Vår tids liberale verdensorden er over

Mark Carney tok Europa med storm under årets Davos-toppmøte. Fra talerstolen fortalte Canadas statsminister at han er ferdig med å late som om det fremdeles finnes en liberal verdensorden med USA i spissen.

For de av leserne som hadde ungdomstiden i årene etter Berlin-murens fall i 1989, oppleves nok dette som eksistensielt. Følelsen har vært at verden går fremover, i en rett linje, selvsagt med litt motstand her og der, dog likevel med mer rasjonalitet og utvikling for alle.

Konklusjonen er at verden beveger seg mot et grunnleggende maktskifte. Igjen.

Men nei, historien går aldri i én retning. Den går frem og tilbake, og mange ganger i ring. Vi må derfor tilbake til europeisk historie for å forstå dagens verden, og for å gjenkjenne visse gjentagende mønstre.

Det er i alle fall påstanden til den svenske forskeren og russlandseksperten Martin Kragh, i hans siste bok, Historiens Återkomst. Vi får her en solid historiegjennomgang. Den krever leserens tålmodighet, i all sin detaljrikdom, men den etterlater oss da også med ny kunnskap og begeistring for historiefaget.

Konklusjonen er at verden beveger seg mot et grunnleggende maktskifte. Igjen.

Stormakter, og mange små makter

Europa har siden 1600-tallet vært et «voldens episenter», skriver Kragh, med sine utallige kriger. Denne hangen til å hevde sin makt brakte de med seg til andre deler av verden. I denne ekspansive, og ødeleggende prosessen, ble nasjonale identiteter, sikkerhetspolitiske realiteter og ideer, kulturer og mentaliteter skapt. De har vist seg å være langvarige.

Kragh har hovedfokus på tiden fra den franske revolusjonen (1789), via Napoleonskrigenes slutt i 1815 og fram til i dag. Det er sammenliknende historieskriving, der ulike europeiske staters hovedaktører, ideer og strømninger presenteres. Vi får med oss likheter og forskjeller på statsforfatninger, økonomisk politikk og generell samfunnsutvikling, særlig i Tyskland, Storbritannia, Russland og Frankrike. Og med Europas søskenbarn over dammen, USA.

Det var en milepæl innen verdenspolitikken.

Utover 1800-tallet demokratiseres statene, og de forsøker å finne mer varige freds- og samarbeidsordninger. Dette skjedde først og fremst ved den såkalte Wienkongressen i 1815. Dette blir senere omtalt som den europeiske konserten, bestående av de fem stormaktene Østerrike, Russland, Preussen, Frankrike og Storbritannia. De tar et overordnet diplomatisk ansvar for å regulere det europeiske statssystemet.

Europa som samarbeidets mester

Etter 1815 fikk diplomatiet derfor sitt store gjennombrudd. Det var en milepæl innen verdenspolitikken, skriver Kragh. Staten blir den sentrale aktøren, og ikke en monark, med alle sine merkelige innfall.

Stater oppfattes nå som å tilhøre to ulike kategorier. De var enten «stormakter», med rett til å avgjøre om krig er nødvendig. Eller «småstater» som kan oppstå, omfordeles til andre, eller rett og slett oppløses. Det avgjørende er at dette skal skje gjennom forhandlinger, snarere enn ved krigføring. Norge, Sverige og Danmark kjenner godt til denne realiteten, da Norge ble overført fra Danmark til Sverige i 1814.

Den store fredsordningen fra 1814-1815 ga etter hvert også et større rom for en økende globalisering, basert på europeiske teknologiske gjennombrudd. Den nye maktbalansen ga oss et «langt fredsårhundre». Men Kragh problematiserer likevel denne gjengse oppfattelsen. Perioden var egentlig langt fra fredelig.

Det nye bærende prinsipp var at makt hadde forrang foran regler og prinsipper.

Et nytt rike så etter hvert dagens lys i sentrum av kontinentet (Tyskland); mens det store østlige imperiet fortsatte sin ekspansjon (Russland). Et annet, gammelt imperium ble mindre og mindre, men beholdt sitt opprinnelige kjerneområde (Det osmanske riket); og det store Østerrike-Ungarn gikk til grunne da ulike nasjonale selvstendighetsbevegelser krevde sin rett. Stabiliteten smuldret opp.

Det er grunn til å tro at det nye diplomatiske samarbeidet som var utviklet, likevel hindret enda mer ufred.

Realpolitikkens inntogsmarsj

Men ting endrer seg, og vi får fremveksten av realpolitikk. Det nye bærende prinsipp var at makt hadde forrang foran regler og prinsipper. Omkvedet ble at bare en overlegen stat som sluker de andre, ikke lover eller avtaler, kunne sikre nasjonal enhet. Kragh viser hvordan den nye realpolitikken var en tilbakevending til den tenkningen om maktbalanse som Wienkongressen ønsket å overskride, et snevrere og mer reduksjonistisk syn på internasjonale relasjoner.

Det internasjonale systemet omformes.

Den tyske kansleren Otto von Bismarck (1815-1892) blir ofte fremstilt som eksponenten for denne nye politikken. I en tale i 1862 hevder han at prat og avtaler ikke er gunstige for en sunn og vital stat. «…det er ikke gjennom taler og parlamentariske resolusjoner at vår tids store spørsmål avgjøres – dette var den store feilen i 1848 og 1849 – men gjennom jern og blod.»

Første verdenskrig og forspillet til den andre

Det ble etter hvert mer enn nok «jern og blod», i de grusomme krigsårene fra 1914 – 1918. Kragh kaller første verdenskrig «et genuint antropologisk sjokk». Århundrelange styresett med keisere, konger og tsarer forsvinner «over natten». Sentral- og Øst-Europa omformes totalt. Nye stater kommer til. Historiske imperier oppløses. Det internasjonale systemet omformes.

Det ble særlig Frankrike, Storbritannia og USA som arbeidet med spørsmålet om å bygge en bærekraftig etterkrigsorden. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson (1856 – 1924) framsatte en visjon om et forbund av selvstendige og demokratisk orienterte stater.

Europeisk politikk var nå blitt geopolitikk. I kaoset etter krigen ble Versaillesfreden både et håp, og en spore til mange sårede nasjonale identiteter. Det ble særlig tydelig i den fremvoksende fascismen på 1920-tallet, med sine ideer om «offervilje». Den italienske politikeren Benito Mussolini (1883 – 1945), snakket om historiens tilbakekomst, der kollektivet skal dominere over stater hvis kultur var preget av individualisme og hedonisme.

Han ble for øvrig lettere skadet i et attentatforsøk i 1926, men reiste seg blodig og med knyttet neve og fortsatte sin fyrrige tale. Ikke ulikt en av vår tids ledere.

Kraghs systematiske og nøkterne fremstilling gjør inntrykk.

I Tyskland snakker Adolf Hitler (1889 – 1945) om en tysk idealstat. Den skulle ikke tilgrises av liberale prinsipper som parlament, fri presse og maktfordeling. Viktigst var å sikre Tyskland sin rettmessige plass i verdenspolitikken. «Hvis vi en dag når makten», forklarte Hitler i en tale, «så vil vi holde fast ved den … Vi vil ikke tillate at de tar den fra oss igjen.» For et ekko inn i vår tid!

Mer enn 30 land var involvert i første verdenskrig, og 60 i den andre. Kraghs systematiske og nøkterne fremstilling gjør inntrykk. Første verdenskrig var 1900-tallets “urkatastrofe” – uten den er det ikke lett å se for seg verken fascisme, nazisme og kommunisme, eller den store depresjonen og andre verdenskrig. Ifølge Kragh strekker røttene til denne lange konfliktlinjen seg tilbake til 1800-tallets kamper om kolonier og global innflytelse.

De tredve gode årene

Verden la krigsårene bak seg. Og med nye institusjoner og avtaler opplevde vi tre tiår etter 1945 med enestående økonomisk vekst – det franskmennene kaller les trente glorieuses. Demokratiet spredte seg til flere land, også utenfor Europa. Store teknologiske nyvinninger så dagens lys, ikke minst innenfor medisinen.

Lærdommen jeg sitter igjen med er at historieskrivning er en uavsluttet disiplin.

Kragh peker på tre langsiktige endringer i europeisk politisk kultur i denne epoken. For det første var ikke økonomisk utvikling lenger knyttet til de gamle imperiene. For det andre samarbeidet nå europeiske politikere på langt bredere felt enn før. For det tredje ble statens verktøykasse aktivt brukt for å utvide offentlig sektor, for å minimere konjunkturutsvinger og for å fremme sysselsetting. Alt dette var grunnleggende for den nye moderne velferdsstaten som vokste frem.

Etter 1945 var verden delt i to leire, og det var dramatisk. Men den kalde krigen var likevel ikke konstant i sin intensitet. Det var perioder med avspenning mellom øst- og vestblokken – i diplomatiske kretser kjent som détente.

Så kom murens fall, og Sovjet-Unionens oppløsning. Europa gjennomlevde i 1989-91 en sann revolusjon. Liberalismens store seier. Den har vi levd godt med, til tross for økende ulikhet, terror, invasjoner i Midtøsten og kriger i Afghanistan. Men hva nå?

Hva ligger fremfor oss?

Det er ikke lett å oppsummere en så detaljrik bok som Kraghs. Men bak alle årstall og hendelser er det noen mønstre. I forskjellige perioder har land samlet seg for å skape en ny sikkerhetsorden. Den første store av disse var den nevnte Wienerkongressen i 1815.

Det er lett å se en Elon Musk i denne rollen i dag.

Deretter har vi tiden etter de to verdenskrigene. Nå sist var ved jernteppets fall 1989–91. Kragh syr en rød tråd der han viser oss den kontinuerlige bevegelsen mellom to måter å se verden på; ett som et sett regler og avtaler, ett annet som ulike måter å utøve makt på.

Lærdommen jeg sitter igjen med er at historieskrivning er en uavsluttet disiplin. Vi må hele tiden grave i fortiden, stille nye spørsmål. Vi kan lære noe av det som skjedde før vår tid. Fortidens kultur er med oss.

Kragh siterer den britiske industrimagnaten og sørafrikanske kolonipolitikeren Cecil Rhodes (1853 – 1902), da han kommentere det lille som var igjen å kolonisere på landjorda. Han kastet nå blikket opp mot himmelen:

«…Å tenke på disse stjernene man ser på himmelen om natten, disse vidstrakte verdener vi aldri kan nå. Jeg ville annektert planetene om jeg kunne; jeg tenker ofte på dette. Det gjør meg trist å se dem så tydelig og likevel så langt borte».

Det er lett å se en Elon Musk i denne rollen i dag.

Trump-administrasjonen dyrker et misnøyens budskap, og samtidig krever de territorier og ressurser her og der.

Den amerikanske utenriksministeren Marco Rubio sa i 2025 til Senatet at forestillingen om en felles liberal verdensorden «var en illusjon, ja, endog en farlig vrangforestilling. … Etterkrigstidens globale ordning er ikke bare gammeldags – den har nå blitt ett våpen som brukes mot oss.»

Trump-administrasjonen dyrker et misnøyens budskap, og samtidig krever de territorier og ressurser her og der. Vi kjenner den historiske lusa på gangen. Mike Carneys analyse er derfor riktig. Vår tids liberale verdensorden er over. Historien halter videre, det gamle og det nye, side om side. Kanskje den finske presidenten Alexander Stubbs begrep «verdibasert realisme» blir den nye tids ideologi?

I mellomtiden sverger jeg likevel til den tyske filosofen Immanuel Kants (1724 – 1804) holdning, også sitert i boka: «En krenkelse av rettigheter ett sted på jorden, er en krenkelse følt overalt».