Skattleggingens filosofi

«Hater du ikke å betale skatt», skal en sekretær ha sagt til den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell Holmes, Jr. i starten av forrige århundre.

«Nei, for med den kjøper jeg sivilisasjon», svarte Holmes.

Noe lignende argumenterer Jørgen Pedersen for i sin nyeste bok, og tar for seg hva slags sivilisasjon, eller samfunn, vi burde ønske å kjøpe med skattesystemet vårt.

Boken «Rettferdig fordeling og rettferdig skatt» er en lærebok i nyere politisk filosofi, og et forsvarsskrift for omfordeling. Boken består av to hoveddeler og har også to formål: den første delen gir en innføring i nyere rettferdighetsfilosofi og utgjør størstedelen av boken. Her presenteres først sentrale rettferdighetsfilosofer fra Rawls og frem til i dag, etterfulgt av en videre gjennomgang av enkelte stridstema i den filosofiske debatten om likhet.

Bokens tolkning av Rawls er «relativt fersk» og er mer radikal enn jeg husker ham fra introkurset Pedersen holdt på Universitetet i Bergen for en neve år siden.

I den andre delen tar Pedersen for seg de spesifikke spørsmålene om skatt på arv og formue. Pedersen mener at filosofenes rettferdighetsargumenter burde tildeles mer av den definisjonsmakten økonomenes effektivitetshensyn til nå har fått råde over, og rykker i del to selv inn i de omstridte grenseområdene rustet med nylig gjennomgått teori.

I tillegg til å gi en innføring, har boken også en agenda og et budskap utover det å fremme disiplinen. Pedersen tar stilling til litteraturen og forsvarer et syn, både etter diskusjonene av de forskjellige tenkerne, i debatten om likhet, og ikke minst i spørsmålet om skatt på arv og formue. Han  forsvarer en moderne og mer radikal tolkning av den amerikanske filosofen John Rawls, der lik mulighet til politisk påvirkning er sentralt og fordrer tiltak som skatt på arv og formue for å unngå for store forskjeller.

Om du er rik står du foran en slags utvidet utgave av demokratiet.

Bokens tolkning av Rawls er «relativt fersk» og er mer radikal enn jeg husker ham fra introkurset Pedersen holdt på Universitetet i Bergen for en neve år siden. Velferdsstatens sikkerhetsnett er ikke i seg selv tilstrekkelig for å sikre borgerne like muligheter og  anerkjenne dem som likeverdige. Hvis vi legger til grunn at økt rikdom kan gi økte muligheter for politisk innflytelse, trengs det tiltak for å hindre at enkeltpersoner gjennom makten deres formuer gir kan dominere andre, argumenterer Rawls/Pedersen.

«I den første tiden etter utgivelsen av Theory var det mange som mente at Rawls forsvarte velferdsstaten. I de siste årene har kritikken av velferdsstaten og de alternativene Rawls foreslår, i større grad preget debatten om Rawls’ teori», skriver Pedersen.

Slik jeg lærte Rawls i sin tid var den viktigste læresetning at forskjeller kan tillates så lenge folk har like forutsetninger, og så fremt forskjellene kommer de dårligst stilte tilgode. Utfordringen blir da hva man legger i like forutsetninger, eller «rimelig mulighetslikhet», som det heter. I boken legger Pedersen vekt på at de like mulighetene må omfatte like demokratiske muligheter til å påvirke samfunnet. Hvis det er slik at rikdom kan konverteres til makt, bør dermed rikdommen fordeles.

Om du er rik står du foran en slags utvidet utgave av demokratiet. Du kan stemme ved valg som andre, men du kan også gi penger til politiske parti eller tankesmier som deler og fremmer dine synspunkter. Du kan velge hvilke prosjekter du vil finansiere, være seg et nytt forskningssenter, et alternativt medium, eller nye industrieventyr. Du kan også vurdere å flytte pengene dine andre steder, dersom myndighetenes vilkår ikke er tilfredsstillende.

Kort sagt kan penger gi makt, argumenterer Pedersen. For å hindre en for skjev fordeling av makt, som vil gi ulike demokratiske muligheter, bør derfor ikke fordelingen av penger heller bli for skjev.

Også i diskusjonen om arveavgift trekker Pedersen inn Siv Jensen.

For å illustrere hvordan penger kan omsettes i politisk innflytelse i en norsk kontekst, trekker Pedersen på egen erfaring og en episode han passende nok hadde med Tankesmien Agenda, som eier herværende Agenda Magasin sammen med forlaget Res Publica. Ifølge Pedersen ønsket tankesmien å moderere et innlegg han skulle få på trykk i magasinet ut fra et hensyn til tankesmiens hovedeier Trond Mohn.

Ironisk nok var det som skulle trykkes nettopp at Trond Mohns eierpost i Agenda kunne være et eksempel på hvordan penger potensielt kan konverteres til politisk påvirkning, men det syntes ikke tankesmien var noe bra eksempel. Tankesmien avviste senere at innspillet hadde til hensikt å skjerme Mohn.

Også tankesmien Civita og deres givere/eiere, og ikke minst Høyre og partiets givere, trekkes frem som eksempler på hvordan penger kan konverteres til potensiell innflytelse i en norsk kontekst. For Pedersen er det ikke nødvendig at slike eierstrukturer og gavegivning faktisk fører til et skifte i den politiske debatten eller dreining av den politiske kursen, det er nok at potensialet er til stede, for at det ikke lenger er «demokratisk likhet» mellom borgerne. «Tar man idealet om frie og like borgere som må sikres like muligheter for politisk innflytelse, på alvor, fordrer det altså at man begrenser de aller mest velståendes rikdom», skriver Pedersen (s. 172).

Første del av boken er en gjennomgang av filosofene Rawls, Nozick, Dworkin, Cohen, og Sen og Nussbaum, med tilhørende argumenter for hvorfor de seneres teorier og innvendinger strengt tatt ikke holder mål mot førstnevnte, i forfatterens tolkning. I andre del av boken anvendes dette på konkret politikk. Pedersen trekker inn standpunkter fra den norske debatten, og diskuterer med det som må kunne sies å være hans motstandere.

Men kunne jeg ikke betalt bare den skatten som skal til for å drifte rettsstaten, da, kan du kanskje spørre.

Et eksempel er diskusjonen om eiendomsrett, der det vises til et sitat fra Siv Jensen om at «lavere skatter handler om å la folk få beholde mer av sine rettmessig opptjente penger» (s.183). I tråd med Murphy og Nagel (2002) mener Pedersen at det ikke gir noen mening å snakke om inntekt før skatt. Heller enn at skatt er noe man gir til staten fra sin «rettmessige» før skatt-inntekt, er skatt en premissleverandør for all etter skatt-inntekt, gjennom at den finansierer rettsstaten og fasiliterer like muligheter for inntekt.

Dermed blir begrepet inntekt før skatt en mer teoretisk størrelse som ikke lar seg realisere. En libertarianer ville kanskje protestert og foretrukket en såkalt minimalstat, der man betalte direkte for tjenestene som staten vanligvis utfører, «men i den virkelige verden finnes det ingen minimalstater», skriver Pedersen, og konkluderer derfor med at det er galt å hevde at man egentlig har rett på før skatt-inntekten sin, slik Jensen gjør.

Men kunne jeg ikke betalt bare den skatten som skal til for å drifte rettsstaten, da, kan du kanskje spørre. Vel, da ville ikke folk hatt like muligheter i livet, slik at inntekten du ville fått ville ikke vært rettferdig, svarer Pedersen.

Uavhengig om du er enig i Pedersens konklusjoner eller ei, er bokens diskusjoner spennende.

Også i diskusjonen om arveavgift trekker Pedersen inn Siv Jensen, med utsagnet om at avgiften er en «skatt på død»[1]. Pedersen har en god kritikk av noen vanlige argumenter mot arveavgift, slik som at avgiften er en dobbel beskatning (det er jo det samlede skattetrykket som er vesentlig, ikke antallet ganger, og forøvrig er all avgiftslegging dobbetbeskatning ettersom inntekt allerede er skattlagt), og at det ikke bringer inn noe særlig penger til statskassen (formålet er omfordeling, ikke finansiering av staten).

Til innvendingen om at arveavgift vil gjøre det vanskelig å overføre bedrifter fra en generasjon til den neste, vises det til et forslag der man reduserer skatten for hvert år man eier bedriften etter arveovertakelse. Dette forslaget hadde imidlertid fortjent en nærmere diskusjon, ikke minst ettersom problemstillingen anerkjennes som viktig. Forslaget vil for eksempel kunne føre til at færre arvede familiebedrifter blir solgt, noe som slett ikke trenger å være et gode. Jamfør ordtaket om at den første generasjon bygger opp en virksomhet, den andre holder den i drift og den tredje kjører den i grøften.

For min egen del har utgaven fått et rikt kommentarspor i margen og forårsaket fjern stirring ut av fly og tog over lengre strekninger.

Generelt er diskusjonen av skattenes faktiske økonomiske effekter mindre omfattende enn de om den normative teorien. Nå er det heller ikke Pedersens prosjekt å redegjøre i detalj for skatteeffekter med økonomisk teori og empiri, snarere å argumentere for et syn på hva målet med skattesystemet burde være, men samtidig anerkjennes det at nettopp usikkerheten om hva skattenes effekter er, er en begrensning.

En mulighet kunne kanskje vært å alliere seg med noen fra den økonomiske fagtradisjonen, til en utvidet neste utgave.

Uavhengig om du er enig i Pedersens konklusjoner eller ei, er bokens diskusjoner spennende, og så langt jeg kan se gjøres også meningsmotstandere rimelig rettferdighet. Boken er kanskje på sitt beste nettopp når den diskuterer de forskjellige reaksjonene mot Rawls, slik som Nozicks libertarianisme og senere den mer utbredte «hverdagslibertarianismen» med Murphy og Nagel.

For min egen del har utgaven fått et rikt kommentarspor i margen og forårsaket fjern stirring ut av fly og tog over lengre strekninger. Mer kan man nesten ikke be om, enten du leser den som en innføring, et manifest eller en provokasjon.

[1]  Sitatet kommer riktig nok i en av bokens relativt mange fotnoter, en praksis som medfører at leseren løper en risiko for å gå glipp av det som ofte er spennende poeng og videre utdypninger. De kunne som regel godt vært i teksten, for min del. Rådet til leseren blir å lese notene!