Ikke vær en kødd!

Ulikhet og elitedominans fører verden mot undergang. Men dette kan unngås, om vi lærer av historien slik at vi innser hvilke samfunnskrefter som påvirker oss. Samtidig har vi et personlig ansvar, vi må ikke være «kødder», som tar oss arbeid hos et fossilselskap, hos en våpenprodusent eller i et evig ekspanderende big tech-selskap.

Dette er noe av essensen i en egenartet ny bok, skrevet av forsker og økonom Luke Kemp fra Centre for the Study of Existential Risk, ved universitetet i Cambridge. Boka er et imponerende stykke arbeid, ca 450 sider, pluss 140 sider med noter og referanser. Det tok forfatteren syv år å ferdigstille verket, og dette er detaljerte saker. Det er med andre ord også et krevende leseprosjekt.

 

Kollapsologiens evige univers

Boka dokumenterer fremveksten og oppløsningen av mer enn 400 ulike samfunn over 5000 år. Det dreier seg om sivilisasjoners kollaps, og hvorfor det skjer. Og konklusjonen som dras er oppsiktsvekkende: Folk flest er opptatt av likhet, men forledes og «narres» inn i samfunnsødeleggelse, drevet av statusopphengte eliter, som beriker seg selv. Så ille blir dominansen og ulikheten, at mange ganger har derfor samfunnskollaps i bunn og grunn ført til bedre forhold for folk flest.

Men dette var før. Den globale sivilisasjonen vi nå er del av, er så internt forbundet, at dagens ulikhet og maktdominans vil føre til det verste sammenbruddet verden noen gang har sett.

Sivilisasjoner har altså kommet og gått, og mange advarer nå om at verden står på kanten av stupet.

Luke Kemp går her inn i en lang tradisjon som vi gjerne kan kalle kollapsologi. En av de første som ropte et varsko om en økologisk kollaps var den amerikanske forskeren Rachel Carson med boka Den tause våren (1962). Økonomen Jørgen Randers bidro til rapporten Limits to growth i 1972, som spådde et system-sammenbrudd på grunn av overutnyttelse av jordens ressurser.

Antropologen Jared Diamond fikk et stort navn med boka Kollaps (2005), der han ramser opp det han mener karakteriserer samfunn som går til grunne. Innenfor historiefaget er Eric Clines 1177 B.C.; The year civilization collapsed (2021) en moderne klassiker, som beskriver den totale samfunnskollapsen rundt Middelhavet i bronsealderen. I tillegg kan både FNs klimapanel og naturpanel leses inn i den samme tradisjonen.

 

Bort med ordet «sivilisasjon»

Sivilisasjoner har altså kommet og gått, og mange advarer nå om at verden står på kanten av stupet. Så hvordan skiller Kemps bok seg fra andre? For det første argumenterer Kemp mot ordet sivilisasjon. Det er propaganda, skriver han, brukt av makthavere for å forsvare et status quo. Da de første storrikene oppsto i det nære Østen, i Mellom-Amerika, i Kina og i Andes-regionen, var det ikke det siviliserte som sto i sentrum.

Det var patriarkatet, undertrykkelsen og menneskeofringene. Og dette var en tilbakegang fra de mer likestilte samfunnene som inntil da hadde eksistert, bestående av jegere og sankere, som fortsatt i stor grad var nomadiske. Disse hadde gjennom hundretusener av år delt verktøy og kultur med naboer, både fjernt og nært, i et levende handelsnettverk. Men ved den gradvise innføring av et stedbundet jordbruk, ved bygging av kornkamre, bymurer, et gryende presteskap, og med et permanent styrende sjikt, fikk vi hierarkier og voldsmonopol.

Fortellergrepet er underholdende og originalt.

Kemp bruker navnet Goliat som betegnelse på de nye kongedømmene og større riker som oppsto. (Goliat var i Bibel-historien en uovervinnelig kjempe, som til slutt ble slått av en mye mindre David). Folk flest var som små davider, som nå måtte finne seg i å være del av nye samfunn bygd på dominans, slik som for eksempel Romerriket. Det var staten over borgeren, rik over fattig, herre over slave, og menn over kvinner. Slik var det ikke før jordbrukets tid.

 

Tre nøtter for Goliat

Goliat-statene var avhengige av visse betingelser for å befeste seg. Den første var et overskudd av mat som det nye stedbundne jordbruket fører til, i form av kornvekster, mais, bønner og ris. Disse godene kan ses, de kan lagres og de kan stjeles.

Den andre betingelsen er monopolisering av bruken av nye og sterkere våpen, i form av bronsesverd og bronseøkser. Det siste elementet er det Kemp kaller «caged land», dvs innelukket land, der hav, elver, ørkener og fjellkjeder vanskeliggjør en retrett for folk fra stadig sterkere og mer omseggripende tyranner. Ett eksempel er Egypt, der folk var «fanget» mellom Rødehavet og Nilen. De hadde få steder å flytte til da faraoene og deres allierte strammet grepet.

 

Historien om organisert kriminalitet

Fortellergrepet er underholdende og originalt. Kemp skriver i bunn og grunn en historie om organisert kriminalitet, som han selv sier. Visse grupper får et ressursmonopol gjennom bruk av vold innenfor et gitt territorium og over en viss populasjon.

Men alle disse goliatene, eller sivilisasjonene, bærer med seg kimen til egen destruksjon. Det handler om ulikhet. Ulikhet er ikke noe som ligger i vårt DNA, skriver Kemp. Det er bare å se på ulike urfolksgrupper som fortsatt eksisterer, som Khoisan-folkene i det sørlige Afrika. De har delt sitt territorium mellom seg gjennom tusener av år og de har klart seg uten et dominerende hierarki. Det er mange andre eksempler også.

Det er nok å tenke på våre venner Donald Trump eller J.D. Vance, eller våre fiender Vladimir Putin, Xi Jinping eller Kim Jong-Un.

Kemps dristige påstand er at det historisk var små mindretall som startet et kappløp om ressurser, våpen og, ikke minst, status. Når slik elitekonkurranse øker på, i form av større ressursuttak og større press mot andre, blir samfunnene på sikt mer sekteriske, de overutnytter miljøet sitt, det blir mer korrupsjon, og økt fattigdom. Blir riket da utsatt for ekstra ytre press, i form av pandemier, krig eller klimaendringer, vil kollaps inntre.

Kemp introduserer oss underveis for den mellomamerikanske Mayasivilisasjonen, det kinesiske Han-dynastiet, Europas Vest-Romerrike, og mange andre kjente og mindre kjente eksempler, for å underbygge tesen om at økt ulikhet til slutt fører til nedgangstider. Derfor kan faktisk en sivilisatorisk kollaps i det lange løp ha vært positivt for fattigfolk.

De slapp fri fra et tungt skatteregime og voldelig dominans. Det var også lettere for folk tidligere å gå tilbake til å være bønder, sankere og jegere. Kemp bruker arkeologien som sannhetsvitne, og peker på at etter Romerrikets fall viser arkeologiske utgravninger oss at folk ble høyere og friskere.

 

Den mørke ledertriaden

Selv om det ikke ligger i vår genetikk å være slem, rives vi jo likevel mellom gode og dårlige handlinger. Vi kommer i dårlig selskap, gruppepresset tiltar, og forventninger og sosial status forblinder oss. Men hovedtrusselen her kommer fra et ledersjikt, som Kemp karakteriserer som en «mørk triade». Dette er manipulerende mennesker med negative personlighetstrekk.

De er machiavelliske, narsissistiske og psykopatiske. De er, med andre ord, manipulerende, selvsentrerte og mangler evne til medfølelse og empati. Det er nok å tenke på våre venner Donald Trump eller J.D. Vance, eller våre fiender Vladimir Putin, Xi Jinping eller Kim Jong-Un.

Det er mange flere der ute. Og det er ikke godt å si hvem som er verst, vennene eller fiendene?

Det er et fåtall selskaper som skaper mesteparten av klimaendringene vi ser rundt oss, som produserer drapsvåpen og skadelig teknologi.

Kollaps har verden sett mye av. Nye riker har oppstått. Men situasjonen i dag er mer kompleks. Vi har ikke lenger avgrensede regionale riker, men ett totalt sammenvevd kapitalistisk Goliat. En kollaps nå, der statussjagende eliter øker voldsbruken for å holde på sin posisjon, vil finne sted i en verden truet av klimaendringer, økosystemtap, kunstig intelligens, drapsroboter og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. I tillegg har vi mange land med kapasitet til å lage farlige pandemier, i lukkede rom, utenfor internasjonal kontroll.

I tillegg kommer det algoritmestyrte nettet, som også manipulerer oss. Det får frem det verste i oss. Det ser vi godt nå i etterkant av drapet på den amerikanske høyreradikale Charlie Kirk. Det er, skriver Kemp, som om de store globale selskapene i seg selv er psykopatiske, de produserer global risiko. Det er et fåtall selskaper som skaper mesteparten av klimaendringene vi ser rundt oss, som produserer drapsvåpen og skadelig teknologi. Og de har stor politisk makt.

 

En bok som krever mye av både leser og borger

Dette er en krevende bok. Den er lang, detaljert og repeterende. Det er vanskelig å yte forfatteren rettferdighet i en relativt kort omtale. Forfatteren har solid belegg for sine påstander, og det er det som for meg gjør denne boka relevant også for vårt eget samfunns videre utvikling. Som leser kan man godt hoppe litt og lese utvalgte kapitler. Trenden Kemp drar opp er klar nok.

«Don’t be a dick», skriver Kemp. Ikke vær en kødd.

Kemp skisserer to mulige framtidsscenarier: selv-ødeleggelse eller en fundamental samfunnstranformasjon. Han er redd for at vi får det første, men om vi er villige til å tenke nytt, er det håp. Veien fremover er å skape et genuint demokratisk samfunn, som utfordrer alle typer makt som fører til en altomfattende Goilat.

Det betyr å utvide demokratiet vårt, gjennom borgerråd og borgerjuryer. Vi kan også benytte digitale teknologier for å få mer direkte demokrati på større skala. Demokratiske samfunn er mer motstandsdyktige enn andre, hevder Kemp, og vi andre kan bare klynge oss til håpet om at dette fortsatt gjelder for USA.

 

Inntektsulikheten må begrenses

Det aller viktigste forblir å skape mer likeverdige samfunn, der inntektsulikhet begrenses. En folkedomstol som får seg forelagt bevis for hvor mye ødeleggelse og død fossilselskapene fører til, ville selvsagt ikke ha frifunnet selskapene, hevder Kemp. (I motsetning til norsk rettsvesen som fortsatt fritar både den norske stat og norske oljeselskap som stevnes for retten av miljøbevegelsen).

Skal vi unngå kollaps må vi også skattlegge de rike hardere. Kemps forslag er å ha en fast ratio for hvor mye mer en sjef kan tjene enn en vanlig medarbeider, og inntekter over 100 millioner ville ikke være mulig. Hvorfor skal vi tillate at de superrike konkurrerer seg imellom med fare for å ødelegge planeten? Her er det nok av argumenter å ta av for de som nå forhandler om politisk innflytelse i det nye Stortinget som nå trer sammen.

Folkedomstoler og inntektsbegrensninger er ikke enkelt å fremme som idé. Det er fordi vi er så påvirket av eliter som underbygger sin egen dominans. Det så vi sist under valgkampen her hjemme, og før det, med alle exit-milliardærene våre. Makthavere har til alle tider hjernevasket oss for å holde på sin egen maktposisjon, ifølge Kemp.

«Don’t be a dick», skriver Kemp. Ikke vær en kødd. Og hva betyr så det? Som den nederlandske suksessforfatteren Rutger Bregman, frir Kemp til den idealistiske siden i oss, den som vil noe for andre. Da jobber vi ikke for de som ødelegger kloden og samfunnet. Basta!