Kapitalismen må reddes fra sine verste sider

Den amerikanske kapitalismen har mislykkes i å gi mennesker det livet de ønsker, sier økonom og nobelpristaker Joseph Stiglitz. I den nye boken People, Power, and Profits: Progressive Capitalism for an Age of Discontent, skriver han om det amerikanske systemet, som har gitt større ulikhet og misnøye – og hva som kan gjøres med det.

Det er en merkelig økonomisk situsjon i USA. Vi ser et samfunn hvor økonomien blomstrer, men tross at landet er i verdenstoppen når det gjelder BNP per capita, har stadig flere mennesker problemer med å få endene til å møtes. Helse og forventet levealder har blitt forverret, og det bekvemme middelklasselivet virker stadig lengre utenfor rekkevidde. Joseph Stiglitz ser på den amerikanske økonomien som i en sykdomstilstand, med ulikhet som viktigste symptom. Han peker i diagnosen på et tidspunkt for sykdomsutbruddet: tiden rundt 70-tallets overgang til 80-tall – tydeligst manifestert i Reagans regjering. Å satse på tilbudssiden i økonomien, det vil si skattekutt og å regulere i tråd med bedriftenes beste, skulle komme alle til gode. Lavere skatt skulle mer enn kompenseres av høyere vekst. Men det var også på dette tidspunktet grafene for økonomisk vekst og lønnsnivå for vanlig ansatte delte seg.

Mens produksjonen ble sju-doblet har lønningene lønningene knappest fulgt inflasjonen, og pengene har gått til andre enn de som utfører arbeidet. Når vannet stiger løftes alle båtene, lyder en populær metafor fra tilhengerne av supply side economics. Stiglitz legger til: stiger det for fort, risikerer de minste båtene å bli knust. At økende formuene til de rikeste smått om senn sildrer ned til resten av økonomien ser han ikke noe til.

Den amerikanske drømmen, USA som mulighetenes land, der hvem som helst kan ta seg opp fra bunnen og få suksess, er ikke mer enn en myte, sier Stiglitz. Han peker på hvordan rikdom og dermed forutsetningene for å få ytterligere fremgang dels arves mellom generasjoner, dels så godt som alltid skapes med det offentlige som forutsetning i kombinasjon med individets oppfinnsomhet. Uten grunnforskning finansiert av samfunnet og allment eid infrastruktur, ingen framgangsrike bedrifter.

Joseph Stiglitz skiller mellom to måter å skaffe seg formue for individer. For det første å finne opp, skape nytt og legge til verdi i økonomien – å bake kaken større. For det andre å karre til seg av hva som allerede finnes i økonomien – i praksis en omfordeling av rikdom fra bunn til topp, å ta til seg en større del av den kaken som allerede finnes. Behandlingen av symptomene må bli å omdirigere økonomien til det første på bekostning av det siste. Synet er inspirert av den amerikanske 1800-tallsøkonomen Henry Geogre, som mente at mennesket er rettmessig eier av det hun skaper, men det som naturen bidrar med bør man ta inn skatt for å bruke på allmenne formål.

Tross at børsen går oppover sliter samfunnet med lite ordentlig verdiskapning.

Stiglitz mener det er en feil med den amerikanske økonomien at private interesser har mulighet til å ta del av det kollektivt eide til underpris, og selge det til fellesskapet til overpris. Mange av våre største problemer har blitt skapt av en samfunnsånd som gir store private aktører for stort spillerom til å skaffe seg innflytelse over både stat og marked. Det frie markedet fungerer ikke om ulike tjenester tilbys av et fåtall dominerende aktører. Er man i nærheten av en monopolstilling stiller man ikke spørsmålet om hvordan man kan tilby den beste tjenesten i forhold til pris, før kundenes smertegrense nås. En måte å beholde posisjonen og makten over prisene er å gjøre terskelen så høy som mulig for nykommere, som å midlertidig drive en konkurranseutsatt del av virksomheten med tap, til nykommeren er borte og man igjen kan øke prisene. Riktig alvorlig blir det når store private aktører står for fundamentale samfunnsfunksjoner, som banker, sykeforsikring og utdanning – og vi har finanskræsjet i 2008 friskt i minne.

Gjentatte ganger tas skattereformen av 2017 opp, som ifølge Stiglitz bare har tjent de aller rikeste, mens vanlige folk i praksis har fått en skatteøkning. Hans syn er at den drar landet stadig lengre bort fra en innovativ økonomi der mennesker blir rike gjennom å ta en større del av kaken, ikke gjennom å bake kaken større. Et samfunn der rikdom omfordeles fra bunn til topp. At børsen under Trumps tid ved makten har gått stadig og langvarig oppover, ligner for Stiglitz på et sukkersjokk, og han forventer seg en baksmell. Tross at børsen går oppover sliter samfunnet med lite ordentlig verdiskapning. Lønnsutviklingen er fortsatt svak, ulikheten øker, folks helse blir dårligere og langsiktige investeringer uteblir.

Annonse

 

Stiglitz motsier på det sterkeste ideen om at markedet løser alle problemer om det bare slipper innblanding fra stat og politikk. I stedet mener han at markedet er ansvarlig for mange samfunnsproblemer. Han argumenterer også mot ideen om markedet som naturlov. Adam Smiths hånd er ikke så usynlig. Om ikke regler og krav settes gjennom politiske vedtak eksistere. Valget vi har er i hvem sin interesse staten skal regulere. Staten bør bli sterkere og arbeide i befolkningens interesse. Skandinavia løftes flere ganger opp som eksempel på økonomier som framgangsrikt og langsiktig har regulert med flertallets velbefinnende som formål.

Det er uunngåelig at Trump-regjeringen vies en hel del plass. Ikke som et helt odd fenomen, men som en ganske begripelig konsekvens av tingenes tilstand når det drives til det ekstreme. Stiglitz har lenge ført argumentet at stor ulikhet og konsentrasjon av makt over markedet til et fåtall aktører er destruktivt for samfunnet. Han ser et samfunn der mennesker over lang tid loves et godt liv gjennom nyliberal politikk, fra George H.W. Bush og Bill Clinton (der Stiglitz selv var økonomisk rådgiver), men har blitt sveket. Ideen om «eliten» som glemmer vanlige folk ser han derfor som forståelig og rimelig.

Han gir høyrepopulistene rett i at systemet er rigget, men sier det er monopolmakt og utbytting av innbyggerne som er problemet.

Han gir høyrepopulistene rett i at systemet er rigget, men sier det er monopolmakt og utbytting av innbyggerne som er problemet. Trump, som har lansert seg selv som løsning på problemet, gjør alt mye verre gjennom sin dereguleringspolitikk, og er ytterligere et verktøy for de ekstremt rike. Derfor ser vi ytterlige ekstreme satsninger på omfordeling fra bunn til topp, til forskjell fra virkelig innovasjon, samtidig med stadige angrep på grunnleggende samfunnsinstitusjoner. De økonomiske kløftene mellom folk har skapt en politisk kløft, og de to forsterker hverandre.

De løsninger som Trump nå fører valgkamp på har ikke Stiglitz mye til overs for. Om globaliseringen var tøff for arbeidere, er det ingenting mot hva av-globalisering i form av proteksjonisme blir. Det fåtallet av jobber som tas tilbake til landet kan ikke veie opp for de økende kostnadene som handelskrig og tollmurer innebærer, og som snart fører til økende levekostnader for forbrukere og konkurranseulemper for bedriftene.

Stiglitz snakker om de verdiene USA grunnleggende sett står for, har stått for eller påstår å stå for, som noe som noe som må gjenerobres. Tilbake til en abstrakt, gyllen tid hvor middelklasselivet var tilgjengelig for massene. Gitt USAs historie må man selvsagt legge til at det aldri har vært tilfelle for alle. Det er ikke lengre bare en liten justering som behøves, men fundamentale problemer som må håndteres for å bli et land som tror på rettferdighet og alle menneskers like muligheter. Han ser med en viss optimisme på framtiden – historisk bruker det gode å seire til sist – men Trump-regjeringen kommer til å gjøre langvarig skade.

De problemene han beskriver, som høye telefonregninger, studielån og å leve med små økonomiske marginer er veldig lett å relatere til.

Stiglitz er på ingen måte alene om å skrive om hva som har gått galt i det amerikanske samfunnet. Siden Trump kom til makten har sjangeren eksplodert. Men for Stiglitz har budskapet vært konsekvent gjennom hans omfattende forfatterskap og skriverier, og utviklingen har gitt ham rett. Stiglitz er en meget dyktig pedagog. Språket er lett tilgjengelig og den hverdagslige tonen settes i innledningen med de egne erfaringene fra den avindustrialiserte byen Gary, Indiana, i hjertet av «rustbeltet». De problemene han beskriver, som høye telefonregninger, studielån og å leve med små økonomiske marginer er veldig lett å relatere til.

Mange av løsningene han foreslår er helt rimelige og har mye for seg. Offentlige initiativ innen bank, utdanning og helsevesen skulle kunne gi folk bedre livsvilkår. En skatt på klimagassutslipp skulle kunne bidra til omstilling til en grønnere økonomi og samtidig gi store skatteinntekter som kompenserer for noe av skaden utslippene gjør på det felles eide. Andre forslag vil være betydelig vanskeligere å gjennomføre. Ett av dem er å begrense alt for store konkurrerende aktører fra å slå seg sammen, og at man dessuten skal kunne gjøre dette forebyggende, altså innen de har rukket å bli store. Det skulle kreve et betydelig innslag av skjønn, og han forklarer ikke hvordan disse reguleringene skal være sammensatt.

Ideene ligger nære flere av Demokratenes presidentkandidaters syn.

Ideene ligger nære flere av Demokratenes presidentkandidaters syn. Verdt å notere seg gjelder dette kanskje først og fremst de som kaller seg demokratiske sosialister – som Bernie Sanders. Stiglitz anses ofte som en venstreideolog. Det sier kanskje mer om hvor langt til høyre samfunnsdebatten nå befinner seg, enn hva det sier om Stiglitz. Internasjonalt sett befinner han seg i det politiske sentrum. Han snakker ikke om sosialisme, men en rettferdig kapitalisme. Det viser hvordan sosialisme og kapitalisme ofte feilaktig brukes som dikotomi – ikke sjelden med formål å skremme. I stedet handler det om hvordan man i en økonomi som uomtvistelig forener privat og offentlig sektor best balanserer disse.

Stiglitz, på samme måte som kollega Robert Reich, har i grunnen et positivt syn på kapitalismen og de verdiene USA er bygd på, men den må reddes fra sine verste sider for å være til nytte for alle. Kanskje kan boken, som Stiglitz foreslår, fungere som en konsensusplattform for Demokratene i kampen for å avsette Donald Trump. En framkommelig vei mot et mer rettferdig samfunn som samtidig ivaretar vekst – en progressiv og mer bærekraftig kapitalisme.

Oversatt fra svensk av Axel Fjeldavli