Hvorfor er kaffe latte-drikkere så lette å hate?

De rike bruker mer penger enn andre. Selv om det er noe alle vet, er de rikes forbruk grunnlag for voldsom fascinasjon: som kjendisstoff, som kjendisstoff kamuflert som økonomisaker og som ammunisjon i venstresidas kamp for fordeling av makt og rikdom.

I boka The Sum of Small Things. A Theory of the Aspirational Class forsøker Elizabeth Currid-Halketts å vise hvordan elitenes pengebruk har endret seg. Før var den preget av et iøynefallende forbruk som demonstrerte for hele verden at de hadde mye å ta av. I dag bruker sentrale deler av eliten pengene sine mer diskret. Finanskrisa i 2007 blir beskrevet som et vendepunkt i den retningen.

Eliten har faktisk ikke melk i kaffen i det hele tatt.

Dermed handler Curruid-Halketts bok både om en framvoksende type forbruk, om markante kjennetegn ved en sosial klasse og om forholdet mellom forbruk og reproduksjon av privilegier gjennom generasjoner.

 

Markerer strukturelle forskjeller

Ikke minst er boka en demonstrasjon av hvordan ting som tilsynelatende kan virke som overfladiske og individuelle valg, i virkeligheten kan være viktige. De markerer nemlig strukturelle forskjeller.

Små ting – kaffebønner, salatblader, pizza og neglelakk – kan danne grunnlag for kraftfulle diskusjoner om makt og avmakt. Som når eliten i Oslo blir lettere å angripe fordi den er «kaffe latte-drikkende».

Det stemmer riktignok ikke at Oslo-eliten drikker mer kaffe latte enn andre. Det er på Jessheim de drikker latte.

Når Høyres Trond Helleland forsøker å hefte kaffe latten på sine politiske motstandere (i SV og MDG), bommer han altså fullstendig. Men det er ikke så viktig.

Hellelands manglende forståelse av typer kaffedrikker kan til og med vise at han ikke er som dem han kritiserer. For en sterk interesse for nyanser av kaffe, av øl, av kjøtt og av salater, altså for de små tingene, er et trekk ved dem Currid-Halkett kaller «den aspirerende klasse».

 

Kaffe fra Intelligentsia

Eliten har faktisk ikke melk i kaffen i det hele tatt, ifølge Currid-Halkett. Massemarkedets Starbucks derimot, er en av USAs største innkjøpere av meieriprodukter. Eliten drikker svart kaffe fra kjeden med det uutholdelige navnet Intelligentsia. Los Angeles-avdelingen til den lille kjeden er et av Currid-Halkets eksempler på en virksomhet rettet mot det nye eliteforbruket.

Dette forbruket blir gjerne forsøkt legitimert gjennom en bestemt argumentasjon for kvalitet. Kvalitet betyr i denne sammenhengen full kontroll over verdikjeden, fra jordsmonn og kaffebonde, via den direkte importen til måten kaffen brygges på i kaffebaren.

Når iøynefallende produkter som sølvtøy, vesker og biler har blitt allment tilgjengelige, må eliten kjøpe noe annet for å skille seg ut.

Det er noe fint med det som vektlegges av «den aspirerende klasse»: «Starbucks stempler kanskje ’rettferdig handel’ på kaffeposene sine, men Intelligentsias oppkjøpere blir faktisk venner med kaffebøndene sine og flyr dem til Los Angeles for å møte resten av de ansatte (og noen av kundene),» skriver Currid-Halkett.

Bøndene får bedre betalt, de ansatte i kaffebarene blir fagfolk med stolthet for det de gjør, og kundene får både kvalitetsvarer og et moralsk ansvar for dem de kjøper varer av. Problemet er at dette vanskelig lar seg generalisere til å gjelde for hele det kapitalistiske systemet. Starbucks’ halvhjertede rettferdighet og generisk standardisert kaffe fra de ulike råvarebørsene er langt viktigere for verdens kaffebønder.

Den individualiserte gode forbrukergjerningen kan riktignok være motivert av ønsker om samfunnsendring. Men den framstår mer som distingverende livsstilsvalg i et privilegert hjørne av kapitalismen enn som noe som faktisk påvirker forholdet mellom fattig og rik, miljøet eller varekvaliteten.

 

Knyttet til de få utvalgte

Da Thorstein Veblen i 1899 skrev om elitens forbruk i A Theory of the Leisure Class, var han opptatt av det “iøynefallende” forbruket – av at de rike viste posisjonen sin tydelig med gjenstander og et kostbart liv.

Currid-Halkett viser med forbruksdata at elitens konsum i mindre grad preges av såkalte Veblen-varer i dag. Hun forklarer det slik: Når iøynefallende produkter som sølvtøy, vesker og biler har blitt allment tilgjengelige, må eliten kjøpe noe annet for å skille seg ut.

Det er litt for lett å gjøre narr av den velbeslåtte vestkantmannen Jonas Gahr Støre når han forteller hvor glad han er i Grandiosa.

Det er jo også fordi de knyttes til en livsstil for noen få utvalgte at bestemte forbruksmønstre er så lette å hate. Ta ruccola, en trendmessig noe utdatert vare som fortsatt kan brukes som synonym for kaffe latte, altså for å markere virkelighetsfjerne folk med meningsløse jobber og enten ufortjent høy lønn eller latterlige personlige ambisjoner.

 

Obamas ruccola og Støres Grandiosa

I USA handler sånne folk på Whole Foods, ifølge Currid-Halkett. Kombinasjonen ruccola og Whole Foods lærte Barack Obama hvor skummelt det er å forsøke å være folkelig. «Har noen gått inn på Whole Foods i det siste og lagt merke til hvor mye ruccolaen koster,» spurte han bøndene fra Iowa under valgkampen i 2007.

Det var et forsøk på å vise at noen andre enn bøndene stakk av med pengene i verdikjeden. Tausheten han ble møtt med, i en ellers godt mottatt tale, demonstrerte hvor langt unna publikums liv ruccola-eksempelet var. Blant annet fantes det ikke en eneste Whole Foods-butikk i hele Iowa.

Dermed lærte nok Obama en del om faren ved å tro at andre lever som en selv. Men det er også en fallgruve å tro at det er mulig å sette seg inn i andre liv ved å speile deres forbruk.

Det er for eksempel litt for lett å gjøre narr av den velbeslåtte vestkantmannen Jonas Gahr Støre når han forteller hvor glad han er i Grandiosa, den absolutte motpol til det kortreiste, franske, økologiske, rettferdige og langsomme som følger penger og – ikke minst – studiepoeng.

 

Kulturell kapital koster

Livsstilen som vektlegges i The Sum of Small Things kobles gjerne til det sosiologen Pierre Bourdieu kaller «kulturell kapital». Dette er noe annet enn penger, men det er likevel en kilde til makt. Mens det er mulig å vinne penger i lotto, må kulturell kapital opparbeides over tid og stammer typisk fra familien.

Selv om dette altså er to ulike kapitalformer, er det ikke noe klart skille mellom å ha penger og å ha kulturell kapital. Det demonstrerer Currid-Halkett blant annet gjennom å vise hvordan reproduksjon av kulturell kapital er en kostbar affære.

 

Ikke bare er økologisk kaffe med kjent verdikjede dyr. Den kulturelle kapitalen hoper seg også opp i byer som er dyre å bo i.

Det er gjort mange analyser av hvordan eliteposisjon går i arv. Begrepet om en «aspirerende» klasse er dermed mer egnet for å beskrive en statistisk sett liten del av eliten enn en hel dominerende kategori. Først og fremst ligger kraften i det forbruket Currid-Halkett beskriver i at elitearvinger, som må benytte andre grep enn sine foreldre for å opprettholde posisjonen sin, likevel kan skille seg positivt ut.

Currid-Halkett viser for eksempel til sosiologen Shamus Kahn, som har avdekket hvordan elitestudenter i dag må vektlegge egen innsats for å forklare eget liv, selv om de kommer fra velbemidlede familier. Tidligere kunne de i større grad henvise til bakgrunnen sin.

 

Béarnisesaus fra pose

I Norge finnes det knapt steder som er store nok til å tilfredsstille medlemmer av «den aspirerende klasse».

Selv om Drammen i over ti år, og med ganske stort hell, har forsøkt å tiltrekke seg disse folka under det mer utbredte begrepet «den kreative klasse», har ikke byen stor nok befolkning til å holde liv i en restaurant som lager hamburger og hamburgerbrød fra bunnen av.

Det er grenser for hvor mye makt det er mulig å tilegne seg ved å kjenne hele verdikjeden til kaffen man drikker.

Folk i Drammen vil heller ha industriell posesaus. Som restauranteieren sier: “Når kundene klager over at vår hjemmelagede bérnaisesaus ikke smaker som den posevarianten de er vant til, hva har du da å stille opp med?” 

 

Hva skal det brukes til?

Alt dette er interessant nok. Men hva skal kunnskapen om sosiale forskjeller i forbruk brukes til? Hva slags saus man foretrekker bør jo være opp til den enkelte, selv om det skulle være klasseskapte preferanser som ligger til grunn for valget.

Riktignok inviterer Mary Douglas’ forståelse av forbruk som informasjonsutveksling i boka The World of Goods til å tenke at eliten utveksler et eller annet konserverende gjennom forbruket sitt.

Likevel er det grenser for hvor mye makt det er mulig å tilegne seg ved å kjenne hele verdikjeden til kaffen man drikker.

 

 

Currid-Halkett peker imidlertid på to andre områder der det er lettere å se hvordan forbruket ikke bare fungerer som sosial markør, men også skaper og opprettholder forskjeller. Det gjelder kjøp av utdanning, og kjøp av tjenester som gir tid til arbeid og samvær med barn.

Det blir riktignok litt søkt når hun lager sekkekategorien «ikke-iøynefallende forbruk», der kjøp av hushjelp, mastergrad og organisk juice grupperes sammen. Det som er likt, er jo ikke hvorvidt slike varer og tjenester er synlige eller ei, men hvem som bruker pengene sine på dem.

Hun er likevel inne på noe når hun retter søkelyset mot utdanningssektoren.

 

Sosial reproduksjon i skolen

Her skiller Norge seg så klart fra USA. I Norge gjør velferdsstaten mesteparten av skolegangen gratis. Når man ser hvem det er som sender barna sine på eliteuniversiteter i USA, hvor mye det koster å gå der og hvor stor den inntektsmessige gevinsten blir, er det lett å tenke på det norske systemet som bedre.

Umiddelbart virker det som et godt argument for en omfattende velferdsstat.

Sosiologiske undersøkelser i Norge viser imidlertid at utdanningssystemet reproduserer sosiale forskjeller også når tilbudet er gratis. Klasseforskjellene gjenspeiles i hvor folk studerer – og i hva de får ut av studiene.

Med privilegerte posisjoner følger også en selvforståelse som moralsk, intellektuelt og estetisk overlegen.

Privatskoler som selger tjenester til ambisiøs ungdom som må ta fag på nytt etter videregående for å komme inn på medisin, jus eller psykologi, gir riktignok et innslag av «amerikanske tilstander» i Norge. Det har Marianne Nordli Hansen og Thea B. Strømme vist i artikkelen «De klassiske profesjonene – fortsatt eliteprofesjoner?».

Likevel er det noe annet enn foreldres betalingsevne som gjør den norske skolen til en reproduksjonsmaskin.

Idealet om økonomisk egalitet står sterkt i Norge, og med utbredt politisk vilje til å gjøre noe med økonomisk ulikhet, kunne man til og med tenke seg at den kulturelle kapitalen betyr mer enn i USA for evnen til å benytte institusjoner godt.

Ikke bare informerer kulturell kapital tidsriktige forbruksvalg. Den gir også en framtidsrettet bruk av utdanningssystemet. Med privilegerte posisjoner følger ikke bare en livsstil, men også en selvforståelse som moralsk, intellektuelt og estetisk overlegen. Denne forståelsen legitimerer egne goder, og er tilpasset den meritokratiske ideologien som både konkurrerer med og spiller sammen med egalitetsidealet.

 

De færreste kan bli elite

Uansett om eliteposisjoner går i arv eller ei, kan opplagt nok de færreste bli elite. Målet kan verken være at alle fra arbeiderklassen skal bli leger og psykologer, eller at advokater og professorer skal like Ringnes pils og sende barna sine på yrkesskolen.

Currid-Halkett gir dermed bedre verktøy for å analysere ulikheter, enn verktøy for å redusere dem. Løsningen jeg ser for å gjøre noe med at livsstil knyttes til sosiale hierarkier er også temmelig utopisk.

For å bøte på den sosiale reproduksjonen av ulikhet gjennom utdanningssystemet, kunne man jobbe for at gode skoler faktisk, og ikke bare formelt, ble tilgjengelig for alle. Man kunne måle suksess ved å undersøke hvorvidt framtidas leger, advokater og næringslivstopper er representative for befolkningen.

Men det er først i et samfunn der det er like høyt verdsatt – både økonomisk og kulturelt – å være renholder som reklameskaper, førskolelærer som førsteamanuensis og maler som megler, at små (og store) forbrukshandlinger ikke lenger blir framvisninger av hvem som har og hvem som mangler makt og omverdens anerkjennelse.