Effektiviser, effektiviser, effektiviser

Erna Solberg lover 60 milliarder i skattelette om hun vinner valget. Det skal frigjøre skaperkraft og stimulere privat initiativ. Borgerne kan deretter selv investere sine ekstra kroner i helse. Så kan det offentlige spare. Legg til litt mer undervisning i grunnskolen, mer effektivitet, mindre byråkrati og kutt i offentlige utgifter.

Mer frislipp i private helsetjenester og mer rasjonalisering i eldreomsorgen. Høyre er selvsagt ikke alene om slike forslag og generelt fagre løfter; våre alles umettelige behov vokser, og politikerne responderer, uavhengig av om det blir blått eller rødt flertall.

Nå kommer en dansk bok som advarer oss om konsekvensene av slike tanker om urealistisk vekst og effektiviseringskrav.

Den danske suksessfilmen Hjem kjære hjem har nettopp vært å se på nordiske kinoer. Det blir beskrevet som et rørende og skremmende innblikk både i eldre danskers hverdag, og i arbeidssituasjonen for hjemmesyketjenesten i Sør-Jylland. Pleier Sofie presses av arbeidsgiver, pårørende, pleiepasientene selv, sin egen familie og samvittighet. Hverdagens mange krav lar seg ikke lett forene.

 

Er vi et land av sløsere?

Også her hjemme vil mange kjenne seg igjen i dette.  Og det kan bli verre, om vi skal tro økonomene. Beregninger i Perspektivmeldingen 2024 viser at utgiftene vil vokse med cirka 7 milliarder kroner mer enn inntektene per år fram til 2060, dersom dagens velferdsordninger og skattesystem blir videreført. Bøker som Landet som ble for rikt, av tidligere norgessjef i McKinsey, Martin Bech Holte, ble en bestselger da den kom ut i 2024. Boka hevder at det offentlige Norge sløser og er for lite produktivt. Vi må derfor ha mer økonomisk vekst, og raskere, og fremfor alt, effektivisere.

Boka veksler mellom store overordnede økonomisk teorier og arbeidshverdagens detaljer.

Men nå kommer en dansk bok som advarer oss om konsekvensene av slike tanker om urealistisk vekst og effektiviseringskrav. Gjennom 235 sider geleider antropolog og lederteoretiker Susanne Ekman fra Universitetet i Roskilde oss gjennom et stort forskningsfelt. Hun tråler offentlige dokumenter, søker i statistikk hos det danske statistikkbyrået, hos arbeidsforskningsinstitutt, hos EU og OECD. Hun gjennomfører i tillegg utallige uformelle intervjuer, samt 45 såkalte formelle intervjuer.

Boka veksler mellom store overordnede økonomisk teorier og arbeidshverdagens detaljer. Forfatteren problematiserer det herskende økonomiske dogmet om, «at den ’naturlige’ rate for produktivitetsstigningen i den offentlige sektor er to procent om året». Dette gjelder både i akademia, der ansatte må levere to prosent mer veiledning og undervisning, samt på sykehus, der ledelsen pålegges to prosent flere kne- og hjerteoperasjoner, alt innenfor gjeldende økonomiske ramme. Og uten at det skal gå utover kvaliteten.

 

Dagens system tømmer oss for krefter

Dette er et helt urealistisk forhold til ressurser, hevder forfatteren. Politikere og interessegrupper bidrar til dette stigende forventningspresset, som bare fører til en «utpining» av de som er involvert. Arbeidsgleden forsvinner underveis. Dette kaller forfatteren «giftig gjeld», en form for lån som aldri kan tilbakebetales. «Regningen bliver skjøvet frem i tid, til de som kommer efter oss, og nedover i arbeidshierarkiet». De på toppen snor seg unna, de nederst på rangstigen blir utbrent.

Suksess oppnås, men på andres bekostning.

Noen roper fra tid til annet et varsko. Forfatteren viser til store overskrifter da klinikksjefen på det danske Rikshospitalets barselavdeling, Morten Hedegaard, forlot jobben sin i 2016. Han nektet å kutte mer på budsjettene sine, han hadde fått nok av offentlig sparing og «effektivisering».

Vi står overfor de samme utfordringene her hjemme også. De fleste har fått med seg jordmødrenes kamp for verdige arbeidsforhold, og kamp mot behandlingstilbud som skjæres til beinet.

Forfatterens påstand er at langsiktig (god) planlegging og hensyn til andre mål enn bare gevinst ikke vektlegges nok. I mange bedrifter betales det ut bonuser til ledere som kutter og effektiviserer. Suksess oppnås, men på andres bekostning.

En kunne tenke seg at krigssituasjonen ville føre til mye stress, men det viser seg at yrkesgruppen blir mye mer utslitt av å jobbe innenfor den danske velferdssektoren.

Ekman vil derfor den evige vekstiveren til livs. Hun er kritisk til mantraet «flere, hurtigere, større» Dette er relevant også for Norge, vi er på mange måter besatt av det samme tankesettet. Energikommisjonens utredning, NOU 2023: 3, het treffende nok «Mer av alt – raskere».

Forfatteren ser på dagens e-post (u)kultur og smarttelefoner som eksempler på vekstfremmende teknologier, som gjør flere muligheter tilgengelige, i et hurtigere tempo, og «hele tiden».

 

Den utbrente arbeider

Det er de som står i «førstelinja» som tar imot all «lorten». De jobber i barnehage og skole, på sykehus og på pleiehjem. Bakerst i boka er en liste på nesten 200 (!) oppgaver en førskolelærer har, alt fra det pedagogiske, kontakt med hjemmet til bordskikk og bleierutiner. Og alt skal dokumenteres! Personlig hadde jeg blitt sprø av et slikt dokumentasjonshelvete. Og nesten enda verre er det i skoleverket, der ikke minst kommunikasjon med krevende foreldre tar mye tid og krefter. Vi hører om Kari som bruker flere timer hver uke på både skriftlig og telefonisk kontakt med foreldre, og i tillegg kommer jevnlige ’bekymringsmøder’. Jeg kjenner det igjen hjemmefra, min kone er også lærer.

Vi kan ikke løse alt, hele tiden, for alle.

Ekman refererer til sykepleiere med fartstid fra krigen i Afghanistan. En kunne tenke seg at krigssituasjonen ville føre til mye stress, men det viser seg at yrkesgruppen blir mye mer utslitt av å jobbe innenfor den danske velferdssektoren. Forskjellen, forklarer Ekman, er at alle i en krigssituasjon anerkjenner omfanget av det presset de lever under, og umuligheten av å løse alle oppgaver til perfeksjon. De skaper derfor heller en kultur med gode nok vilkår for å håndtere de betingelsen de lever under. Sykepleieren har støtte i systemet. I det danske helsevesenet, derimot, møtes de av gjensidig utelukkende forventinger og umulige krav, både fra ledelse, kolleger, kontrollinstanser, pasienter og pårørende. De opplever dermed ofte å komme til kort.

Ekmans «medisin» blir derfor å strebe mot et system der stadig nye krav og løfter må diskuteres opp mot hvilke prioriteringer vi da må gjøre, og hva vi må velge vekk. Vi kan ikke løse alt, hele tiden, for alle. Ekman konkluderer: «Og endelig er følelsen af at kunne opretholde sine personlige standarder for moral og etik også under pres hos et stort antal velfærdsansatte, når menneskelig minimumsanstændighed i stigende grad forekommer umulig i arbejdet.»

 

Både rød og blå side har skyld

Ekman skriver at både rød og blå side trenger å se seg selv i speilet. Liberale partier selger budskapet om å maksimere muligheter via markedet, konkurranseutsetting og effektivisering. Den sosialistiske fløyen vil maksimere muligheter gjennom hele tiden å utvide det offentliges ansvar for velferden. Ergo blir det til «en uhellig alliance mellem liberale effektiviseringsfantasier og socialistiske totalvelfærdsfantasier», som skaper en uhåndterlig arbeidshverdag, med stress, besparelser, effektivisering og fremmedgjøring. «Dette optimeringshelvede består efter hånden overvejende af pseudoeffektiviseringer og pseudovelfærd til trods for de ihærdige forsøg på at optimere netop effektivisering og velfærd.»

Det enorme forventingspresset vi utsettes for, og politikernes effektiviseringsgrep, fører til utbrenthet og et dysfunksjonelt system.

Ekman konkluderer med at vi ikke har bruk for flere valgmuligheter i hverdagen, men færre. (Den samme følelsen kan vi alle få når vi står overfor et vel av tilbud om ulike mobil- eller strømabonnement). «Denne fravalgsproces skal foregå i en omhyggelig og demokratisk samtale om, hvad der er det aller mest værdifulde at bevare i vores velfærdssystem.»

 

En krevende, men viktig bok

Ekmans bok er ikke lang, men krevende nok å komme seg gjennom. Det er flere grafer og illustrasjoner og enkelte ganger føler jeg at jeg leser en doktorgradsavhandling, eller en offentlig utredning. Begrepet «giftig gjeld» er heller ikke umiddelbart enkelt å forstå og forklare. Men det grunnleggende budskapet hennes fremstår viktig: det enorme forventingspresset vi utsettes for, og politikernes effektiviseringsgrep, fører til utbrenthet og et dysfunksjonelt system. Personlig leser jeg derfor boka som en knallhard kritikk av New Public Management (NPM), selv om forfatteren ikke bruker det begrepet. NPM var en reformbølge som fra 1980-tallet har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor.

Ordet «effektiviser» må heller ikke ses på som et magisk trylleformular.

Martin Bech Holtes Landet som ble for rikt er på mange måter et ekko fra den tids tanker. Men boka har blitt møtt med sterk kritikk fra både andre økonomer og akademikere, som f.eks. historiker Ola Innsets Kampen om verdiene – om velferdsstaten og landet som fikk for mange rike (2025). Han skriver at det er en kamp om verdiene som pågår nå. Han tar derfor det han kaller et oppgjør med myten om at de velstående skaper verdier, mens velferdsstaten bruker dem opp.

Nå er det valgkamp. Da det er på sin plass med en passe porsjon sunn skepsis til stadige utspill om innsparinger, økte produktivitetskrav og sutring om at vi er så lite konkurransedyktige. Ordet «effektiviser» må heller ikke ses på som et magisk trylleformular. Susanne Ekmans bok er en nødvendig påminnelse om akkurat det.

Og midt i fellesferien forteller NRK om sykepleiere ved dagkirurgien i Moss som har testet redusert arbeidstid med en ekstra fridag. Sykefraværet gikk ned og trivselen blant de ansatte gikk opp. Det er en annen måte å effektivisere på, der vi kanskje unngår såkalt «giftig gjeld».