Sionismen; fra frigjøring til undertrykkelse

Det er snart 80 år siden staten Israel ble opprettet i 1948. For like mange år siden ble folkemordskonvensjonen vedtatt av FN. Den var et direkte svar på nazistenes utryddelsespolitikk av europeiske jøder. Men de to siste årene har Israel selv bedrevet et folkemord, og det nesten uten protester fra de samme stormaktene som i sin tid vedtok folkemordskonvensjonen.

Israels ødeleggende krig mot Gaza blir støttet av det store flertallet av landets egne jødiske borgere.

Hvordan er dette mulig?

Bartov, som selv er født i Israel og har avtjente verneplikten i den israelske hæren (IDF), beskriver sin egen far som den siste ekte sionist.

Svaret kommer i en fersk bok, som også forsøker å se på alternative løsninger på Israel-Palestina konflikten.

Det er den israelsk-amerikanske jødiske historikeren Omar Bartov som spenner opp dette store og kontroversielle lerretet i boka Israel: What went wrong. Bartov regnes som en av verdens ledende folkemordeksperter. Hans tidligere arbeid på Holocaust har vist at ikke bare det beryktede SS, (Schutzstaffel, en brutal paramilitær fløy av det tyske nazistiske partiet, NSDAP), men også den regulære tyske armeen, Wehrmacht, var aktive deltagere i Holocaust.

Bartov er ellers kritisk til hvordan Holocaust-minnet blir misbrukt i dagens aktuelle konflikter for å forsvare uakseptabel voldsbruk.

 

«Brekk armer og bein på palestinske ungdommer»

Det er få stridstema som skaper mer temperatur enn Israel-Palestina konflikten. Anklager om jødehat sitter løst. Det gir derfor ekstra tyngde når forfatteren selv har sin jødiske historie med forfedre fra Polen, med alt det det innebar av undertrykkelse og forfølgelse.

Bartov, som selv er født i Israel og har avtjente verneplikten i den israelske hæren (IDF), beskriver sin egen far som den siste ekte sionist. Faren hadde stor tro på ideen om et eget jødisk hjemland. Omer Bartov valgte å forfølge en akademisk karriere i utlandet og er i dag bosatt i USA, men har flere barnebarn, kolleger og venner i Israel. Med sin kritiske stemme har det ikke vært like lett å opprettholde alle vennskapsbåndene i Israel, skriver han.

Som en prinsippfast person med historiekunnskap skrev Bartov allerede som ung mann i 1987 et brev til daværende forsvarsminister Yitzhak Rabin. Det første palestinske opprøret, intifadaen, var brutt ut, og Rabin uttalte at den israelske hæren måtte «brekke armer og ben» på steinkastende palestinske ungdommer.

Bartov, som hadde forsket på hvor fort tyske soldater tok til seg nazipartiets nedsettende syn på slaviske «undermennesker», skrev at han var bekymret for at israelske ungdommer skulle gå i den samme fella. I svarbrev fra Rabin spurte Rabin om hvordan Bartov våget å sammenligne IDF med det tyske militæret.

Om ikke dette snur, hevder Bartov, er Israel dømt til å løpe linja fullt ut.

Dette var altså så lenge siden som i 1987. De siste par årene har vi sett bilder av triumferende IDF-soldater i okkuperte og ødelagte hus, der de tramper rundt og skryter av hva de har gjort. Det er med andre ord noen felles menneskelige trekk her.

 

Sionismens to ansikt

En rød tråd gjennom boka er Bartovs forsøk på å forklare sionismens fremvekst og rasjonale, og den ødeleggende retningen ideologien har tatt. Sionismen bygget opprinnelig på ideer om humanitet, toleranse, rettsprinsipper og beskyttelse av minoriteter. Men den har blitt til det motsatte; en ensidig etnonasjonalisme.

Om ikke dette snur, hevder Bartov, er Israel dømt til å løpe linja fullt ut. Det betyr total ødeleggelse av det palestinske samfunnet. Men det betyr også å ødelegge sitt eget demokratiske og liberale samfunn.

Bartov sammenligner på mange vis Holocaust, den industrielle utryddelsen av jøder i Europa, og det palestinere omtaler som katastrofen, kalt Nakba, da cirka 80 prosent ble fordrevet etter at staten Israel ble opprettet i 1948. Begge historiske fenomen har formet de to nasjonenes identitet.

Bartov bruker mye plass på det som kalles staten Israels uavhengighetsdeklarasjon av 1948. Det var et viktig dokument, som skulle lede til utformingen av en egne liberal grunnlov. Men det ble aldri gjort, og Israel har ingen grunnlov. Det betyr, ifølge Bartov, at sionismen gradvis ble endret fra en bevegelse for jødisk frigjøring, til en statsideologi.

Denne statsideologien ble tuftet på bosetterkolonialisme og etnonasjonalisme. Det liberale prosjektet ble vannet ut. Det er selvsagt umulig å vite hva en gjennomarbeidet grunnlov ville ha betydd for utviklingen av den nye staten, også for Bartov. Men han argumenterer for at en grunnlov i alle fall ville ha begrenset det militærstyret som den gjenværende israelske palestinske befolkningen ble utsatt for mellom 1948 og 1966, da store deler av deres jord og eiendommer ble konfiskert.

 

Faren for et nytt Auschwitz

Holocaust blir i dag brukt av Israels høyreside, som en evig trussel om noe som alltid lurer rundt neste sving, i form av et nytt Auschwitz, hevder Bartov. Det gir myndighetene en legitim unnskyldning for å bruke ekstra mye vold, slik vi ser på Gaza og på Vestbredden, etter massakren gjennomført av Hamas 7. oktober 2023.

Brutaliseringen på Gaza har gått så langt at israelske statsråder snakker om Gazas befolkning som om de var dyr.

Israel bruker dette til å hevde at de er et land under konstant press. De er derfor ikke bundet av internasjonale normer, ettersom deres omgivelser er så voldelige. Derfor bryr de seg heller ikke om den internasjonale straffedomstolen, som jo paradoksalt nok ble opprettet nettopp for å hindre folkemord, som jødene i Europa måtte gjennomleve.

Helt siden 1949, etter at grensene ble bestemt ved våpenhvilen mellom Israel og nabostatene, har Israel kontrollert land utenfor disse grensene. Israel kontrollerer nå 7 millioner palestinere – tre millioner på Vestbredden, to millioner på Gaza og to millioner palestinske statsborgere i Israel.

Sistnevnte lever ikke lenger under militær unntakslov, men er utsatt for strenge restriksjoner på bygging og landbesittelse.

 

Israel har blitt dehumanisert og brutalisert

I Jerusalem og på Vestbredden har nå 700.000 jødiske bosettere etablert seg. Det har, ifølge Bartov, ført til at hele dette området er å regne som en apartheidstat. Tre fjerdedeler av befolkningen lever under et brutalt regime, der det militære unntaksregler gjelder. Hamas-angrepet 7. oktober kan derfor ikke forstås uten å ta med dette og hele den forutgående historien med inn i ligningen, skriver Bartov.

Som historiker forsøker Bartov å forstå både fortidens håp og drivkrefter, feil og synder.

Brutaliseringen på Gaza har gått så langt at israelske statsråder snakker om Gazas befolkning som om de var dyr, slik som da forsvarsminister Yoav Gallant brukte uttrykket «human animals». Målrettet bombing av sykehus, klinikker, skoler og forsamlingslokaler er del av strategien for å drepe enhver gruppeidentitet, skriver Bartov.

Hele tiden har det kommet indikasjoner fra regjeringshold i Israel som forberedelse av egen befolkning om hva IDF skal gjøre, «i selvforsvar». Det har ligget i kortene at det dreier seg om å ødelegge, utslette og fordrive befolkningen på Gaza-stripen, noe som ligger tett opp til det som kalles folkemord i konvensjonen av 1948.

Den israelske regjeringen vet godt hva den gjør. Bartov beskriver, som flere andre før ham har gjort, hvordan statsminister Benjamin Netanyahu hele tiden har foretrukket å ha Hamas som styrende i Gaza. Da kunne han fortsatt si at det ikke finnes noen levedyktig politisk løsning. (Og det har nok også passet Hamas godt).

Allerede i 2015 omtalte Netanyahus finansminister Bezalel Smotrich Hamas som en ressurs (an asset). Og Netanyahu tillot millioner av dollar å bli overført fra Qatar til Hamas.

 

Biden og USA som medskyldige

Som historiker forsøker Bartov å forstå både fortidens håp og drivkrefter, feil og synder. Han skriver at hans mål hverken er å prise sionismen og staten den skapte eller å fordømme den. Han vil forklare fenomenet og resultatet. De 14 millionene som nå lever på den lille stripen med land mellom Middelhavet og Jordanelven, både jøder og palestinere, fortjener å kunne leve verdige liv.

Men Bartov ønsker seg også et mer aktivt EU.

Om ikke noe nytt skjer, vil Israel bli mer og mer isolert, og jødiske miljøer verden over vil skamme seg over å bli assosiert med staten. Antisemittisme vil øke, og Israel vil til slutt gå til grunne som en liberal stat, spår Bartov.

I utgangspunktet er det bare USA som har sterk nok makt til å presse på for en fredelig løsning. Og USA har gjort seg selv medskyldige, selv om Israel alene må bære ansvaret. Tidligere president Jo Biden, kunne ha forhindret folkemordet, men lot i stedet Israel gjøre som de ville og ga landet det de trengte i form av våpen og annen støtte.

Men Bartov ønsker seg også et mer aktivt EU. Tyskland har et historisk ansvar, som de nå må ta for å hjelpe sioniststaten bort fra sin aggressive etnonasjonalisme. Tyskland har selv klart det, etter å ha vært gjennom to verdenskriger, og to folkemord, et på hereroene i 1904 i det som nå er Namibia, og Holocaust. Frankrike har også tatt et oppgjør med egen aggressive politikk fra Vichy-perioden, og vet hvor viktig både nasjonal forsoning er og det å konfrontere seg selv med sin egen trøblete fortid.

Veier ut av uføret

Bartov ser noen få håpefulle tendenser også internt i Israel. Han nevner blant annet den høyreorienterte historikeren Benny Morris, som var en av de første som dokumenterte den etniske rensingen av palestinere som fant sted da Israel ble opprettet. I januar 2025 skrev Morris et innlegg i avisa Haaretz der han omtaler det han kaller Israels pågående massemord. Og i mai 2025 signerte flere enn 100 israelske akademikere et brev der de oppfordrer alle landets akademikere til å ta til motmæle og bidra til å stoppe krigen i Gaza.

De klarer bare ikke å se det selv.

Bartov selv mener at en to-stats løsning kan være et riktig skritt mot noe som er bedre enn dagens situasjon, men hevder at det ikke er nok til å sikre varig stabilitet til området. Ideen om to stater er egentlig nå torpedert. Han argumenterer i stedet for en konføderasjon av to selvstendige stater, som inngår et partnerskap på samme territorium, dvs hele området «fra havet til elva».

Det betyr selvråderett, og bevegelsesfrihet, der folk kan bosette seg i den andres territorium, men der de stemmer i eget land i nasjonale valg, men kan stemme hos den andre i lokale valg. De to statene vil samarbeide på tema som klima, helse, naturressurser, sikkerhet og økonomi. Jerusalem får en egen status og styringsmekanisme. Denne løsningen innebærer at bosettere får fortsette å bo der de i dag befinner seg.

En slik løsning vil innebære en aksept av begge samfunns dype forbindelse til det historiske, det religiøse og det symbolske ved landet og jorda i hele området, skriver Bartov. Dette virker som en håpløs og urealistisk drøm og visjon. Men hva er alternativet?

 

Tør du Espen Barth Eide?

Stater slutter med etnisk rensing og folkemord først når målet er nådd eller de blir tvunget til å avslutte. Det er derfor vår plikt å hjelpe Israel i dette, ifølge Bartov. Det betyr at det politiske presset må intensiveres. Men det innebærer masse ubehag.

VG meldte 18. juni at den israelske utenriksministeren Gideon Sa’ar går hardt ut mot EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, Kaja Kallas. Han bryter all kontakt med henne «….inntil hun trekker tilbake blodanklagen hun rettet mot verdens eneste jødiske stat, som også er det eneste demokratiet i Midtøsten», sier han. Bakgrunnen er at Kallas under et utenlandsbesøk sammenlignet Israel med apartheidregimet i Sør-Afrika.

Det er altså den samme sammenligningen Omar Bartov selv bruker, og som nå også blir brukt av FN, Den internasjonale domstolen, og andre ledende jurister og akademikere.

Majoriteten av den jødiske befolkningen i Israel fortsetter å se på seg selv som representanter for et høyere moralsk ståsted enn resten av Midtøsten, skriver Bartov. De har derfor tillatt sine sønner og døtre, og barnebarn, å pulverisere bortimot hver centimeter av Gaza. Og de har tillatt et apartheidregime på Vestbredden. De klarer bare ikke å se det selv.

Med alle den kunnskapen vi har, har vi alle et ansvar.

Norge har vært forbilledlig klar i sin politikk vis-a-vis Israel og krigen på Gaza. I slutten av juni i år varslet regjeringen også at den vil forby handel med israelske bosetninger på Vestbredden.

Jeg vil likevel anbefale vår utenriksminister Espen Barth-Eide å lese Bartovs bok. Kanskje Norge da vil følge Spanias, Irlands og Kallas’ eksempel ved å bruke et enda klarere språk mot Israels politikk, ved også å påpeke at landet er i ferd med å bli en apartheidstat.

Høyresiden i norsk politikk går neppe med på det. Og toneangivende jødiske stemmer i Norge, som Ervin Kohn, mener det er umoralsk å boikotte Israel, og at det er horribelt å sammenlikne Israel med Sør-Afrika (Klassekampen 20.06.2026)

Men den prominente jødiske stemmen Omar Bartov mener det motsatte. Gitt hans ekspertise på folkemordspørsmål, velger jeg å falle ned på hans konklusjon. Og det haster.

Med alle den kunnskapen vi har, har vi alle et ansvar. Vi kan ikke gjemme oss bak at vi «ikke visste». Bartov viser vei.