Voldtekten som opprørte verden

Den bestialske handlingen førte til internasjonal oppmerksomhet. De seks mennene voldtok og mishandlet studenten Singh så kraftig at hun tretten dager senere døde på et sykehus. Hun ble blant annet voldtatt med et jernrør. Legene fortalte media at de aldri hadde sett noe liknende.

Politikerne tabbet seg ut med pinlige mannsjåvinistiske kommentarer.

At dette skjedde på en buss midt i Indias hovedstad Dehli, og at offeret døde, fikk folk til å ta til gatene i masseprotester.

Egne erfaringer

Journalist og forfatter Julia Wiræus bodde i Delhi da demonstranter strømmet til rundt India Gate, og politikerne tabbet seg ut med pinlige mannsjåvinistiske kommentarer. Da var den finsk-svenske forfatteren 29 år gammel, og i akkurat riktig alder for å ta for seg spørsmålene som dukket opp. Det merkes.

Debutboka hennes, «De kallade henne Delhi Braveheart», er ungdommelig skrevet med en nær tilstedeværelse. Julia kjenner seg hjemme i Delhi. Hun har et avslappet forhold til mange av intervjueobjektene og kan, takket være hennes egne erfaringer, gi leseren en følelse av den hverdagen som kvinner møter i hovedstaden.

Jeg har selv bodd mange år i Delhi og kjenner meg igjen.

Fra dating til syreangrep

Wiræus griper bredt om situasjonen for indiske kvinner, og favner alt fra studentprotester på det venstreorienterte universitetet JNU til datingkulturen, jomfruhinne-operasjoner, opprørske kampanjer for menneskerettigheter på offentlige steder og syreangrep.

Men hun skriver også om hvordan en tradisjonelt arrangert forlovelse kan inngås (og brytes). Hun har dessuten beveget seg i gråsonene blant landets tredje kjønn, hijras, eller transpersonene, som i 2014 fikk sin egen status og dermed en liten oppreisning for kolonitidens konformitet.

Før engelskmennenes inntog holdt nemlig hijras viktige poster i den den muslimske mogul-administrasjonen. Men det vil ta en stund før de igjen blir likeverdige borgere. Og nettopp skjønnmalingen, eller kanskje snarere den manglende beskrivelsen av hvordan transpersoner opptrer i dag, er kanskje den eneste forstyrrende delen i boka.

Vi får en smak av de nye hindunasjonalistiske taktene i kapitlet om Love Jihad.

Når Indias tredje kjønn er blitt utestengt av samfunnet så lenge, har de i stedet inntatt en rolle som pågående utpressere, som ikke sjelden trenger seg på ute på gata og vil ha penger. Ellers truer de med forbannelser, noe overtroiske indere er spesielt følsomme overfor. Skummelt.

Hindunasjonalistisk regjering

I årene som har gått siden Jyotis døde på et sykehus i Singapore, har India byttet regjering.

Vi får en smak av de nye hindunasjonalistiske taktene i kapitlet om Love Jihad. Der hevder en konspirasjonsteoretiker at hinduistiske kvinner lures inn i ekteskap med muslimske menn, som da får overtaket og lett kan skille seg gjennom å uttale ordene ”talaq, talaq, talaq” (Dette har siden boka ble publisert blitt endret ved dom i indisk høyesterett).

At det sittende konservative, hindunasjonalistiske regjeringspartiet BJP har nære bånd til de hindunasjonalistiske organisasjonene RSS og VHP, lover ikke godt for Indias progressivitet.

Disse vender seg mot vestlige skikker og bruk, som å kle seg i jeans og feire Valentinsdagen, og anklages for å trakassere kjærlighetspar i parker samtidig som de bedyrer sin ærbødighet for de kvinnene som vanligvis lyser med sitt fravær i partiapparatet.

Jentene får skylden

Men det er alltid lettere å se feilen i andres samfunn.

Det konstaterer performance-kunstneren Mallika Taneja. I en monolog, der hun kler seg naken, setter hun fokus på den frykten som innprentes i Delhis kvinner, som formaninger om å ikke gå ut alene etter mørkets frembrudd, dekke seg til og bare gå ut sammen med en bror.

Mannlige studenter kan komme og gå som de vil.

I tillegg får jentene skylden hvis noe skjer. Men når Mallika er invitert for å opptre på scener internasjonalt, innser hun at kvinner også undertrykkes i den vestlige verden. “Vi er alle styrt av det samme markedet som forteller oss hvordan vi skal oppføre oss og se ut og ikke være for tykke, for smale, for lyse og for mørke. (…) Ingen steder i verden får kvinner, uavhengig av hvordan de ser ut, høre at de er vakre og bør feire skjønnheten sin, sier hun i boka.

Flere enn Mallika Taneja ønsker å tøye grensene for hva som er tillatt.

Bryter opp låsene

Studentbevegelsen Pinjra Tod (“bryte seg ut av buret”) bryter opp låsen på portene til kvinnelige studenthjem og krever at retten til å oppholde seg ute skal være likeverdig for begge kjønn. Noen kvinnelige studenter tvinges til å dra tilbake til hjemmet allerede klokka 18, mens mannlige studenter kan komme og gå som de vil.

I dag har Pinjra Tod 24 000 tilhengere på Facebook og har klart å redusere universitetenes diskriminering.

Etter å ha malt opp landskapet av ulike igangsatte tiltak i den indiske kvinnebevegelsen, vender Wireeus tilbake til utgangspunktet: hva som faktisk har skjedd rent juridisk siden Jyotas død.

Og det kunne ha hendt mer.

Mye gjenstår

For til tross for at den såkalte Vermakomiteen, med en lidenskapelig pensjonert dommer i spissen, gjorde en formidabel jobb med å se over og foreslå endringer i voldtektslovgivningen, så ble langt fra alle forslagene godkjent. Voldtekt anses fortsatt ikke som en forbrytelse i ekteskapet, og militæret kan ikke påtales for seksualforbrytelser i konfliktsoner.

På den annen side kan ikke lenger politiet stille spørsmål om offerets “karakter” eller “fortid” når det gjelder seksuelle overgrep, og den beryktede “tofingerprøven” der leger undersøkte slimhinnene etter en rapportert voldtekt (!) er fjernet.

Kvinnekampen i India er en tango som beveger seg både frem og tilbake, og den har mange flere låter igjen på spillelisten. “De kallade henne Delhi Braveheart” er en lettlest «på bakken»-skildring av nettopp dette; men den stopper ikke der.

Det Julia Wiræus gir oss, er et innblikk i galskapen og hverdagen i et land som har voksende betydning globalt.

Oversatt fra svensk av Cecilie Holtan.