Skoleflinke jenter blir ikke malere

Før vi skulle søke oss til videregående fikk vi alle en time hos rådgiver. Jeg venta utenfor kontoret sammen med Amira. Jeg er «potet», som vi kalte det; hun gikk med hijab. Hun ville bli lege; kanskje var det forfatter jeg ville bli den våren. Vi hadde samme karaktersnitt.

Rådgiveren henta oss inn etter tur. Amira ble rådet til å søke Helse og sosial. Hun ville ikke få kompetanse til å søke legestudiet, men hun utdanna seg til helsesekretær. Jeg kom ut av kontoret med ei liste på de tre studiespesialiserende programmene i Oslo med høyest karaktersnitt: Skoleflinke, hvite jenter skal ikke bli murere og malere.

Oslos byggebransje var skitten allerede før EU ble utvida østover.

Der, på rådgiverens kontor, ble det avgjort at jeg ikke skulle ta fagbrev. Og jeg er ikke alene. Det er så få som velger å ta fagbrev at det ikke er i nærheten av å dekke arbeidslivets behov. I økende grad må de som bygger landet hentes fra utlandet.

Jonas Bals, politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiets stortingsgruppe, utkom nylig med debattboka Hvem skal bygge landet? Boka handler om utviklinga av norsk arbeidsliv, primært byggebransjen. Bals har selv fagbrev som maler, og hans kjærlighet til malerfaget gløder varmt gjennom boksidene: stoltheten av å beherske et fag til fingerspissene, selvstendigheten og arbeidsfellesskapet som følger med svennebrevet.

Men denne kjærligheten nører også harmen over et arbeidsliv som har tatt en krapp u-sving, «tilbake til de forholdene som eksisterte før arbeiderbevegelsen fikk innflytelse». Fellesskapet på byggeplassen har blitt svekket: folk snakker ikke lenger sammen, de sitter hver for seg oppdelt etter landbakgrunn. Lønningene stagnerer eller går ned. Organisasjonsgraden synker. Hvem vil da råde ungdommen til å bli bygningsarbeider?

Boka til Bals har en god struktur: Han innleder med en historisk gjennomgang av arbeidslivet i byggebransjen, fortsetter med en tydelig problembeskrivelse og legger til slutt fram en lang rekke politisk gjennomførbare løsninger. Etter å ha tatt et dypdykk i et skittent, svart arbeidsmarked og møtt menneskene som med kroppen betaler prisen for at Ola og Kari Nordmann får billig nyoppussa bad, er det dette som likevel gjør boka til et konstruktivt bidrag i debatten.

Bals minner oss på at fagbevegelsen har stått overfor lignende problemer tidligere, og løst dem. Og at hvis det finnes politisk vilje er det mulig å finne løsninger også i dag.

Dyrt blir det også når håndverkerne gjør feil.

Oslos byggebransje var skitten allerede før EU ble utvida østover. Erfarne konkursryttere, tidligere smuglere og andre små og store skurker formidla ukvalifisert, svart arbeidskraft ut fra byens skjenkesteder og via jungeltelegrafen. Forholdene lå ikke til rette for gode arbeidsvilkår for de hundre tusen arbeidsinnvandrerne som kom til Norge etter EU-utvidelsen i 2004. Med denne historiske bakgrunnen hopper Bals bukk over EØS-debatten. For ham er EØS-avtalen statisk, og med den som premiss må vi finne nasjonale løsninger. Dette utgangspunktet begrenser unektelig diskusjonen noe.

I Bals’ historie er bemanningsselskapene skurken. Heller enn EU-utvidelsen østover er det liberaliseringen av reglene for utleie av arbeidskraft i 1999 som er årsaken til dagens situasjon. Endringene gjorde at bemanningsselskapene kunne leie ut arbeidskraft til byggebransjen. «Fast ansettelse uten garantilønn» kaller de det: kontraktformen som tilbys mange arbeidsinnvandrere.

Det er en arbeidsavtale uten sluttdato, der arbeidstakeren kun lønnes for enkeltoppdrag. Mellom oppdragene må Nav trå til. Det betyr at en utgift som normalt ville tilfalt arbeidsgiver, lempes over på fellesskapet. Det koster oss dyrt.

Dyrt blir det også når håndverkerne gjør feil. Den utleide arbeidskraften står ikke ansvarlig for arbeidet overfor byggherren. De holder heller ikke materialer, og de utdanner ikke lærlinger. For samfunnet koster det å organisere arbeidslivet på denne måten.

Bør arbeidsinnvandringen begrenses?

Men det koster også for hovedentrepenøren: Bemanningsselskapene er et fordyrende mellomledd. Med forsett eller ei, gjennom en lang og uoversiktlig kontraktkjede kan hovedentrepenøren organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret: De vet ikke hvem som jobber på byggeplassen og hvilke oppgaver de settes til å utføre. I enden av kontraktkjeden finnes flere bemanningsselskaper som har vært og er involvert i økonomisk kriminalitet og menneskehandel. Også dette ansvaret kan hovedentrepenøren organisere seg bort fra.

Hvis Bals’ historie har en helt, så er det fagbevegelsen. Som tidligere tillitsvalgt i Oslo Bygningsarbeiderforening tar Bals oss med på sine mange besøk på Oslos byggeplasser. Menneskene han møter og historiene de forteller har en fremtredende plass i boka. Det er et godt utgangspunkt. Bals beskriver byggeplasser der fagbevegelsen er inne i en ond spiral: Organisasjonsgraden synker, parallelt med at fagforeningene ikke lenger evner å trekke de uorganisertes lønnsnivå opp.

Ifølge Bals står en av de store konfliktene i arbeidsmarkedet ikke mellom høyre- og venstresida, men innad på venstresida og i fagbevegelsen: Bør arbeidsinnvandringen begrenses? Det er lite å tjene på en slik diskusjon, mener Bals; Tvert i mot vil det svekke arbeidsinnvandrernes tillit til fagbevegelsen – en tillit man er helt avhengig av for å kunne avdekke arbeidslivskriminalitet. Arbeidsgiverne bruker doble kontrakter og andre smutthull, som hverken kontrollorganer eller konsulenter oppdager: Arbeidstakeren må selv melde fra.

Boka er anbefalt lesning for alle samfunnsøkonomer.

Jonas Bals skyter heldigvis litt til høyre også: «Kampen mot sosial dumping har hele veien vært en kamp mot Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre», skriver han (men unnlater, kanskje med Stortingsvalget i tankene, å nevne at de ofte har hatt Kristelig Folkeparti med på laget).

Med påskudd av å skulle «hjelpe» svake grupper inn i arbeidsmarkedet eller fordi globaliseringen og ny teknologi «krever» det, har de tilslørt at løsarbeidersamfunnets tilbakekomst er en villet utvikling: Kampen mot sosial dumping er i bunn og grunn en interessekamp.

Jonas Bals unngår fella som mange andre debattbøker fra rådgivere og politikere går i: overfladiske løsninger på dyptgående problemer. Bals er ikke redd for å være konkret og detaljert: solidaransvar, allmengjøringsordningen, Arbeidstilsynet og NAVs Lønnsgarantifond. Bals har skrevet en håndbok for fagbevegelsen – de som kan mye om arbeidslivet anno 2017.

Det kunstige skillet mellom teori og praksis tjener hverken håndverkeren eller akademikeren.

Men han har også skrevet en lærebok for de som kan mindre enn de helst vil innrømme. Grundig og enkelt forståelig forklarer han arbeidslivets reguleringer. Boka er anbefalt lesning for alle samfunnsøkonomer.

Hvem skal bygge landet, spør Bals, og svarer godt på det selv. Men han spør også: Hvorfor velger ikke unge yrkesfag? Det svarer han ikke like godt på. For i Hvem skal bygge landet? gis det et inntrykk av at praktisk arbeid er noe som gjøres med spatel og kost i hånd. På gartneriene, i barnehagene og i stor-kjøkkenene opplever de det samme statusfallet – skyldes det også her tilbakekomsten av et løsarbeidersamfunn?

Bals behandler grundig det spesielle: byggfaget (men i hovedsak maler-, murer- og tømrerfaget, og i mindre grad rørlegger- og elektrikerfaget). Han argumenterer ikke like godt for det generelle: yrkesfagene. Bals unnlater å nevne at de to siste årene har søkertallene på yrkesfag økt (om enn marginalt) på bekostning av studiespesialiserende retning, og at linja som opplever nest mest økning nettopp er Bygg og anlegg: Etter en så grundig statusrapport for byggfagene virker jo unnlatelsen nesten påfallende.

Kanskje kan det forklares med at boka er såpass stedfestet til Oslo, hvor søkertallene til yrkesfag er vedvarende elendige?

Er det noe vi trenger i dag er det nettopp noen som fyller igjen samfunnets grøfter.

«Mange opplever i dag at jobben de gjør og kunnskapen de besitter blir nedvurdert eller sett ned på», skriver Bals: Det graver grøfter i samfunnet. Mellom folk som lever av praktisk arbeid og teoretikere; mellom de som visstnok bare bruker hodet og de som visstnok bare bruker hendene.

Her er jeg fullstendig enig med Bals: Det kunstige skillet mellom teori og praksis tjener hverken håndverkeren eller akademikeren. Hvis yrkesfagene inneholdt mindre teori ville kanskje ikke Amira ha utdanna seg videre fra helsesekretær til allmennlege. Og på fysikkstudiet sitter jeg, grønn av misunnelse, ved siden av elektrikere som ubesværet lodder sammen en krets.

Er det noe vi trenger i dag er det nettopp noen som fyller igjen samfunnets grøfter – enten det er med spade eller bøker.