Norsk dobbeltmoral: ”It’s a fucking disgrace”

I forkant av høstens stortingsvalg har klimaaktivist Vebjørn Bjelland Berg gjennomført en flere ukers lang sultestreik. Målet hans er å nå fram til sin fetter, klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, med budskapet om at Norge trenger en letestans og en utfasingsplan for olje og gass.

Statsråd Bjelland Eriksen derimot, vil utvikle, ikke avvikle fossilnæringen. Tenk at en og samme familie kan romme så store sprik i sin verdensanskuelse.

Hva har oljen egentlig gjort med oss?

Nettopp slike sprik er et bærende element i gravejournalisten Lisa Röstlunds ferske bok, Norgeparadoxen. En gransking av det goda landets svarta baksida. Röstlund jobber til daglig i Dagens Nyheter og er godt kjent i Sverige, ikke minst for den kritiske boken Skoglandet (2022), der den mektige svenske skogindustrien får sitt pass påskrevet.

Keiserens nye klær

Gjennom 36 korte kapitler, og 325 sider, blir Norge plassert på tiltalebenken. Röstlund er opptatt av eksistensielle spørsmål, om det menneskelige, som hun sier. Vi blir presentert for en fysisk og mental reise gjennom Norge, og delvis også forfatterens egne livsvalg.

Röstlund er fascinert av «Sveriges siamesiske tvilling». Alt er mer dramatisk i Norge, hevder forfatteren; naturen, historien, og dessuten solgte ikke landet sjelen sin under krigen, slik Sverige gjorde. Norge viser også vei i Palestina-spørsmålet.

Men så var det den svarte baksiden, da, som Röstlund mener dominerer Norge mye mer enn både nordmenn og utlendinger er klar over. Röstlund begynner sitt møysommelige avdekkingsarbeid hos Petro Ladies i Stavanger.

Jo, men forstår vi egentlig konsekvensene?

Der mingler hun med bransjekvinner, som vil være aktive på arenaer der menn tidligere var eneherskere. De vil ha flere kvinner inn i næringen, og «drill, baby, drill» kan like godt gjøres av feminister som av menn. Damene er samtidig opptatt av gode gjerninger, FN og bærekraftsmål. Paradokset er at kvinner, riktig nok i fattige land, er de mest skadelidende når klimaendringer setter inn.

Norge gikk foran, men så skjedde det noe

Vi blir med på et besøk til Farouk Al-Kasim – irakeren som «innledet» oljealderen her til lands, da han ble ansatt i industridepartementet i 1968. I dag er han 90 år. Han bidro til at staten fikk en trygg hånd på rattet med å forvalte den nye superressursen.

Han har blitt kalt «mannen som reddet Norge fra oljen». Vi fikk gode regler på plass, staten tok hovedansvar, og både arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjoner ble involvert. Vi unngikk ressursenes forbannelse og den hollandske syken. Oljen ødela oss ikke, slik den har gjort mange andre steder. Den kom fellesskapet til gode.

Men hvor står vi i dag? Hva har oljen egentlig gjort med oss?

I dag er næringen allestedsnærværende, uten at vi tenker på det. Munchmuseet sponses av japanske Inpex Idemitsu og Aker BP. Operaen sponses av ConocoPhilips. Idretten og mye av kulturen har i mange år hatt Equinor som hovedsponsor. Mens snøen smelter rundt oss, bygger vi den flotte vintersportsarenaen Snø utenfor Oslo, et av de største anleggene av sitt slag i verden, der skifølelsen oppleves innendørs.

Forfatteren synes hun ser Exit-gutta overalt på Aker Brygge. Det glatte, det rike, det nye Norge.

Men – er ikke dette gammelt nytt for mange av oss?

Jo, men forstår vi egentlig konsekvensene?

Konklusjonen var at Norge krenker internasjonale menneskerettigheter.

Den rikeste prosenten av verdens befolkning slipper ut like mye CO₂ som de fattigste 2/3 av menneskeheten. Det gjelder også for den rikeste prosenten av nordmenn, og antall rikinger i kongeriket øker. I tillegg er vi en av verdens rikeste stater, takket være oljeøkonomien vår.

Når vi vet hvor mye elendighet som skapes av global oppvarming, blir systemet vårt rett og slett dysfunksjonelt; vi blir medskyldige i en verden som går i gal retning.

Norge – en liten gigant

Norge er en fossilstormakt – vi er nummer 12 når det gjelder olje- og gassproduksjon. Våre klimagassutslipp, brutt ned på innbyggernivå, gjør oss til nummer fem på verdensbasis.

Men Norge er likevel et lite land, og våre utslipp telles bare på hjemmebane. Og da er vi nede på nummer 63 på verstinglista. Hadde vi derimot tatt med våre utslipp basert på det vi eksporterer av olje og gass, må vi gange de utslippene vi står bak med ti. Da får vi store tall.

Når vi snur oss mot kontinentet og minnes de hetebølgene Europa har levd med i sommer, skjønner vi at det er vårt fordømte ansvar å forholde oss til de tallene. Hva er det vi driver med? Hva er det vi påfører verden?

På finurlige språklige måter skriver vi om fortellingen om oss selv til noe vakkert. Statoil blir til Equinor, som gir assosiasjoner til noe i balanse. Interesseorganisasjonen Norsk olje og gass blir til det nøytrale Offshore Norge. Oljehovedstaden blir til energihovedstaden. Oljedepartementet blir til Energidepartementet, Petroleumstilsynet blir Havindustritilsynet og Oljedirektoratet blir Sokkeldirektoratet.

Röstlund gjør et imponerende gravearbeid, der hun gir oss smakebiter på hvem som er hvem i mange av disse organisasjonene, og hvordan de har gått inn og ut av store, felles nettverk. Hun møter folk fysisk, på telefon eller zoom.

Norge krenker menneskerettighetene

Det olje-industrielle komplekset i Norge har mye makt. Det deles ut rause subsidier fra staten, og antallet nye letelisenser er rekordstort. «Norge er de siste som skal stenge kranen», sier Frps Sylvi Listhaug. Vi har den reneste oljen, ifølge henne som potensielt kan bli landets nye statsminister. Mens nye varmerekorder settes, skal vi fortsatt utvikle vår fossilnæring.

Norge er rett og slett dobbeltmoralsk, konkluderer Röstlund.

Flere og flere ser nå at dette ikke henger på greip. Det var FNs spesialrapportør for menneskerettigheter David Boyd, som først brukte begrepet Norgeparadokset.

I 2019 besøkte han oss, hadde en rekke møter og dro til ulike steder i landet. I sin rapport til FN skrøt han av norsk elbil-politikk, vår satsing på internasjonal regnskogbevaring, våre bidrag til internasjonal klimafinansiering og vår skattlegging av karbonutslipp fra industrien. Men kritikken alt i alt var knusende, fordi vi gir full gass på fossilene.

Konklusjonen var at Norge krenker internasjonale menneskerettigheter.

En dobbeltmoralsk nasjon

Norge er rett og slett dobbeltmoralsk, konkluderer Röstlund.

Dette er selvsagt ikke første gang slikt hevdes. Den britiske historikeren Mike Curtis publiserte i 2010 rapporten Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy. Det var en ramsalt kritikk av norsk utenrikspolitikk. Röstlund kritikk går lenger, er enda bedre underbygd, og opplevelses som mer fundamental.

Men norske myndigheter er lite åpen for denne typen kritikk. De gjør seg heller bruk av konsulenter som vi kan mistenke for å levere ønskede meldinger, slik som Rystad Energi, som i en av sine rapporter hevdet at «norsk olje redder klimaet».

Hvem ville vel ha tillatt noe slikt om det hadde skjedd i form av atombombe, spør hun.

Lederen av selskapet, Jarad Rystad, blir i selskapets egne publikasjoner framstilt som «a thought leader. Det betyr en andre hører på, en ekspert. Men da støtter jeg meg heller på en uttalelse fra en av våre mest anerkjente forfattere, Karl Ove Knausgård, da han kommenterte norsk oljepolitikk i britiske Guardian: «its a fucking disgrace».

Hvor mange dødsfall er du skyldig i?

Röstlund er nådeløs i sin søken etter moralske sammenhenger, og viser til forskningsinstitusjoner som har regnet på sannsynligheten for tapte liv ved fortsatt høye karbonutslipp. En av disse er Columbia-universitetet i New York.

Ved å bruke deres tall og beregninger, kommer Röstlund til at bare ved produksjonen fra de tre nye oljefeltene Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil, som Greenpeace og Natur og ungdom har tatt til rettsapparatet for å stoppe, vil 100.000 ekstra personer dø i hetebølger.

Nå lar vi det skje, fordi det skjer i det stille, og det skjer langsomt.

Jeg kan ikke gå god for de tallene, men Röstlund er åpen på de kildene hun bruker, slik at dette kan etterprøves. Hun kommer ellers frem til at Norges samlede karbonavtrykk fremover vil føre til 4 millioner ekstra dødsfall!

Hvem ville vel ha tillatt noe slikt om det hadde skjedd i form av atombombe, spør hun.

Nå lar vi det skje, fordi det skjer i det stille, og det skjer langsomt.

Röstlund tar oss også med på møter med nordmenn som har fått smake på klimaendringenes konsekvenser. Her treffer vi dem som led store materielle tap etter ekstremværet Hans. Ekstra sterkt er møtet med en enkemann som mistet kona si under jordskredet i Gjerdrum for noen år siden. Også det kan tilbakeføres til uvettig klima-, natur- og arealpolitikk.

Sleipe Equinor og unnfallende Pensjonsfond Utland

Equinor har lenge fått oss til å tro at de satser hardt innenfor det fornybare området. Sannheten er at over 99 prosent av deres investeringer er tradisjonell olje og gass. De hevder i reklamen sin at de er «searching for better». Det er vanskelig å tro på etter å ha lest Röstlunds bok.

Equinor er til og med medlem i American Petroleum Institute, en kjent lobbyinstans som har gjort alt i sin makt for å forlenge oljealderen. Men det er motstemmer også innenfor selskapet, som geologen Daniel Sollien, som nå taler sin egen arbeidsgiver midt imot.

Veldig lite imponerende, med andre ord.

Han bruker et berømt sitat fra Brødrene Løvehjerte i sitt møte med Röstlund, og sier at hadde han ikke tatt til motmæle, «så hadde jeg bare vært en liten lort».

Vi hører ofte at det satses hardt på karbonfangst og lagring. Men Röstlund viser til at av de 844 prosjektene som er registrert globalt, er bare 51 i gang. 29 av disse igjen bruker den innsamlede CO₂ til å pumpe opp mer olje, det som kalles «enhanced oil recovery».

Karbonfangst og lagring har utvilsomt en rolle å spille ved visse punktutslipp, som ved forbrenningsanlegg som Klemetsrud, og ved sementfabrikker, som i Breivik, men resten er mer tvilsomt.

Hva med oljefondet vårt, spør Röstlund. Det skal, som kjent, «gi høyest mulige avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer». Men kan det kalles bærekraftig når det investerer i selskap som Exxon Mobile, Shell, BP, Gazprom og så videre?

Röstlund beregner fondets investeringer innenfor sektoren, med stort og smått, til å være 700 milliarder kroner. Og dette er et fond som skal være verdensledende, og som skal gå nye veier for å få ned klimarisikoen?

Men hun bringer likevel noe nytt inn i debatten.

Fondets sjef, den folkelige og lettere brautende Nicolai Tangen, inviterer villig vek til sin podkast, og Exxonsjefen Daren Woods gjestet ham i 2023. Tangen beskriver ham som en veldig imponerende leder. Exxon er «et fantastisk stort oljeselskap, og definerende for resten av bransjen». Röstlund minner oss på at det var det samme selskapet som i mange år bedrev klimaløgn, med vilje.

Veldig lite imponerende, med andre ord.

Men fondet skal «påvirke innenfra», som de selv sier. Röstlund problematiserer dette og viser til studier som hevder at fondet mange ganger stemmer mot aktive klimaforslag. Shell ble kritisert for svake klimamål frem mot 2050 – de var ikke i tråd med Parisavtalen og mange aksjonærer stemte derfor for en innstramning. Oljefondet vårt stemte mot.

Men noe er i endring. Mens Röstlunds bok gikk i trykken, og i forkant av Equinors generalforsamling i mai 2025, hevdet den kjente kapitalforvalteren Sarasin & Partners at Equinors styre ikke har klart å tilpasse strategien sin til verdens mål om å begrense den globale oppvarmingen. På vegne av 600 investorer, solgte de seg derfor ut av vårt nasjonale flaggskip.

Det svir. Men svir det nok?

Den viktige kritikken

Mange nasjonalstater er dobbeltmoralske. Tenk bare på de store imperialistmaktene USA, Storbritannia, Russland og Frankrike. Vi i Norge lever i ren uskyld i forhold. Vi er et land mange ser opp til, med god grunn. Likevel er også landet vårt fullt av motsetninger og doble standarder.

Oljen er bare ett felt. Röstlund avlegger også den norske sjømatsindustrien en visitt. Den minner henne om den amerikanske tobakksindustrien. Her er det løgner og villfarelser, forurensning og matimperialisme. Hun viser også hvordan den norske skognæringen har knyttet nærere bånd til den svenske, og det lover ikke godt for bærekraft og naturmangfold.

Det er aldri for sent å snu og begynne med blankere ark.

Mye av det Röstlund skriver om er godt kjent for mange. Men hun bringer likevel noe nytt inn i debatten. Hun er en nådeløs konsekvensetiker, akkurat som klimaaktivisten Vebjørn Bjelland Berg.

Vi har godt av å bli analysert av noen utenfra. Vi er gode på å dele med andre via bistand, men det forblir problematisk at store deler av rikdommen vår bygger på et paradoks; vi forbruker mer og mer, og derav følger at fattigfolk og naturen lider mer og mer.

Det er en sannhet verdt å ta med seg inn i valgkampen 2025.

Det er aldri for sent å snu og begynne med blankere ark.