Her hjemme har 22. juli-markeringen i år aktualisert Masons bredere fascismediskusjon.

Jeg vil tro at de fleste leserne nå har sperret opp øynene og lurer på hva slags konspiratorisk vrøvl dette kan være. Da må jeg ile til med å si at dette ikke er en norsk bok, men skrevet av den engelske antifascisten og journalisten Paul Mason. Mason er en anerkjent kommentator, blant annet som økonomiredaktør i BBCs «Newsnight» og i «Channel 4 News». Om ikke Mason ser fascister på høylys dag, så er han helt klart mer var overfor slike tendenser enn de fleste av oss. Men også hjemme har 22. juli-markeringen i år aktualisert Masons bredere fascismediskusjon.

Det florerer med grumsete holdninger på nett, og en del av dette får, etter min mening, også næring fra i beste fall ubetenksomme politiske stemmer. Hvem glemmer vel spørsmålet to Frp-ere stilte Ap i en kronikk i 2010: «Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen?», og med det impliserte at det er det partiet gjør.

Fascismen ulmer der ute

I boka How to stop fascism forklarer Mason opphavet til fascismen i Italia på 1920-tallet og utviklingen videre i Tyskland til nazisme på 1930-tallet. Målet er å gi oss innsikt og forståelse for det Mason mener er likheter til dagens politiske klima og utvikling. Vi står overfor det som potensielt kan bli en voldelig massebevegelse fra ytre høyre, ifølge ham.  Med andre ord: Fascisme er ikke et tilbakelagt historisk kapittel. Tvert imot; vi må forstå og tolke fascismen som et generelt og tilbakevendende symptom på en kapitalisme som har feilet.

Mason bruker situasjonen i USA for å underbygge tesen sin.

Mason bruker situasjonen i USA for å underbygge tesen sin. Vi har alle de siste par årene observert miljøene på ytre høyre som ved enhver mulig anledning utfordrer det etablerte demokratiets spilleregler. Sist ute er delstatsforsamlingen i Texas, som vil ha igjennom nye valglover som i realiteten vil legge alvorlige hindringer i veien for en bred valgdeltagelse. Målet synes klart: Å stikke kjepper i hjulene for en seier for Demokratene ved mellomvalgene neste år.

I skrivende stund har demokratiske delegater fra delstatsforsamlingen søkt tilflukt i Washington D.C., for på denne måten å hindre at lovforslaget blir vedtatt. Da er det ikke tilstrekkelig antall delegater på plass for å gjennomføre en avstemming. Demokratene sier de vil redde demokratiet mot anti-demokrater og et mer og mer populistisk og ultrakonservativt republikansk parti.

Glidende overganger mellom høyresiden og fascismen

Ifølge Mason er de av oss som tenker at høyreorienterte populistpartier, det være seg i USA eller andre steder, vil virke som en brannmur mot fascismen, helt på villspor. Disse kreftene næres nemlig av den samme smittsomme anti-rasjonaliteten som fascismen på 1930-tallet, men nå med cyberspace som en akselerator som sprer konspiratorisk tankegods i en voldsom fart.

Mason er redd for at dagens illiberale ledere nærer så tette bånd til tankegods fra mellomkrigstiden at de i verste fall glir over i fascisme.

Høyreorienterte politikere angriper de internasjonale menneskerettighetene (slik som Ungarns Victor Urban), andre stigmatiserer minoriteter (slik som Boris Johnson som har omtalt muslimske kvinner som omvandrende postbokser, dvs. bare med sprekken foran øynene som åpen), mens Donald Trump kaller den frie pressen for fiender av folket. Forskningsstiftelsen Freedom House hevder derfor at demokrati som styringsform nå aktivt undermineres i mange land. Mason er redd for at dagens illiberale ledere nærer så tette bånd til tankegods fra mellomkrigstiden at de i verste fall glir over i fascisme.

Her finner vi både Brasils Bolsonaro, Indias Modi og flere ledere i det tidlige Øst-Europa, samt Tyrkia og Russland. Og kanskje USA under Trump, som fortsatt lurer i kulissene. Siden 2008 har de mest ytterliggående på høyresiden utviklet et felles språk, og de deler felles plattformer og mål: det å skape illiberale demokratier som kan få permanent makt.

Min generasjon tok derfor feil, skriver Mason. Fascismen var ikke et resultat av en bestemt klassedynamikk i Europa på 1930-tallet. En trenger ikke massearbeidsledighet for å komme dit igjen. Fascismen avhenger ikke av et krigsnederlag, eller av statsdrevne media.

Men hva skapte fascismen?

Mason henviser til journalisten og forfatteren Vasily Grossman (1905-1964) som i 1945 besøkte dødsleiren i Treblinka. Titusener mistet livet her. Ifølge Grossman skyldtes ugjerningene den imperialistiske ideen om en nasjonal og rasemessig unikhet (exceptionalism). Og dette tankegodset eksisterer fortsatt, hevder Mason. I dag kan vi like gjerne kalle det ‘supremacy’, som vi kan oversette med overherredømme. Men den nye overherredømmet-tankegangen dreier seg i dag like mye om hvites følelse av rett til overherredømme over svarte, mann over kvinne og de etniske nasjonale over immigranter.

Ifølge Mason ligger det han kaller en utryddelsesimpuls innebakt i enhver overherredømme-ideologi.

Ifølge Mason ligger det han kaller en utryddelsesimpuls innebakt i enhver overherredømme-ideologi. Dagens overherredømme-ideologi er derfor klart beslektet med klassisk fascisme. Derfor kan vi aldri tillate oss en glidende overgang til en ny fascisme.

Mason var med på å jage britiske fascister fra gatene på 70- 80- og 90-tallet.  Men hva førte det til, spør han. Fascistene ble tvunget inn i politiske partier i stedet, og i dag er for eksempel tankegodset til det ytterliggående British National Party blitt ganske ‘mainstream’ innenfor Boris Johnsons regjeringsparti. Wow, tenker jeg. Dette er da en kraftig generalisering Mason gjør her. På den annen side, som Mason skriver, så har toryene i den siste tiden priset britisk kolonialisme, som jo var bygd både på slaveri og undertrykking.

Det holder ikke å ha de rette verdiene og bare sitte foran skjermen og chatte på Facebook.

Videre: Mer enn 50 prosent av medlemmene i det konservative partiet tror islam er en trussel mot vestlig sivilisasjon og «the British way of life». Også dette har jeg problemer med å tro på, og kryss-sjekker referansen Mason bruker. Men den ser ut til å holde mål.

Det mest kraftfulle du kan gjøre i kampen mot fascismen er «å sette kroppen din mellom dem og deres mål», sier Mason, ikke ulikt det også norske antifascister gjør i tøffe og konfronterende demonstrasjoner. Det holder ikke å ha de rette verdiene og bare sitte foran skjermen og chatte på Facebook. Samtidig: Den fysiske motstandskampen er heller ikke nok. Den må underbygges av en bredere politisk teori og strategi, og må finne og vinne mange likesinnede. Det er nettopp derfor Mason leverer dette kampskriftet av en bok akkurat nå.

En hvit, pan-europeisk identitet

I første del av boka gjennomgår Mason dagens fascisters tanker i form av skrifter og bøker. Tekstene han henviser til handler om å forsvare en hvit, pan-europeisk identitet. Franskmennene Guillaume Faye (1949 – 2019, journalist, forfatter og politisk aktivist innen det europeiske nye høyre) og Alain de Benoist (filosof og grunnlegger av den høyreideologiske bevegelsen Nouvelle Droite) presenteres som viktige bidragsytere.

Disse nye fascistenes primærfokus er hvit etnisitet generelt og med mindre vekt på ren nasjonalisme, á la Hitler og Mussolini.

Det samme gjelder den russiske politikeren og etnonasjonalisten Alexander Dugin. Vi er også innom det Mason omtaler som Bolsonaros mentor, den høyreekstreme konspirasjonsteoretikeren Olavo de Carvalho.

Disse nye fascistenes primærfokus er hvit etnisitet generelt og med mindre vekt på ren nasjonalisme, á la Hitler og Mussolini. Mens de gamle fascistene var reaksjonære modernister (som digget teknologiske nyvinninger) så er det nye ytre høyre som regel antimoderne.

Dagens fascister er mer kvinnefiendtlige enn gårsdagens. Dagens globalisme er derfor en fiende – i den FN-ledede verdensorden er ikke rase et genetisk konsept, men en sosial myte. Som UNESCO sier: «The human race is one».

Mason mener derfor at det nye ytre høyres ideologi kan oppsummeres i følgende fem punkter

1. Migrasjon er en form for folkemord mot hvite. Den er godt hjulpet frem av den moderne feminismen (som undertrykker den hvite fødselsraten). Vi trenger derfor en etnisk borgerkrig for å reversere den utvanningen vår kultur utsettes for.
2. Liberalismen og de demokratiske bevegelsene den frembrakte, er i dag egentlig en skjult form for marxisme, og en hovedfiende.
3. En form for kultur-marxisme brukes av venstresiden for å undergrave den vestlige sivilisasjonen.
4. Politisk aktivitet handler om å forberede seg for borgerkrig gjennom symbolske voldelige aksjoner.
5. En “dag X” kommer, når borgerkrigen bryter ut, og da trengs dødslister, våpendepoter etc.

Ifølge Mason tror faktisk fascister på alle disse punktene. Høyreorienterte populister tror på det meste av det, og mange av de autoritære konservative på høyresiden uttrykker ofte en utvannet versjon av dette. Du vet om du har å gjøre med en anti-fascistisk konservativ om vedkommende straks tar avstand fra alle disse punktene, hevder Mason.

Trump er ingen fascist, men….

Men Donald Trump er ikke en fascist, skriver Mason. Han mobiliserte sine følgere for å tvinge Kongressen til å gå mot den amerikanske grunnloven. Han lyktes ikke, men han og hans støttespillere representer fortsatt en demokratisk fare og utfordring.

Vi må derfor forstå fascisme som en sosial nedbrytningsprosess.

Vi må derfor forstå fascisme som en sosial nedbrytningsprosess. Trump er både et produkt av denne prosessen og en driver bak den. Trump klarte det Charlottesville (voldelige protester og drap 12. august 2017) ikke klarte: Han samlet høyresiden ved å bidra til så mye symbolsk vold at han fikk konservative velgere til å stemme, ut av frykt. Mange hvite grupperinger er redde for tap av såkalt hvite privilegier. Strategien lyktes; Trump fikk 10,2 millioner flere stemmer enn i 2016. Derfor er Trump så farlig. Han er et steg på veien mot et fascistisk samfunn, konkluderer Mason.

Siden slutten av 1980-tallet er verden blitt mindre forutsigbar. Vi forstår den ikke lenger. Arbeidsplasser forsvinner ut av landet, omverdenen kommer nærmere. Våre redsler, mørke tanker og feilslutninger spres raskt via de nye sosiale plattformene, basert på algoritmenes emosjonsdrevne grep. Det har skapt en følelse av tap av tiltro til demokratiet.

Fascisme via nye kanaler

Fascismen er derfor tilbake via nye kanaler. Nå i form av bevegelser og grupperinger som begår mye symbolsk vold mot venstresiden, minoriteter og demokratiske institusjoner. Men i stedet for å forme en brannmur mot dette, så blir høyreorienterte populister selv del av problemet, og det gjelder også for mainstream konservative. Men det fascistiske gjennombruddet begrenser seg foreløpig til idéstadiet, hvor fascismens idéunivers, eller det Mason kaller «thought-architecture», har fått et visst gjennomslag.

Slik jeg forstår Mason er dagens kaotiske situasjon ulik 1930-tallet, men den frembringer likevel noen av de samme følelsene.

Med et bakteppe av økonomisk krise, demokratisk forvitring, ekstrem teknologisk maktulikhet, klimakaos og spenninger knyttet til Covid-19, er det en latent fare for et reelt fascistisk gjennombrudd.  Slik jeg forstår Mason er dagens kaotiske situasjon ulik 1930-tallet, men den frembringer likevel noen av de samme følelsene, som i verste fall kan få antidemokratiske følger om det utnyttes politisk.

Fascismen i det forrige århundret ville ikke ha vokst frem i Italia og Tyskland om det ikke hadde eksistert en større populær ideologi godt etablert i den kollektive identiteten til middelklassen, som gjorde folk åpne for fascistisk tankegods. Den besto av tre hovedelement: Irrasjonalitet, vitenskapelig rasisme og glorifisering av vold. Vi vet at det samme gjelder for dagens ytre høyre. Akkurat som i dag, så var fascismens første tilhengere folk som følte at deres hverdag var i ferd med å endres til det ugjenkjennelige.

I vår tid føler mange som selv regner seg som utsatte og marginaliserte grupper seg truet av #MeToo, #BlackLivesMatter, og klimademonstrantene i #Fridaysforfuture. De tåler ikke de nye, radikal gruppenes «rop om frihet». Derfor eksploderer nettet med hatgrupper, både åpne og lukkede. Mange støttet av erkekonservative kapitalister. De er et digitalt ekko av den type samtaler de eiendomsbesittende klubbene hadde på 1920-tallet, skriver Mason.

Idékampen som må vinnes

For å slå fascismen så må du vinne idékampen, lenge før fascistene vinner frem gjennom valg (slik de delvis gjorde i mellomkrigstiden). Det er idéuniverset som ligger bak som må slås tilbake, selv om det dreier seg om en form for massepsykologi, basert på fantasi. (Bare se på den salige blandingen av folk som stormet Kongressen: QAnon, antivaksineforkjempere, klimafornektere og neo-nazister).

Mason har skrevet en eksplosiv og provoserende bok.

Til tross for Masons massive «bombardement» av fakta og påstander om reelle og mulige sammenhenger mellom 1920/1930-tallet og verden på 2020-tallet, ser han tross alt håp rundt gatehjørnet. Pandemien har vist oss at regjeringer forstår at massiv offentlig satsing på industri og næring er avgjørende for å dra i gang økonomien igjen.

Vi kan også lære av tidligere president Roosevelts økonomiske program på 1930-tallet, New Deal. Progressive sosialdemokrater må invitere med sentrum i nok en slik visjon, nå i form av en ny grønn satsing. Dette ser det også ut til at EU har forstått. Mason håper derfor at vi ikke aldri kommer til å se igjen innstrammingspolitikken unionen førte noen år etter finanskrisen i 2008.

Nå pumpes milliarder av euro inn i økonomien, i kampen for å dekarbonisere økonomien innen 2050. Gjort rett, betyr det at det vil bli mer penger i lomma også for arbeiderklassen. Det kan stagge mobilisering for høyreekstremismen, mener Mason.

Relevansen for Norge

Mason har skrevet en eksplosiv og provoserende bok. Det er en blanding av historiefortolkning, reportasje og krigserklæring. Jeg klarer ikke alltid å følge tråden han spinner fra den historiske fascismen til i dag. Kanskje den er for tynn? Og forsøket på å klistre Boris Johnson og tory-partiet til en gryende fascisme er også for meg for drøy. Men uansett: Dette er en brannfakkel, og den slår nådeløst ned på alle former for hatregimer, slik som Trump, Modi eller Bolsonaro. Og det er for meg verdt hele boka i seg selv. Her må vår tendens til å være likegyldige til tegn i tiden røskes opp.

Mason har for øvrig selv tatt konsekvensen av det han mener han ser, og har sagt opp sin stilling som fast ansatt journalist. Nå er han aktiv med eget nettsted, sine bøker og det generelle ‘varsku-ropet’ til oss alle. Han er også aktiv på venstresiden hos det britiske arbeiderpartiet, og regner seg selv som marxist.

Denne boka kommer til å bli debattert heftig i den angelsaksiske verden. Men treffer den oss her hjemme, vi som tross alt har gode strukturer som fanger opp det meste, og som i det store og hele har en god debattkultur, til tross for enkelte eklatante overtramp?

Også vi trenger å minnes på historien, og mulige sammenhenger, som er ubehagelige. Det har ikke minst den siste tidens debatt om 22. juli vist oss. Gamle dagers fascister bygde seg nasjonale dolkestøtlegender, om at alt de følte var galt i egne samfunn var var de andres skyld, som for eksempel jødene og den internasjonale bolsjevismen. Det er derfor urovekkende når norske høyreorienterte miljøer hevder at etniske nordmenn snart blir i mindretall i eget land, og at det er visse partiers skyld. Vi dolker oss selv i ryggen, med andre ord.

Vi må kreve og forvente av våre politiske ledere at de tar avstand fra konspiratoriske myter og begreper.

Eller hva med insinuasjonen om at Ap bryr seg mer om terroristers ve og vel enn nordmenns? Og det stopper ikke der: Fremtiden med Ap er islamsk, kan vi lese på statsstøttede Human Rights Services nettsider: «Den politisk ønskede, og derav styrte, demografiske endringen av Norges befolkning forteller oss at fremtiden ser islamsk ut – om det ikke skulle skje en kulturell og demografisk kontrarevolusjon.»

Mange av forholdene islam- og innvandringsskeptikere i Human Rights Service (HRS) og andre miljø tar opp er viktige. Tvangsekteskap, hat mot andre og kvinnediskriminering i visse muslimske miljøer i Norge må selvsagt problematiseres. Og 8. mars-komiteer kan gjerne bli mye tøffere på dette feltet. Men retorikken presentert av HRS og dets like blir ofte bare for enkel og dum. Og tendensiøs. Og i verste fall farlig, om vi følger Masons resonnement.

Derfor må vi kreve og forvente av våre politiske ledere at de tar avstand fra konspiratoriske myter og begrep og fjerner det fra våre offentlige rom. På Dagsnytt 18 den 28. juli i år, (og flere ganger siden), fikk Sylvi Listhaug en lissepasning og kunne ha tatt avstand fra begrep som ‘snikislamisering’. Hun lot ballen trille forbi. 1 – 0 til Paul Mason.