En mann for vår tid

Alt som angår krigsreporter og romanforfatter Vasilij Grossman (1905-1964) synes å skje forferdelig sakte. Manuskriptet til hans mest kjente verk, «Liv og skjebne», ble beslaglagt av KGB, men modige venner oppbevarte en hemmelig kopi på hytta i nesten tjue år før de smuglet den ut av Sovjetunionen på mikrofilm.

Det var all grunn til å håpe på umiddelbar sensasjon da romanen endelig utkom i Lausanne i 1980, men sensasjonen lot vente på seg. Den har snarere kommet gradvis, over flere tiår.

Ganske nøyaktig 70 år etter at forfatteren satte punktum for «Stalingrad» og overlot boka til sovjetisk sensur, får vi et nytt storverk fra Grossman i hendene. Men sensasjonen kommer i sakte film også denne gangen.

Et halvt år senere har jeg ikke kunnet legge ham bort.

Har du aldri lest noe av Grossman er du i godt selskap. På 1920- og 30-tallet var han viden lest på partikontoret i Moskva, mens det han skrev etter krigen ble først sensurert, så forbudt fullstendig. Selv om mange «kjenner navnet», har han en slank følgerskare, også blant dem som er usunt opptatt av russiskspråklig litteratur forøvrig.

Selv var jeg på konferanse i Kasakhstan i våres da jeg ble spurt hva jeg syntes om ham og måtte innrømme at jeg ikke visste hvem det var. Dessuten var det sjefen som spurte, så jeg snek meg ut i kaffepausen og ba om Grossman i nærmeste bokhandel. Et halvt år senere har jeg ikke kunnet legge ham bort.

«Liv og skjebne» (til norsk ved Steinar Gil, 2008) anses i dag for å være et av det tjuende århundres virkelige mesterverk. Æren for at forfatteren stiger i anseelse internasjonalt gjennom stadig nye utgivelser, har imidlertid det britiske oversetterekteparet Robert og Elizabeth Chandler. De har oversatt og tilrettelagt fem av hans utgivelser på engelsk, inklusive den fabelaktige novellesamlingen «The Road».

Tidligere i år gjorde de oppmerksom på at «Liv og skjebne» slettes ikke er noen enkeltstående roman, men del to av et langt større verk som for alvor bør skyve Grossman frem i lyset der han hører hjemme. Med «Stalingrad» har Chandlerne gjennomgått titalls utkast fra arkivene for å «gjenopprette» romanen han opprinnelig skrev.

Da ordren kom, trodde selv fangevokterne det var aprilsnarr. For familien var det et mirakel.

I år kom også russiskfødte Alexandra Popoff med sin biografi «Vasiliy Grossman and the Soviet Century», som er så rystende at man nesten burde lese den før man leser noe som helst annet.

Som Popoff sier allerede i tittelen, er Grossman et barn av det sovjetiske århundre. Men han er også et produkt av sovjetisk geografi. Som femåring tok moren ham med til Sveits hvor han gikk på skole i to år, men i 1912 vendte de to hjem til en småby like vest for Kyiv og et Ukraina på randen av enorme omveltninger.

Som student besøkte han Ferghana-dalen, nå det politisk sett mest innfløkte området i Sentral-Asia. Han så mennesker kravle langs togskinnene og be om brød under holodomor, Stalins menneskeskapte sultkatastrofe i Ukraina. En subtropisk snøstorm brøt ut da han ble behandlet for tuberkulose i Sukhumi, hvor den georgiske utbryterrepublikken Abkhazia ligger i dag.

Sin første roman skrev han blant gruvearbeiderne i Donbass, hvor krigen mellom ukrainske styrker og russiskstøttede separatister snart går inn i sjette året. Det henger fortsatt en minnetavle for forfatteren på et gatehjørne i Donetsk.

Stalins store terror rammet blindt. Den minste mistanke – reell eller oppdiktet – kunne koste folk livet. Grossman hadde nettopp giftet seg med Olga Guber da hennes eks-mann ble arrestert, dømt og skutt. Også hun ble brakt til KGBs hovedkvarter. Året 1937 var henrettelse eller fangeleir eneste tenkelige utfall i en slik situasjon. Barn av folkefiender ble ofte separert fra sine søsken og sendt på barnehjem. Grossman reddet først barna ved å registrere seg som deres verge.

Deretter gjorde han noe som i ettertid virker nærmest suicidalt – han skrev et brev til Nikolaj Jezjov, den fryktede sjefen for det hemmelige politi, og ba for sin kones liv. Første april 1938 ble Olga løslatt fra Lefortovo-fengselet i Moskva. Da ordren kom, trodde selv fangevokterne det var aprilsnarr. For familien var det et mirakel.

Jeg føler en sterk trang til å bytte ut pennen med en rifle.

Andre verdenskrig omsluttet hele Sovjetunionens befolkning, men ingen skribent kan ha opplevd den med samme intensitet som Vasilij Grossman.

Mens de fleste dekket slaget om Stalingrad fra relativt sett trygg avstand på Volgas østbredd, arbeidet og sov Grossman blant snikskyttere, sykepleiere og krigsfanger midt i helvetet på vestbredden. Hans artikler fra fronten ble publisert i avisa Den røde stjerne og lest over hele Sovjetunionen, men da krigens største og avgjørende slag gikk mot slutten, ble han sendt på oppdrag til Kalmykia. Stalin ville ha sin egen favorittreporter til å dekke seieren.

Som korrespondent nådde han Berlin med Den røde armé i 1945. Han besøkte Riksdagsbygningen, hvor soldatene varmet mat over bål i storsalen og så det halvbrente liket av Goebbels satt på utstilling. I det nye rikskanselliet traff han en kasakhisk soldat som lærte å sykle i lobbyen. Selv tok han med seg et par silkebånd med påskriften «Førerens personlige eiendom» fra Hitlers kontor.

Han ble invitert både til å overvære undertegnelsen av Tysklands kapitulasjon og rettssakene i Nürnberg, men ga bort invitasjonene til venner han tenkte vil være mer interessert.

Han var blant de første til å ankomme den polske konsentrasjonsleiren Treblinka.

Grossman skulle bli et sentralt vitne til folkemordet på jødene under krigen. Temaet kunne ikke vært mer personlig for ham. Mens han rapporterte fra kampene ved fronten, hadde moren blitt boende i den ukrainske småbyen Berdytsjiv. Godt over halvparten av innbyggerne her var jøder. Etter at nazistene tok kontroll i 1941, holdt de titusenvis av mennesker i en ghetto i tre måneder før de henrettet samtlige og kastet dem i massegraver.

I kaoset som hersket da Den røde armé fikk overtaket, tok Grossman seg tilbake til Berdytsjiv for å lete etter sin mor. Der forstod han raskt hvilken skjebne hun hadde lidd. Anger over å ikke ha reddet henne ut når det fortsatt var mulig, skulle plage ham resten av livet. I et brev til familien ga han for første gang uttrykk for et ønske om hevn: «Jeg føler en sterk trang til å bytte ut pennen med en rifle.»

I stedet skapte han den mest hjerteskjærende teksten som er skrevet om holocaust, og kanskje i moderne litteratur overhodet – et fiktivt brev fra en mor til sin sønn, like før hun skal henrettes av nazistene. Den stillferdige Grossman gråt da han leste det som skulle bli attende kapittel i «Liv og skjebne» for venner hjemme i leiligheten i Moskva noen år senere.

Han var blant de første til å ankomme den polske konsentrasjonsleiren Treblinka, hvor han møtte overlevende og så med egne øyne de umenneskeligheter nazistene hadde begått. Hans artikkel «Helvete i Treblinka» er en systematisk dokumentasjon av massedrap og overgrep, og ble fremlagt som bevis under det påfølgende rettsoppgjøret. Sammen med journalisten Ilja Ehrenburg skrev han om holocaust og jødenes deltakelse i motstandsbevegelsen.

Grossman skrev overalt hvor han satt og stod, men det var ikke skrivearbeidet han følte brutalt hadde kvalt livet av ham.

Myndighetene fordømte boka som anti-sovjetisk fordi den fremhevet jødenes lidelse spesielt, og ikke det sovjetiske folks offer generelt. Lignende argumenter skulle etterhvert gjøre Grossmans prosa umulig å få utgitt i hans levetid.

Det er i perioden like etter krigen at Alexandra Popoffs biografi krysser «Stalingrad». Å lese kapitlene om det Grossman måtte gjennom etter at romanen alt var ferdig, er en prøvelse i seg selv. Etter syv års arbeid havnet manuskriptet på en treårig karusell mellom redaktører og statlige kontor, hvor hele avsnitt og karakterer ble fjernet, eller forfatteren bedt om å føye til nye passasjer om partiets historiske rolle og utenrikspolitikk.

Grossman skrev overalt hvor han satt og stod, men det var ikke skrivearbeidet han følte brutalt hadde kvalt livet av ham. Stalin ønsket seg en sovjetisk «Krig og Fred», dermed måtte alt som ikke passet i en slags sovjetisk klassisisme bort, ofte med absurde resultater. Sensuren gikk ikke nødvendigvis etter det åpenbart reaksjonære, men like gjerne det som syntes ironisk eller humoristisk.

En soldat som i romanen alltid hadde mer lus enn sine medsoldater blir fjernet fra teksten, før forfatteren inngår et kompromiss og får ham gjeninnsatt som den eneste soldaten med lus.

Syttifem år senere diskuterer folk i fullt alvor på nett om det fins forskjell på muslimer og islamister.

Han var nær sammenbruddet da «Stalingrad» endelig utkom i 1953, under tittelen «Za pravoje delo» («For den rette sak»). I dagboka noterte han lakonisk at boka stod utstilt i et butikkvindu i Moskva. Til tross for at boka knapt lenger var hans egen, ble den varmt mottatt blant sovjetiske soldater som selv hadde opplevd krigen på nært hold.

Grossmans prosa er overraskende moderne, nærmest cinematisk, i stilen. Den veksler mellom enorme overblikkscener og fine, små detaljer, ofte med godhjertet komedie mellom linjene. Som Chandler sier, «Grossman er ofte ekstremt morsom, men han håner sjelden noen.»

Han har en veldig evne til å levendegjøre scenene gjennom underfundige observasjoner, som i åpningen av «Stalingrad», hvor Mussolini sitter i et møterom i Salzburg og later som han følger med på Hitlers kjedelige monolog som har vart i halvannen time. En general blir servert rødbetsuppe ved fronten, men tenker at han savner kona som lager den litt annerledes. En mor sender tenåringen til den sikre død, men bekymrer seg for om andre soldater kommer til å gjøre narr av ham fordi han er klumsete og har utstående ører.

I alt han skriver, merkes en veldig medmenneskelighet, som nok reflekterer den Grossman selv var. I sin biografi skriver Popoff at staheten han fremviste i sitt forsvar for menneskerettigheter og frihet, var uten presedens i Sovjetunionen under Stalin. «Han var en mann av voldsom moralsk integritet», sier en annen.

I våre dager, hvor skribenter får umiddelbar tilbakemelding gjennom omtaler og likes, kan det synes ubegripelig at Grossman, etter alt han hadde vært gjennom, så noen mening i å fortsette å skrive.

Grossman stilte spørsmål om hvordan man kan leve et verdig liv under et autoritært regime, fra det hverdagslige til det fullstendig ekstreme, som historien om en tysk straffange som velger døden når han innser at han er satt til å bygge gasskamre. Myndighetene sa stopp først da han utviklet seg i åpenbart anti-autoritær retning og begynte å sette likhetstegn mellom stalinismen og fascismen.

Flere episoder i Popoffs biografi maler et bilde av en mann som under vanvittige forhold greide å bevare et usedvanlig nyansert syn på verden. I Stalingrad traff Grossman en gruppe russiske soldater som satt høytidelig i ruinene og hørte på Beethoven etter tre måneders angrep fra tyske styrker. Han snakket om dette som noe av det som hadde gjort størst inntrykk på ham gjennom hele krigen.

Ehrenburg omtalte ham som en sann internasjonalist: «Han irettesatte meg ofte når jeg brukte ‘tyskere’ i stedet for ‘hitleritter’ eller ‘fascister’ for å beskrive uhyrlighetene de hadde begått.»

Syttifem år senere diskuterer folk i fullt alvor på nett om det fins forskjell på muslimer og islamister.

Det er et paradoks at den restaurerte utgaven av «Stalingrad» foreløpig ikke er tilgjengelig på originalspråket. Grossmans forbudte bøker utkom endelig under Gorbatsjev, men Putins Russland er mindre modent for paralleller mellom livet under Stalin og Hitler enn landet var under glasnost. En russisk TV-serie basert på «Liv og skjebne» fulgte suksessen Kenneth Branagh hadde med et hørespill for BBC, men serien unngår de kontroversielle sidene ved boka.

Han fikk aldri glede seg over at «Liv og skjebne» til slutt ble publisert bare en halvtime fra Genève, der han selv gikk på skole som smågutt.

Mot slutten av livet fikk en kreftsyk Grossman tillatelse til å reise til Jerevan for å utføre meningsløst redigeringsarbeid av en «episk armensk roman om et smelteverk». I et desperat brev til Nikita Khrusjtsjov spør han hva som er meningen med at han selv er fysisk fri, mens boka han har gitt liv til, er i fengsel. Brevet forble ubesvart.

I våre dager, hvor skribenter får umiddelbar tilbakemelding gjennom omtaler og likes, kan det synes ubegripelig at Grossman, etter alt han hadde vært gjennom, så noen mening i å fortsette å skrive. Da han begynte arbeidet med sin siste roman, om en straffange som slipper ut etter 30 år i Gulag, visste han at boka umulig kunne publiseres i hans levetid – kanskje aldri. Likevel skrev han.

Vasilij Grossman gikk bort 58 år gammel, uten å vite om hans største verk noensinne ville bli lest i sin helhet av andre enn det hemmelige politi og hans egne redaktører. Han fikk aldri glede seg over at «Liv og skjebne» til slutt ble publisert bare en halvtime fra Genève, der han selv gikk på skole som smågutt.

I dag kan vi knapt forestille oss hva han hadde følt om han kunne holdt årets to praktfulle utgivelser i hendene, og visst at flere ganske sikkert er på vei.