Spionen som kom inn fra historieløsheten

Etterretning. Det er sjelden vi trenger tenke på det, annet enn for å sjekke om det ikke snart kommer en femte sesong av «Le Bureau», eller ny le Carré-roman.

I fjor kom likevel tema nærmere innpå oss enn normalt. Etter hvert som nye detaljer ble kjent i Frode Berg-saken, dannet vi oss egne formeninger om kvalitetsnivået på norsk etterretning.

«Er vi rett og slett for dårlige til å spionere?» spurte Harald Stanghelle i en kommentar i Aftenposten – et spørsmål det ligger i sakens natur at han aldri vil få svar på, i hvert fall ikke skriftlig.

Andrew har dermed ikke bare skrevet etterretningens historie, men selve verdenshistorien.

Skal vi tro storverket «The Secret World: A History of Intelligence», er det historieløshet blant etterretningsfolket som er roten til alt ondt, og kompetansebygging er en tvingende nødvendighet. Ikke bare hos den norske E-tjenesten, heldigvis, men i hele det internasjonale spionsamfunn.

Det finnes knapt den profesjon som ikke har sin lærebok eller sin egen yrkeshistorie. På norsk strekker det seg fra det lett abstrakte, som Arne Næss’ «Filosofiens historie» fra 1953, til mer praktisk anvendelige utgivelser som «Pølsemakerfaget, kjøttskjærerfaget og slakterfaget» (2014).

Internasjonalt har til og med historikerne fått sin yrkeshistorie med «History of Histories» (2007). Men verdens nest eldste profesjon har forblitt nokså historieløs. Det har spionhistoriker Christopher Andrew gjort noe med.

Professor Andrew fra universitetet i Cambridge er så til de grader etterretningsnørd at hans tilnærming er blitt nesten komisk grundig.

Spionasjens historie begynner verken med Bond eller Treholt, men 1300 år før Kristus, og da med etterretningssjefen sjøl – Vårherre. Operasjonsleder Moses blir beordret av Gud til å sende sine agenter for å samle intel om det lovede land. En «operasjon utført av amatører mer eller mindre i det offentlige rom» og som i spionkretser visstnok anses for å ha «svekket Moses’ stilling».

Så følger stø kurs gjennom nesten tusen sider med hemmelige operasjoner under Jesus, Odyssevs, Caesar, Profeten Muhammed og Ivan den Grusomme, via Sun Tzu, den spanske inkvisisjon (uventet), den franske revolusjon, amerikansk uavhengighet, to verdenskriger med mer – helt frem til terrorangrepet på Manchester Arena i 2017, i en fullproppet, ofte tragisk, murstein av en yrkeshistorie.

Andrew har dermed ikke bare skrevet etterretningens historie, men selve verdenshistorien, slik den må ha fremstått for mannen i parken med løsskjegg og avisa opp-ned i de mange former han eller hun har tatt de siste tre årtusen.

Christopher Andrews navn er nært knyttet til hans samarbeid med russeren Vasilij Mitrokhin, KGB-offiser og avhopper, som i 1992 dukket opp i Storbritannia etter å ha gjort håndskrevne notater fra arkivene i Moskva i over tjue år.

Hva skal vi så med all denne espionage?

Mitrokhin og Andrew utga i 1999 første bind av det kolossale «The Mitrokhin Archive», etterfulgt av nok et bind seks år senere. Da originalarkivet ble gjort tilgjengelig for offentligheten, førte det til en oppsiktsvekkende artikkelserie i Dagbladet om norske diplomater, samfunnstopper og politikere som hadde pleiet kontakt med sovjetisk etterretning under den kalde krigen.

Selv om boka dekker enorme områder, både geografisk og tidsmessig, savnes litt om nordiske forhold, for ikke å snakke om et kapittel om vikingspionasje. Dessverre forbigås stort sett Skandinavia i dette storverket. Norge nevnes i forbifarten i bokas to hundre sider med fotnoter, under diskusjon av et sentralt tema – signaletterretning, eller SIGNINT.

Sammen med Canada, skal Norge ha vært et av landene som har brukt betydelige ressurser på nettopp dette feltet.

Signaletterretning var lenge ensbetydende med hytteaktiviteten kodeknekking. Et av de store genier i feltet var engelskmannen Thomas Phelippes, lingvist og kryptograf, som hadde et uovertruffet talent for å knekke hemmelige beskjeder.

Disse evnene fikk han utvikle under landets «spymaster», Sir Francis Walsingham, og i 1586 avverget han en spansk invasjon av England da han dekodet et «kryptert» brev til Dronning Elisabeths kusine og rival, Dronning Mary. Brevet inneholdt en plan for å myrde Elisabeth – i stedet måtte Mary bøte med livet.

Historien er ett blant endeløse eksempler som viser enkeltpersoners rolle i etterretningsarbeid. Phelippes død i 1625 betød slutten på England som verdens ledende kodeknekkernasjon, mens Frankrike derimot styrket sin kapasitet innen signaletterretning fra begynnelsen av 1620-tallet.

En konge med interesse for faget kunne gi en voldsom oppblomstring i et lands spioneringskapasitet – og omvendt. I perioder hvor riket lå under ledelse av en kongelig halvtulling, mistet landet viktig kunnskap om både venner og fiender.

Forestill deg en økonom som ikke har hørt om den industrielle revolusjon.

Mary ble halshugd, men boka inneholder også nok av eksempler på dem som i etterretningens navn ble «hanged, drawn and quartered» – og verre. Torturmetodene fra den europeiske middelalder er forstyrrende lesning, og sier noe om vår evne til å stenge ute andre menneskers lidelse.

En del av det som beskrives synes å overgå det dagens representanter for middelalderen har begått under IS-flagget i Midtøsten.

Hva skal vi så med all denne espionage?

Etterhvert som Andrew nærmer seg vår egen tid, kommer eksemplene tettere innpå. CIA advarer mot den første krigen i Tsjetsjenia før den bryter ut i 1994, men greier ikke forutse angrepet på USA den 11. september 2001.

Forestill deg en økonom som ikke har hørt om den industrielle revolusjon, skriver Andrew. Velmenende etterretningsfolk begrenses av en manglende evne til å ta i bruk de erfaringer fortidens kolleger allerede har gjort seg. Spionasjefaget når aldri full modenhet, mener han, fordi det lider under et «langvarig historisk hukommelsestap».

Mens legevitenskapen er i stadig utvikling og kan tidfeste faglige gjennombrudd, mangler etterretningen sin yrkeshistorie. Den savner en systematisk oversikt over egne metoder, sitt eget vokabular, sin fundamentale teori.

God etterretning forhindret at andre verdenskrig ikke varte lenger enn fem år og at Kubakrisen ikke ble til tredje verdenskrig. Historieløs etterretning og vankunna blant statsledere førte derimot til 11. september og Irak-krigen, og vil føre oss galt av sted igjen.

Professor Andrew er nok språklig halvtørr av natur.

Den europeiske byen med flest spioner per kvadratmeter er etter sigende Genève. Nylig var Erna Solberg tilstede der under feiringen av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO sitt hundreårsjubileum, med en god tale om arbeidernes rettigheter og sosial rettferdighet. Helgetillegg og fleksitid for byens spioner ble ikke diskutert, men kanskje kan Norge bli foregangsland i deres lovfestede rett til kompetanseheving?

Professor Andrew er nok språklig halvtørr av natur, men dette er verdenshistorien tilrettelagt med et uhyre interessant perspektiv. I vekt og størrelse passer «The Secret World» bedre på hytta enn på stranda, men ett av Churchills sitater kan vi ta med oss inn i sommeren:

«Jo lenger bakover i tid man skuer, desto lenger inn i fremtiden kan man se».

Det gjelder nok ikke bare i London, Moskva og Beijing, men sikkert også i Sør-Varanger.