Historikerne kommer

Litt over syv år har gått siden Agenda Magasin anmeldte en bok av den russiske journalisten Mikhail Zygar, sjefsredaktør for den nå nedlagte liberale TV-kanalen Dozjd, og prisvinnende forfatter.

Boka «All the Kremlin’s Men» var et beundringsverdig forsøk på å tolke Putins fremtidige hensikter gjennom en slags personlighetsanalyse av det kobbel av hauker, byråkrater og opportunister som omgir den russiske presidenten. Fullskalainvasjonen av Ukraina greide han ikke forutse, men leseren ble godt kjent med persongalleriet i russisk politikk.

Russernes selvbilde får samtidig en alvorlig sprekk.

Boka ble raskt en klassiker innen moderne kremlinologi – studiet av hva som foregår bak Kremls høye vegger.

Hva slags verdensforståelse som råder i Putins hode er ikke lenger et mysterium journalister synes det er spesielt interessant å pusle med. Siden den 24. februar 2022 har vi sittet med fasiten. Russlands intellektuelle elite holder i dag kjeft om katastrofen hjemlandet står oppi, eller sier sin mening fra utlandet etter at de er trygge på oppholdstillatelsen.

Tidligere i år gikk Zygars navnebror Mikhail Sjisjkin botsgang i essaysamlingen «Krig eller fred» (Cappelen Damm, 2023). Også Zygar kjenner på skyld for Russlands invasjon av Ukraina, og ber med «Krig og straff» sine ukrainske venner om tilgivelse.

Det gjør han ved å løfte frem alle de myter som russere bærer med seg om det historiske forholdet mellom Russland og Ukraina, holde dem opp til lyset og kakke hull på dem. Russernes selvbilde får samtidig en alvorlig sprekk. Øvelsen vil bli stående som ypperlig voksenutdannelse for oss vesteuropeere, og en smertefull virkelighetssjekk for russere.

Hvordan ble det slik, at Ukraina fikk rollen som Russlands lillebror? Zygar følger kildene, som er behørig opplistet til slutt. Roten til det ondet ligger hos prøyssisk munk og populærhistoriker Innokentij Gizel (Innozenz Giesel, 1600-1683).

Så lenge Putin sitter ved makta, vil «Krig og straff» aldri kunne stå utstilt i en russisk bokhandel.

Med sitt verk «Synopsis» oppfant han nærmest konseptet om «Den russiske verden» som Putin i senere år har lagt sin elsk på. Det er ikke så mye et geografisk avgrenset sted som en virkelighetsforståelse, der russere og ukrainere er uløselig knyttet sammen som ett folk, og der et abstrakt, overnasjonalt Russland har en naturgitt rett til å regjere.

At ukrainere tvert om oppfatter seg selv som et selvstendig folkeferd øst for polakkene og vest for den russiske bakevja, blir etter hvert satt en strek over i både russisk og sovjetisk verdensanskuelse. Forståelsen av Ukraina som «påheng» sprer seg også til vestlige historikere og journalister, som gjentar klisjeer om «et splittet land» eller i praksis avfeier ukrainsk språk som en slags russisk bondedialekt.

For å skrive en bok som denne, må man ha talent for å sette ting i system.

En etter en tar Zygar for seg syv myter, som ifølge ham danner grunnlaget for den forvridde oppfatningen om Ukraina som hersker blant russere i dag. At Ivan Mazepa «sviktet» Peter den Store, er en sannhet av typen Halfdan Svarte gikk gjennom isen.

Men slik henger det ikke sammen, viser Zygar i sin bok. Den gjengse russer vil ha vondt for å akseptere reviderte utgaver av historien om Krym og Katarina den Store, eller om andre verdenskrig og Stefan Bandera.

Så lenge Putin sitter ved makta, vil «Krig og straff» aldri kunne stå utstilt i en russisk bokhandel.

For å skrive en bok som denne, må man ha talent for å sette ting i system. Det gjelder også Zygars tidligere utgivelser. En rikholdig referanseliste avslører at forfatteren har gravd seg så dypt ned i primær- og sekundærlitteraturen før han steg til overflaten med den pedagogiske fremstillingen vi finner i «Krig og straff».

Systematikk må til, om man skal prøve å begripe hvordan det kunne gå så langt, at Russland marsjerte inn i Ukraina og utslettet hele byer. Et ryddig forhold til fakta må også med når man begynner prosessen for å sikre at noe lignende aldri skjer igjen.

Bokas virkelige helt og «mythbuster» er Volodymyr Zelenskyj

I symmetriens navn har boka to deler, med syv kapitler i hver. Zygars gjennomgår først sine syv myter med historiske briller, dernest tar han en ny gjennomgang av de samme syv mytene, men nå med et blikk for hvordan de lever videre i moderne tid.

Mytene setter seg i det sovjetiske samfunnet, og ikke bare etter ordre fra oven. Ukrainas egne ledere, deriblant Leonid Kravtsjuk og Leonid Kutsjma, takler dem på hver sitt vis og forsterker dem også til tider. Innen Viktor Janukovtisj kommer på banen, spøker Vladimir Putin i skyggene med storsatsning på statlig propaganda.

Bokas virkelige helt og «mythbuster» er Volodymyr Zelenskyj. Når han tar den modige avgjørelsen om ikke å flykte fra det russiske angrepet, bekjemper han også den makta som mytene om Ukraina har hatt over landet.

Zygars journalistiske resymé satte ham allerede i faresonen.

Det er en øvelse som kan være smertefull for russere, men som har kraften i seg til å endre deres virkelighetsforståelse. Om de da er villige til å ta inn over seg en bok skrevet av en slik en som Mikhail Zygar.

En faglitterær forfatters seksuelle preferanser har liten relevans i en bokanmeldelse, men akkurat her hører det dessverre med. Zygar har alltid vært mistenkelig fin på håret til å være russer. Likevel kom det overraskende på mange da han i fjor kom ut av skapet og giftet seg i full offentlighet under en celeber seremoni i Portugal.

I november besluttet høyesterett i Russland at «den internasjonale LHBT-bevegelsen» er en ekstremistisk organisasjon. Hvilke følger det kan få for profilerte homofile i Russland er foreløpig ikke godt å si, men noe positivt har de neppe i vente. Zygars journalistiske resymé satte ham allerede i faresonen.

I dag står regimekritiske russiske journalister overfor et alvorlig valg: Om de vil bli i Russland, må de samtidig frasi seg all rett til å omtale Ukrainakrigen. Det finnes dem som velger den veien, og i stedet fokuserer på menneskerettighetsspørsmål utenfor Ukraina-konflikten, eller situasjonen i Nord-Kaukasus.

Ikke fordi norske forlag er forpliktet til å kun publisere liberale og anti-putinske skrifter.

Andre, som Zygar, vurderer det slik at de kan gjøre større nytte med ytringsfriheten i behold. Zygar er i dag bosatt i Berlin.

Det er interessant at boka har fått varierende undertitler, alt etter hvor den utkommer og på hvilket språk. Den norske utgivelsen av «Krig og straff» har undertittelen «Den århundrelange historien om russisk undertrykking og ukrainsk motstand».

I USA har boka fått den mer tabloide undertittelen «Putin, Zelensky og veien til Russlands invasjon av Ukraina». Den russiske utgaven vil naturlig nok ikke være å få kjøpt i Zygars hjemland, men undertittelen førte raskt til reaksjoner i sosiale medier: «Hvordan Russland tilintetgjorde Ukraina» ble av noen lest som en påstand om Putins fremgang i krigen.

Så viktig at den har kraft til å endre russeres virkelighetsforståelse, om de da våger lese den.

Kanskje et PR-fremstøt med dobbeltbunn? Referansen er nemlig ikke til dagens krig, men til Russlands historiske forsøk på stryke ut Ukraina som selvstendig nasjon. Det har Putin selv sikret at ikke blir noe av i vår levetid.

Zygars norske forlag, Vigmostad & Bjørke, måtte tåle blandede reaksjoner på sin forrige utgivelse av en russisk forfatter. «Zov» (2023) var skrevet av en soldat som deltok på russisk side under invasjonen av Ukraina vinteren 2022. Denne anmelder mente at forlaget burde donere inntektene fra salget av boka til den ukrainske hær.

Med «Krig og straff» har V&B gjenopprettet en viss moralsk balanse. Ikke fordi norske forlag er forpliktet til å kun publisere liberale og anti-putinske skrifter. Men denne boka er et viktig og lesverdig bidrag til en dypere forståelse av forholdet mellom Ukraina og dets vanstyrte plageånd i øst.

Så viktig at den har kraft til å endre russeres virkelighetsforståelse, om de da våger lese den.

Mens vi venter på at det mirakel skal inntreffe, har vi andre stort utbytte av å lese den selv.