Dritten i midten

«Svigerfaren min ble fostret opp på blodsuppe.» Slik innleder Joan Williams sitt siste verk, som har vokst fram av en artikkel hun skrev presidentvalgnatta da det sto klart at Hillary Clinton kom til å tape. Etter at 3,5 millioner personer hadde lest den på Harvard Business Review, ble California-professoren oppfordret til å utvide essayet til en bok. Resultatet er den lettleste White Working Class, som utforsker det splittede forholdet mellom amerikansk elite og arbeiderklasse.

Det er lettere å ha medlidenhet med fattige og minoriteter hvis man selv er godt stelt.

Joan Williams er en 65 år gammel, usminket jusprofessor som har viet sin akademiske karriere til forskning på rasisme og kvinners arbeidsliv. Hun betrakter seg som en del av den styrende eliten, men har fått praktisk kunnskap om arbeiderklassen via 40 års diskusjoner med sin mann, som var sønn av en fabrikkinspektør. Faren hatet jobben sin, men beholdt den likevel i 38 år. Den løftet ham ut av den dype fattigdommen.

 

Politikernes blindpunkt

Williams begynte å interessere seg for klassespørsmål for noen år siden, men i motsetning til den feministiske forskningen hennes har emnet vakt liten interesse hos omverdenen. Det endret seg imidlertid med Trumps valgseier.

Hun mener at den amerikanske gjennomsnittsakademikeren vet veldig lite om landets mange billettselgere, fabrikkarbeidere og sekretærer, som hun kaller for «den oversette midten». De misoppfattes ofte som fattige, men ifølge Williams er fattigfolket en helt annen gruppe: de nedre 30 prosentene på inntektsskalaen. De fattiges medianinntekt ligger på 22 500 dollar per familie årlig.

Til den styrende eliten regner hun den øvre femtedelen av lønnsskalaen. Arbeiderklassen er sjiktet midt imellom, samt familier med høyere inntekt, men uten høyere utdannelse. Ifølge hennes definisjon utgjør arbeiderklassen 53 prosent av befolkningen.

De som stemte på Trump i primærvalget, hadde høyere husholdsinntekt enn landsgjennomsnittet, med medianlønn på 72 000 dollar (landsgjennomsnittet er på 56 000 dollar). Det er rett under arbeiderklassens medianinntekt.

Når politikere prøver å nærme seg disse velgerne ved å snakke om betalt sykefravær eller høyere minimumsinntekt, skyldes det at de mangler reell kunnskap om klasse, mener Williams. Det arbeiderklassen ønsker seg er stabile jobber med utsikter til et middelklasseliv – ikke bidrag eller økt minstelønn (siden jobber med minstelønn snarere går til de fattige).

 

Ulike premisser

White Working Class er en forsoningshåndbok for det splittede amerikanske samfunnet. Williams forsøker å bygge forståelse for både arbeiderklassens og elitens adferd og livsvalg. Hun påpeker for eksempel at det er lettere å ha medlidenhet med fattige og minoriteter hvis man selv er godt stelt.

I kapittelet «Hvorfor de misliker de fattige» minner hun oss på at det amerikanske sosiale sikkerhetsnettet ikke er universelt. Da kan det stikke i øynene når naboen får sosialbidrag samtidig som man selv jobber dobbelt for å overleve. For eksempel jobber nesten 60 prosent av mødrene i arbeiderklassen heltid, mens 41 prosent av fattige mødre gjør det. At fattige mødre blir hjemmeværende fordi minstelønna er så lav at de ville tapt penger på å jobbe, er noe arbeiderklassen sjelden tenker på. Ei heller at det er vanskelig for fattige menn å finne seg heltidsjobb, siden arbeidsgivere helst ansetter på deltid for å slippe å betale sykeforsikring.

For arbeiderklassen er forandring knyttet til tap, mens eliten snarere ser det som en mulighet.

Williams forklarer agget mellom arbeiderklassen og den styrende eliten med at de i det store og det hele har ulike verdigrunnlag. I eliten verdsettes oppfinnsomhet, nytenkning og kreativitet, som er viktige egenskaper i yrkesroller der man gir ordre. Arbeiderklassen verdsetter stabilitet og pålitelighet – sentrale egenskaper i jobber der man tar imot ordre.

Det eliten oppfatter som ordinær smalltalk, som «hva jobber du med?», betraktes som uttrykk for klasseprivilegier av arbeiderklassen. Spørsmålet er naturlig for folk som får sin verdi målt via økonomisk makt og profesjonelle prestasjoner, ifølge Williams. I arbeiderklassen er dette en ære som er fåtallet forunt, som brannmenn, politifolk og soldater.

For de fleste kommer verdigheten fra hva inntekten tillater en å kjøpe, eller hvem man kan forsørge. Spørsmålet er for arbeiderklassen hvem man er snarere enn hva man gjør. Williams mener at deres fokus på karakter, moral og familieverdier er et uttrykk for klassebetingede ulemper.

Høyere utdannelse er mer risikabelt for arbeiderklassen.

Som en konsekvens av de ulike premissene er det ikke alltid slik at arbeidere streber etter en klassereise til eliten. De ønsker snarere å beholde sin egen identitet, bare med mer penger. Omtrent som Donald Trump.

 

Kan de ikke bare utdanne seg?

Eliten har ofte problemer med å forstå hvorfor folk på bygda som har mistet jobben ikke bare flytter dit jobbene finnes, enkelt og greit. Dette forklarer Williams med at de respektive gruppenes nettverk er ulike. Arbeiderklassen omgås hverandre i lukkede forsamlinger der båndene er sterke, og de er i større grad henvist til foreldre når det gjelder barnepass og husreparasjoner. Eliten kjøper disse tjenestene.

Familiebåndene deres handler om emosjonell støtte, siden de ofte bor et annet sted enn foreldrene. Der arbeiderklassen har sterke bånd, har eliten brede og overfladiske nettverk. Utsiktene til å flytte er noe helt annet hvis man allerede har studievenner rundt omkring i landet. For arbeiderklassen er forandring ofte knyttet til tap, mens eliten snarere ser det som en mulighet. Det er også mer fristende å bytte bosted for en jobb man opplever som utfordrende, enn for en jobb som er monoton.

Et annet vanlig spørsmål er hvorfor arbeiderklassen ikke bare tar mer utdannelse – et valg elitebarn gjerne tar for gitt. Williams påpeker at høyere utdannelse er mer risikabelt for arbeiderklassen, siden de mangler nettverk som kan føre til jobb senere. Hun siterer en studie der 300 jobbsøknader ble sendt til 147 ledende advokatfirmaer, med identiske kvalifikasjoner og kun subtile hint om klassetilhørighet.

Det handlet for eksempel om å spille løkkefotball og høre på countrymusikk på fritiden, versus å seile og høre på klassisk musikk. Seksten prosent av de søkende som hintet om overklasse, ble oppringt. Bare én prosent av «arbeiderklassen» ble det.

Splitt og hersk var mottoet allerede på det britiske imperiets tid.

Å ta høyere utdannelse og deretter ikke få jobb blir problematisk med skyhøy studiegjeld, og i USA er skolepengene økende. I tillegg har det også mye å si hvor man studerer. Forskning har vist at et barn av eliten har tre ganger større sannsynlighet for å bli tatt opp ved private eliteinstitusjoner enn barn fra lavere klasser med samme kvalifikasjoner. Dette har til dels geografiske årsaker, siden eliten i høyere utstrekning er konsentrert langs USAs kyster og byer med toppinstitusjoner. Elitebarna får også bedre veiledning hjemmefra om hvor de bør søke.

 

Overser gråsonene

I det siste har den hvite arbeiderklassen ofte blitt beskyldt for å være rasister. Williams benekter ikke det, men påpeker også at makteliten historisk sett har fremdyrket rasisme hos lavere klasser for å unngå at de underpriviligerte slår seg sammen og gjør opprør. Splitt og hersk var mottoet allerede på det britiske imperiets tid.

Dessuten finnes det rasisme i alle samfunnslag, bare i forskjellige drakter, skriver hun. Hos eliten, der prestasjoner verdsettes høyt, betraktes svarte som mangelfulle på akkurat dette området. Hos den hvite arbeiderklassen, som verdsetter moral, betraktes de svartes moral som undermåls. I «Greg/Jamal-studien» fra 2004, en rasismetest med fiktive jobbsøknader, trengte «Jamal» flere års ekstra erfaring for å bli oppringt like mye som «Greg».

God nattesøvn har blitt det nye statussymbolet, det samme gjelder sunt kosthold og trening.

Williams’ bok gir et nyttig innblikk i «den andres» verden – litt som en studiereise. Ulempen er den svart-hvite fremstillingen som følger når man må generalisere. Jeg er blant annet ikke enig i at eliten er helt fikserte på jobbene sine. I stedet ser jeg et økende fokus på velvære og livsbalanse blant akademikere. God nattesøvn har blitt det nye statussymbolet, det samme gjelder sunt kosthold og trening.

Jeg ser også mange eksempler på klassereiser som er gjort med relativt få hindre på veien. Gråsonene blir enda flere hvis man overfører konklusjonene hennes til Skandinavia, siden forutsetningene for å studere og få en god jobb er bedre her, med gratis høyere utdannelse og velregulerte kamparenaer.

 

Demokratenes elitefraksjon

Joan Williams setter skiftet i arbeiderklassens stemmemønster inn i en historisk kontekst. I perioden 1932–1968 sikret den såkalte New Deal-koalisjonen – basert på arbeidere og sørstatsfolk – presidentposten til demokratene. Etableringen av borgerrettslige lover på 1960-tallet førte til en sprekk i koalisjonen (sørstatene var, med sin historie med slaveri, imot), som vokste seg større med nomineringen av George McGovern i 1972 – en kandidat som tiltrakk seg unge, universitetsutdannede aktivister.

I dag er demokratene delt i to fraksjoner: en «downscale» med minoriteter, fagforeningsaktive, statsansatte og fattige, og en «upscale» med en intellektuell, reformorientert elite som skiller seg fra finanseliten. Elitefraksjonen utgjør 40 prosent av velgerne, men setter likevel agendaen, ifølge Williams – noe som kan oppfattes som frustrerende for resten av medlemmene. Partielitens favorisering av Hillary Clinton framfor Bernie Sanders er et eksempel på det.

 

Må inkludere arbeiderklassen

Liberalernes koalisjon endret seg ytterligere etter hvert som den republikanske finanseliten allierte seg med den hvite arbeiderklassen, i forsvaret for patriotisme og familieverdier. Her skulle Ronald Reagans fiendtlighet mot staten senere føye seg inn.

Williams påpeker at det amerikanske velgerfellesskapet er konstruert på en måte som gir hvite arbeidervelgere uproporsjonalt stor politisk makt. Skal vi slippe en ny periode med Donald Trump, må demokratene inkludere arbeiderklassen på listen over grupper de hegner om. Å lese White Working Class kan være et fint første skritt på veien. For oss andre gir boka verdifull innsikt.

Oversatt fra svensk av Marte Mesna.