Fremad til fortiden

I Monty Pythons klassiker “Life of Brian” spør opposisjonsleder John Cleese hva romerne noensinne har gjort for folket. De ga oss akvedukten! påpeker en. Neste gang de intellektuelle samles i Moskva for å kreve svar på hva godt Putin har gjort for dem, bør en sped stemme snart lyde i forsamlingen: «Han forbedret kvaliteten på russisk faglitteratur.»

Ifølge Masha Gessen, russisk-amerikansk journalist og forfatter, er det blitt et årlig fenomen at noen skal skrive det hun kaller «russlandsboka over alle russlandsbøker». Som hun nylig sa det selv: «Jeg tenkte at nå var det min tur.» Og tur har hun hatt. Hennes siste bok vant den prestisjetunge National Book Award i USA, hvor hun også jevnlig skriver advarsler i The New Yorker mot Donald Trumps utvanning av demokratiet.

Gudkovs variant går ut på at russerne tenker fullstendig motstridende ting på forskjellige tidspunkt og i forskjellige situasjoner.

«The Future is History» er ikke Gessens første bok om Russland. Hennes gyser av et Putin-portrett, «The Man Without a Face», var russlandsboka over alle russlandsbøker i 2014. Denne 500-siders mursteinen er imidlertid tyngre på alle måter, og tematisk i slekt med en annen høydare for russlandsinteresserte, Mikhail Zygars «All the Kremlin’s Men» (2016).

Igjen handler det om hvordan Russland har havnet i akkurat den evja hvor landet nå befinner seg. Men der Zygars historie begynner med Putins inntreden på slutten av 90-tallet, setter Gessen startpunktet et par tiår tidligere. Hvor Zygar konsentrerer seg om eliten som omgir landets president, beveger Gessen seg i folkedypet – om enn i de deler av dypet hvor man kan finne et snøre opp til Kreml.

Putins utgave av Russland er glatt som et såpestykke og lar seg vanskelig definere. Tradisjonelle metoder må vi ha, men faglitteraturen kan også ty til kunstneriske løsninger. Hva er det med Russland som gjør at selv det hverdagslige egner seg i storformat? Den daglige dont er ikke stort mer interessant i Perm enn i Antwerpen, men tilsvarende bøker kunne neppe vært skrevet om byer i Belgia. De voldsomme historiske bølgeskvulp gjør selv det meningsløse meningsfylt i Russland.

Gessen er essayist i verdens ledende ukeblader og «The Future is History» imponerer ved at hun greier å holde samme skarpe penn i episk format. Men også ved sin lek med sjanger – boka er et forvirrende stykke faglitteratur. I et intervju har Gessen forklart at hun ønsket å skrive en non-fiction novel. Her finnes intet langdrygt forord om metode og hypotese – skriveprosessen røpes bare så vidt i takkelista, hvor hun beklager kort overfor intervjuobjektene at hun har stilt så mange spørsmål.

For mange russere tennes fire varsellamper samtidig med kombinasjonen lesbisk, jødisk og journalist med amerikansk statsborgerskap.

En velmenende redaktør har lurt inn en heller upraktisk liste over persongalleriet, men ellers gir boka faktisk følelsen av å være en slags roman. Metoden minner om Svetlana Aleksijevitsj, men der nobelprisvinneren er et medium for det post-sovjetiske «jeg», er Gessen snarere en gjenforteller. Hun har valgt ut syv hovedpersoner – alle født på begynnelsen av 80-tallet. De har dermed levd hele sitt voksne liv under Putin.

En av de syv heter Zjanna, og tilbringer mye av oppveksten i baksetet på en bil som kjører rundt på bygda utenfor Niznij-Novgorod sammen med sin far, guvernøren. Han stopper i hver bidige landsby for å drikke vodka med lokalbefolkningen, og er nokså åndsfraværende rundt lunsjtider. Zjanna er imidlertid ikke bare datter av en småfull lokalpolitiker fire hundre kilometer fra Moskva.

Hun heter nemlig Nemtsova til etternavn, og hennes far er Boris. Den samme Boris Nemtsov som ble skutt og drept på brua utenfor Kreml i 2015. En annen karakter er Serjozja, som har gode minner om sin bestefar Aleksander Nikolajevitsj. Bestefaren skjønner man snart er ingen ringere enn Aleksander Jakovlev, sjefsideolog for det sovjetiske kommunistparti og mannen i kulissene da Gorbatsjov innførte glasnost.

Lar man den historiske gjetteleken ligge og leser boka som den nok er ment, kan man bare finne frem tekopp og koseteppe fra Åhlens.

Heldigvis kaster Gessen nettet videre enn over barn og barnebarn av ledende politikere. En av de mest opprørende historiene handler om Ljosja, i dag sosiologiprofessor bosatt i New York, som vokste opp rundt supermarkedet i Soliansk med en gradvis forståelse av at han var homofil. Hans trasige søken etter sin identitet er blant de sterkeste skildringene i boka.

Lar man den historiske gjetteleken ligge og leser boka som det nok er ment, kan man like gjerne finne frem tekopp og koseteppe fra Åhlens. For «The Future is History» er en episk krønike som rører og beveger leseren. På samme tid som jeg fisket Gessens bok ut av veska på trikken om morgenen, så vi den danske TV-serien «Krøniken» på DVD om kvelden. Det er tegn på effektiv historiefortelling i en faglitterær utgivelse at jeg ble stående med tannbørsten og lure på om ikke Palle From snart skulle innta sin rettmessige plass i den russiske Statsduma.

Psykoanalytiker Marina Arutyunyan og sosiolog Lev Gudkov er i dag kjente navn i Russland. I Dostojevskijs hjemland er psykologi paradoksalt nok uglesett, men tøværet under Gorbatsjev gir Arutyunyan impulser i form av små vindkast gjennom samfunnets nylig åpnede fortotsjka – det lille ventilasjonsvinduet sovjetiske leiligheter har på kjøkkenet.

Gudkov gjennomfører de første spørreundersøkelser i Sovjetunionen og synes det er en overraskende lav andel av sovjetborgere som mener at «likvidering» er den beste løsning for å fjerne homofile (bare 30% for likvidering), rockere (20%) og alkoholikere (8%) fra samfunnet. Aleksander Dugin er bokas odd man out – i dag er han en velkjent ideolog på ytterste høyre fløy, som også har fungert som rådgiver for Vladimir Putin.

At halve persongalleriet er akademikere og intellektuelle, åpner også for Gessens tyngre diskusjoner om den russiske psyke. «Double think», eller dobbeltenkning, er en term som opprinnelig kommer fra George Orwells «1984», og beskriver en tilstand hvor man har to motstridende meninger i hodet uten selv å være klar over at de er motstridende.

Gudkovs variant går ut på at russerne tenker fullstendig motstridende ting på forskjellige tidspunkt og i forskjellige situasjoner – alt etter hva som er nødvendig å tenke for å passe inn der og da. Dette gjør det umulig å få i stand effektive motstandsbevegelser eller solidaritetsbevegelser, fordi folk simpelthen opptrår for «fragmentert».

En realistisk beskrivelse av Russland i den perioden boka dekker er ikke mulig uten en viss dose elendighet.

Gessen ble født i Russland, men emigrerte med sine foreldre som tenåring, før hun vendte tilbake i 1991. For mange russere tennes fire varsellamper samtidig med kombinasjonen lesbisk, jødisk og journalist med amerikansk statsborgerskap. Men det gjør også hennes personlige historie interessant.

Mon tro om Masha Gessen visste hvor dypt hun steg inn i den norsk-svenske folkesjela da hun opptrådte på Skavlan med Thorvald Stoltenberg i 2012. «Putin is not here to defend himself», smilte Fredrik lurt til humring i salen. Etter en samtale om de problemer journalister og aktivister som Gessen støter på i Russland, spurte han mot slutten av programmet om hun kom til å bli boende. «Ja, det er hjemmet mitt» svarte Gessen. «He should leave, and I should stay.” Latter blant publikum og et beundrende nikk, slik bare Skavlan kan.

Men Putin dro ikke, og Gessen ble ikke. Året etter Skavlan-besøket pakket hun hele sin familie sammen og forlot Russland. Putin hadde underskrevet en lov som forbød homofile par å adoptere barn. For Masha Gessen og hennes partner betød dette at deres to barn kunne bli tatt fra dem når som helst. Som enhver ansvarlig forelder ville ha gjort, forlot de Russland på første fly.

Man kan spørre om ikke Gessens historie hadde stått seg best om romanformen ble holdt tvers igjennom.

En realistisk beskrivelse av Russland i den perioden boka dekker er ikke mulig uten en viss dose elendighet. Det post-sovjeterne i dag kaller «de tunge 90-åra», var vel så vanskelige i det sentrale Russland som de var i utkantene. Gessen henfaller aldri til sentimentalitet, men visse bilder fester seg:

Foreldreløse smågutter i 4-5 årsalderen sover utenfor leiligheten til Ljosja, der er det mindre sjanse for å bli banket opp. På kveldene utfører de oralsex på tenåringene i blokka, først for én rubel, snart for ti. Marinas mor er døende av kreft. På apoteket har de ikke medisinene hun trenger for å stilne smerten.

Etter å ha vendt tilbake til Russland har Gessen nå emigrert for andre gang. Det er naturlig at hun fokuserer på det intellektuelle miljøet i Sovjetunionens hovedstad og byer som ligger en passelig dagstur unna, som Perm og Nizjnij-Novogord. Det er hennes eget miljø. Samtidig bygger såpass mye av bokas underliggende dramatikk på Sovjetunionens geografiske storhet og nært forestående sammenbrudd at det kunne blitt hakket mer interessant med et perspektiv også fra Kaukasus eller Sentral-Asia.

Også vi vill tacka Putin for at flere av våre beste forfattere trekkes mot øst heller enn mot byer i Belgia.

Man kan spørre om ikke Gessens historie hadde stått seg best om romanformen ble holdt tvers igjennom. Tre hundre sider inn treffer vi nemlig tittelkuttet «The Future is History», et essay om hvorvidt Russland bør defineres som totalitært, autoritært eller noe helt annet. Her finnes spennende ideer som at Putins Russland muliggjøres av det kollektive minne om undertrykkelse snarere enn av undertrykkelse i seg selv. Men diskusjonen blir kanskje for spesialisert for dem som ønsker seg en roman, samtidig som det er langt å bla for dem som ikke liker skjønnlitteratur.

Også i Norge utkommer det russlandsbøker. Også vi vill tacka Putin for at flere av våre beste forfattere trekkes mot øst heller enn mot byer i Belgia. I fjor reiste både Erika Fatland og Bernhard Mohr på inn- og utsiden av Russland i strålende utforskninger av hva landet egentlig er for noe.

Og hva er det så? Med mindre dette er blant livets evige spørsmål, får vi kanskje svaret i neste russlandsbok over alle russlandsbøker.