KI’enes herre

Mange av eierne bak de nye amerikanske supertech-bedriftene fremmer og finner inspirasjon i utopiske idéer.  Samtidig gjør vi oss selv avhengige av den teknologien de utvikler. Disse eierne er nå så rike at de kan bygge el-nett, veier, små byer og vannforsyning. Og nå krever de direkte politisk innflytelse. Hvilket tankegods driver dem? Og er det farlig?

Det er bare tre år siden Open AI lanserte ChatGPT. Programvaren har tatt verden med storm. Universiteter og skoler må tenke nytt om undervisning og eksamen. Mange enkle manuelle oppgaver kan i dag gjøres raskere og bedre ved hjelp av kunstig intelligens (KI). KI-aksjer smører kapitalismens vekst.

Småsnålt. Pussig. Men er det farlig?

Nylig var den norske utenrikskomiteen på besøk i USA. De hadde primært politiske møter, men satte likevel av tid til å samtale med én bedrift, Palantir. Det er en dominerende aktør på dataanalyse, mye brukt i ulik overvåkning og i militære sammenhenger. Palantirs sterke mann, Peter Thiel, er kontroversiell. Han hevder at klimaaktivist Greta Thunberg er vår tids antikrist. Småsnålt. Pussig. Men er det farlig?

 

Et spennende innblikk i et særegent mentalt univers

Det er her Søgaards bok kommer inn. Søgaard kan data. Han kan KI. Han har undervist og hatt med denne verden å gjøre i flere år. Nå gir han oss et solid innblikk i skaperne av KI sitt mentale univers, deres ideologiske og idéhistoriske ståsted. Det er viktig, fordi dette er mennesker som legger fundamentet for vår felles fremtid. Kjente navn i denne sammenheng er Sam Altman (Open AI), Jeff Bezos (Amazon), Elon Musk (Tesla, X), Mark Zuckerberg (Facebook) og nevnte Peter Thiel (Paypal, Palantir).

Tidligere president Jo Biden ønsket seg noen begrensninger, reguleringer og føringer på teknologiutviklingen. Slik EU fortsatt gjør. Men så ble Donald Trump valgt som president i 2024. Under innsettelsesseremoni satt plutselig alle tech-gutta, (for det er flest menn) på første rad. Og der har sittet siden. En av dem, Elon Musk, ble til og med straks hyret inn i en kortere periode for å kutte det offentlige byråkratiet (ikke minst gjennom KI).

Amerikansk big tech hadde frem til da, forenklet sagt, primært vært californisk (Silicon Valley) og demokratisk. Med Trump og visepresident J.D. Vance i Det Hvite Hus, har industrien og gründerne nå fått politikere som er begeistret for deres forståelse av historiens gang.

 

Utopienes inntogsmarsj

Mange har skrevet godt om de nye teknologiske mulighetene og fallgruvene som ligger foran oss. Lena Lindgrens bok Ekko – et essay om algoritmer og begjær (2022) ble en stor suksess. Dag Hareides Mennesket og teknomaktene (2020) var en solid innføring i en ny virkelighet.

Bidrar Søgaard med noe nytt? Ja, definitivt. Hans originale grep er å ta en omvei, via tidligere utopiske verdensanskuelser. Det gir meg som leser en større idéhistorisk ramme for å forstå dagens utvikling. Målet er å få oss til å innse hvordan idéer former oss. Det kan også hjelpe oss til å forutse maktpersoners fremtidige handlinger.

Tech-entreprenørenes utopier hviler på en forestilling om at fremskritt er et resultat av enkeltindividers handlinger.

Søgaard deler utopiene han beskriver inn i tre kategorier: gullalderutopier, biologiutopier og samfunnsutopier. Og filosofiens historie er full av grandiose utopier. Historien om Edens Hage er en form for utopisk samfunnsbeskrivelse. Platons (427–347 fvt) idealstat innebærer et styre av filosofer, mens Thomas Moores (1478–1535) tenker seg en rettferdig, men autoritær hersker som sikrer orden i et harmonisk samfunn. Ayn Rand (1905-1982) er ofte trykket til høyresidens barm, med sine visjoner om minst mulig statlig styring.

Virkelig interessant er kapittelet om dagens biologiutopier, med visjoner om et samfunn der døden kan overvinnes, og der menneskekroppen kan repareres i det uendelige. Det store tech-miljøet i USA har selvsagt ulike preferanser. Men et gjennomgående trekk, ifølge Søgaard, er miljøets uttalte mål om å skape et ingeniør-utopia. Det innebærer en forherligelse av høy IQ, eugenikk (reproduksjonskontroll) og anti-byråkrati.

 

Enkeltindividet i høysetet

Tech-entreprenørenes utopier hviler på en forestilling om at fremskritt er et resultat av enkeltindividers handlinger. De må få presse grensene for hva som er mulig. Enerne må frem. Det middelmådige (og de middelmådige) har liten plass i dette bildet. Teknologi og kunstig intelligens vil på sikt gjøre våre samfunnsinstitusjoner gammeldagse og overflødige. Vi vil organisere oss på nye måter, og vi slipper lange, sendrektige prosesser.

Universitetene blir sett på som motpoler for radikale individualistiske tenkere.

Dette er grunnen til at «woke» er så forhatt i disse miljøene, hevder Søgaard. Nevnte Peter Thiel (også kjent som J.D. Vances mentor,) anser universiteter som institusjoner som hjernevasker studenter. Hvorfor? Fordi universiteter er et forsøk på å demokratisere viten. Og fordi universitetsmiljøene har vært et arnested for kritisk tenkning. Universitetene blir sett på som motpoler for radikale individualistiske tenkere, som nevnte Rand, f.eks. Trump og Vances kamp mot frie universitet er lettere å forstå i en slik sammenheng.

 

Antidemokratisk og antiinstitusjonelt

Kampen mot internasjonale institusjoner kan også forståes i et slikt lys. FN omtales både av big tech og av Trump-administrasjonen som et sted for «evig snakk». Peter Thiel vil ha en hemmelig koordinering mellom verdens etterretningstjenester som veien til en verdensomspennende pax Americana.

Disse dominerende mennene er vant til å lede, til å bli sett opp til, og de vil hele tiden videre. Nyanser og kompliserte prosesser er ikke noe for dem, skriver Søgaard. Det er vel grunnen til at Thiel har uttalt at demokrati og frihet er uforsonlige størrelser.

Her eksisterer ingen lovgivning som setter begrensninger.

Noen av tech-sjefenes grandiose idéer er å grunnlegge nye byer og soner, som på ulikt vis kombinerer frihandel og teknologisk utvikling, uten slitsomme reguleringer. Slike steder eksisterer allerede, slik som Prospera i Honduras, Liberland mellom Serbia og Kroatia, og det ennå uferdige The Line i Saudi-Arabia. Her planlegges et langt strekk gjennom ørken med høyhus på begge sider, og et «unikt samfunn». (BBC meldte den 25. januar at prosjektet skal nedskaleres etter å ha møtt mange tekniske utfordringer).

Tech-sjefene ser for seg at disse nye bystatene skal ligne på Singapore. Statsborgerskap kan kjøpes – gjerne med bitcoins. Interessant er også at i valgkampen 2024 lovet Donald Trump å bygge i alt 10 nye amerikanske byer. Freedom cities, kalte han dem. Her skal det være færre lover og færre «kjepper i hjulet» for nye bedrifter. Det skal ikke mye fantasi til for å tolke Trumps visjon av Gaza inn i dette bildet. Tech-gutta har hatt gjennomslag allerede.

Tech-sjefenes dyrking av såkalte enere virker derfor noe blåøyd.

Men den store satsingen for mange innen dette miljø er anti-aldring. Bedrifter skal styres inn mot noen av disse nye stedene. Altman, Bezos og Zuckerberg pumper i alle fall penger inn i forskingsfeltet. Og det skjer, for eksempel, i det nevnte Prospera. Her eksisterer ingen lovgivning som setter begrensninger.

 

Folkeopplysning i en avgjørende tid

KI hjelper oss allerede på mange områder.  Men om premisset fra de som driver disse spennende prosjektene videre, er at svakhet, deltagelse og «det menneskelige» skal bort, er det straks mer skummelt. «Det er kulturer der opfinder» minner Søgaard oss om. Tech-sjefenes dyrking av såkalte enere virker derfor noe blåøyd. Vi vet fra historien at enkeltstående forskere er viktige, men det er tross alt forskningsmiljøene som får gjennombrudd, som NASA og andre statsfinansierte institusjoner.

Søgaard er likevel forsiktig med å plassere tech-sjefene i en felles politisk blokk. Han spør heller hva mennesker med store utopiske visjoner har til felles, f.eks Mao, Mussolini og Musk. Jo, svarer han, en forestilling om at verden burde være anderledes. For å få til det trengs «bulldozer tactics». «Break and build». Og det gjelder også for alle de store tech-­entreprenørenes visjon for fremtiden. Og hva har de ellers til felles? Jo, de er hvite menn som har vokst opp med en abrahamittisk religion. Og de sluker fantasylitteratur, á la Ringenes Herre. Over halvparten av dem er utdannet ved Standford. Noen av dem er storkapitalister og vil ha mange selskap som blomstrer, andre vil ha monopol og en kommando-økonomi. Noen av dem er ekstremister, som Elon Musk, som åpent utbasunerer støtte til det ekstremistiske Alternativ für Deutschland. 

 

Vi må ta med oss det menneskelige

Den nye tech-eliten er en mangefasettert gjeng. Og den eksisterer også i Saudi-Arabia, Kina og India, og andre steder. Men amerikanerne leder an. Søgaards bok er derfor god folkeopplysning, og den fortjener å bli lest av mange. Det siste kapitelet er forfatterens egne filosofiske refleksjoner om verdier, fremtiden og personlig ansvar.

Her ramser han opp 10 ting han vil pakke med seg i kofferten på vei mot den nye KI-fremtiden. Her finner vi, blant annet, en yogamatte, en vannflaske, en blyant, sudoku og en totempæl. Poenget er å få oss til å tenke over hva det er som gjør oss til mennesker.

Tech-elitens plattformer, som Amazon, Apple, Google, Meta og Microsoft, gjør oss avhengige av disse, for å kommunisere, og for å handle.

Søgaard problematiserer at et gjennomsnittlig datasenter bruker like mye vann som 100.000 husholdninger, i en tid med vannmangel. Vår KI-hverdag gjør at vi knapt kommer til å bruke hånden til å skrive med i fremtiden. Det påvirker oss kognitivt. Forskning viser at vi bruker færre ord i samtaler nå enn før, og tenker også mindre, med alle hjelpemidlene vi har til disposisjon.

Det er ikke få advarsler vi har fått de siste årene om den nye tiden som har kommet. Noen kaller det overvåkningskapitalisme (Shoshana Zuboff), andre ­bruker begrepet teknofeudalisme (Yanis Varoufakis). Tech-elitens plattformer, som Amazon, Apple, Google, Meta og Microsoft, gjør oss avhengige av disse, for å kommunisere, og for å handle.

 

­Vi danser på en knivsegg med fascismen

KI har kommet for å bli. Og Søgaard beundrer tech-entreprenørene for deres mot til å tenke utenfor boksen. De vil noe, for seg og samfunnet. Det kan føre til bedre liv for mange. Men deres heltedyrkelse, hangen mot eugenikk og deres direkte innflytelse innenfor politikkutforming, er farlig.

Og kan man gjøre Grønland «beboelig», kan man vel også gjøre det samme på Mars?

Vi danser på en knivsegg med fascismen, skriver Søgaard, i en klar advarsel om hvor galt det kan gå. Han advarer også sitt eget hjemland, Danmark, som «ligger nede og logrer med halen» i møte med tech-gigantene. Det må i så fall også gjelde for oss i Norge.

Trumps besettelse med å overta Grønland kan kanskje ses i en slik sammenheng? Han har blitt foret med tanker om å bygge stort og massivt, også der. Og kan man gjøre Grønland «beboelig», kan man vel også gjøre det samme på Mars?

KI’enes herrer kan fort bli våre alles herrer.