Politikk til folket, folket til politikken

På forsommeren i år ble det klart at de opprinnelige planene for utbyggingen av E18 beholdes. Da hadde det gått nesten to år siden lokalvalget – da velgerne i Oslo trodde de hadde innflytelse over spørsmålet.

Stortinget overkjørte byrådet med hjemmel i ekspertråd fra Statens vegvesen. Rasmus Hansson (MDG) har derimot sådd tvil om troverdigheten til disse ekspertrådene, som han omtalte som et bestillingsverk fra samferdselsminister Ketil Solvik Olsen (FrP).

Skal vi tro “The People’s Verdict” skaper slike saker politikerforakt.

Var det MDG, SV og AP i Oslo som holdt oss for narr? Eller var det Stortinget, med Frp og Høyre i spissen, som tok seg frekke friheter i et lokalpolitisk spørsmål for å score politiske poeng? Opptrer Statens vegvesen virkelig som en ekspert, eller som en nikkedukke for sittende politiske elite?

 

Is there not a better way?

Skal vi tro Chwalisz i “The People’s Verdict”, skaper slike saker politikerforakt – de gir grobunn for populisme og bidrar til en offentlig diskurs hvor postfakta får florere.

Politikere som ikke klarer å ta avgjørelser, men som i det evinnelige setter ned ekspertutvalg til å utrede hva slags politikk vi skal føre, skaper et effektivitets- og et legitimitetsproblem.

Heldigvis har Chwalisz også løsningen: Inkluder et tilfeldig utvalg representative borgere i prosessen.

Politikere får forståelse for problemene til folk flest, og folk flest får forståelse for de vanskelige avveiningene politikere møter.

La oss fortsette å eksemplifisere med Oslopakke 3, som den nevnte E18-utbyggingen inngår i: I prosessen for denne avtalen kunne man fått et representativt utvalg på 30–100 borgere fra Oslo og Akershus til å delta i planleggingen.

Over en periode på for eksempel to til seks måneder ville disse ha møttes en håndfull ganger for å få opplæring innenfor de relevante temaene, diskutere seg i mellom, og til slutt komme med sine anbefalinger til politikere.

Media ville også vært på plass for å opplyse om at dette foregår, uten å politisere prosessen. Til slutt kunne politikerne selv valgt hvilke av anbefalingene de går videre med, og hvilke de forkaster.

Analysen i boken har en grunnleggende feil.

En slik løsning, mener Chwalisz, vil gi politikere forståelse for problemene til folk flest, og folk flest vil få forståelse for de vanskelige avveiningene politikere møter. I så fall vil bruken av slike utvalg gjøre politikken bedre og øke tilliten mellom politiker og borger.

Forslagene fra denne “folkejuryen”, mener Chwalisz, vil ha tyngden av å komme fra folket, som gjør det vanskeligere for politikere å velge dem bort. Det kan gjøre at avgjørelser ikke drøyer i tid.

 

Svake grunnlag

Alt dette skal Chwalisz overbevise oss om på snaue 80 sider. Men dessverre er “The People’s Verdict” et svakt stykke politisk analyse.

Eller for å være presis: Analysen i boken har en grunnleggende feil som gjør det umulig for Chwalisz å besvare spørsmålet hun stiller.

 

 

Det forfatteren forsøker å svare på, er om slike folkejuryer er en mer effektiv og demokratisk måte å løse vanskelige beslutninger på, sammenlignet med mer tradisjonelle metoder. Men analysen hennes sammenligner australske, kanadiske og britiske forsøk på den typen ordninger som beskrevet over – uten at tradisjonelle prosesser noensinne er en del av sammenligningsgrunnlaget hennes. Det blir som å sammenligne ulike typer oster for å finne ut om ost eller salami er beste pålegget.

Det er uklart hvem Chwalisz mener juryen skal være et representativt utvalg av.

Utover i boken virker det dessuten som Chwalisz har endret hvilket spørsmål hun egentlig vil besvare: Nå virker det som hun heller vil diskutere hvordan denne ordningen best kan utformes. Og de britiske forsøkene, mener Chwalisz, har noen svakheter i måten de ble utformet på, som forklarer hvorfor de fungerte dårligere enn de australske og kanadiske forsøkene.

Dette spørsmålet har Chwalisz bedre grunnlag for å besvare. Men skal man være streng, er det mye som skiller de australske og kanadiske forsøkene fra de britiske. Som leser blir man derfor ikke overbevist om at det faktisk er utformingen av folkejuryen som forklarer hvorfor det fungerte så mye dårligere i England.

Chwalisz hadde gjort det hele mye enklere for seg selv ved heller å sammenligne australske beslutningsprosesser med og uten denne ordningen, og kanadiske beslutningsprosesser med og uten denne ordningen.

 

Uklart hva som er vitsen

Det finnes noen motforestillinger mot å inkludere tilfeldig utvalgte borgere på denne måten. Noen av dem diskuteres i boken, andre ikke.

Det er uklart hvem Chwalisz mener juryen skal være et representativt utvalg av. Er det utelukkende Oslo og Akershus’ interesser som burde vektlegges i Oslopakke 3? Eller burde Østfold, Buskerud og Oppland også være med? Hva med Finnmark, betales ikke dette med deres skattepenger også? Hva om Oslo-folket bestemmer seg for løsninger som forventes å gi økning i Norges CO2-utslipp, som legger større byrde på andre deler av landet for å kutte sine utslipp?

I motsetning til disse utvalgene har stortingspolitikere den fordelen at de er valgt frem av hele Norges befolkning for nettopp å holde et nødvendig, overordnet perspektiv, og tvinge felleskapets mål over lokale særinteresser. Til dette kan man si at politikere alltids kan forkaste utvalgenes forslag. Men da er det uklart hva som er vitsen med ordningen i utgangspunktet.

Den mer grunnleggende institusjonelle utfordringen er at politikere får insentiv til taktisk å velge utvalg av folket som de kan forvente at er enige med dem selv, for å gi eget standpunkt “folkets” legitimitet. Boken diskuterer aldri hvordan man avgjør når disse juryene skal brukes eller ikke.

Stortinget bør likevel eksperimentere med ordningen, for den har mange positive sider.

Flertallet i Stortinget kan velge å bruke folkejury i sakene der de kan forvente flertall, eller i saker av mindre betydning. I så fall kan ordningen ende opp med å bli et nytt sandpåstrøing-organ som drøyer og fordyrer prosessen, og reduserer tilliten til politikere.

Eller ikke. Hadde boken gjort det den utgir seg for å gjøre, hadde vi visst mer om slike bekymringer.

 

Mynt og kron

Stortinget bør likevel eksperimentere med ordningen, for den har mange positive sider. For eksempel kan Stortinget vedta at et utvalg av alle utredninger som iverksettes i Stortingsperioden 2018–2022, skal prøve en slik folkejury.

De kan for eksempel slå mynt og kron hver gang en ny utredning vedtas. De utredningene som bruker ordningen, kan deretter sammenlignes med de som ikke gjør det. Takket være myntkastet vil systematiske forskjeller mellom utredninger med og uten folkejury forsvinne.

Det igjen tillater oss å si noe om generelle effekter av folkejury.

Og trenger Stortinget et oppslagsverk over hvordan ordningen har vært utformet andre steder, kan de kjøpe en utgave av “The People’s Verdict”.