1917 – da Norge var nær revolusjon

Fra Kristiansand til Hammerfest lyder kravet fra den norske arbeiderklasse til dens ledere: Handling!

Det er sommer 1917. Noen måneder har gått siden den russiske tsaren Nikolai II abdiserte. Folket hans hadde den vinteren reist seg på grunn av krigstrøtthet og prekær matmangel. De var lei, en endring måtte komme. En midlertidig, koalisjonsregjering ledet av den moderate, sosialrevolusjonære Aleksander Kerenskij styrte nå det enorme landet inntil frie valg skulle holdes på høsten. Men den etterlengtede freden hadde ikke kommet til russerne. Fortsatt var bondestandens millioner av sønner ved fronten i vest. Fortsatt hadde ikke folk mat på bordet.

Led oss til handling, til organisert masseaksjon, til revolusjonær innsats!

I april hadde amerikanerne endt sitt selvpålagte, internasjonale isolat. Den nylig gjenvalgte presidenten Woodrow Wilson hadde overbevist senatet om at det var riktig å slåss for «menneskehetens prinsipper», for de små statenes rettigheter og plass i verden på lik linje med de store, mektige. USAs inntreden i krigen ga russerne tro på at krigens vedvarende motvind ville snu. Istedenfor fred, mat og sønnenes hjemkomst, fikk russerne mer krig. Statsminister Kerenskij trodde at for å sikre varig fred, måtte Tyskland knuses. Sommeren 1917 gikk russerne til ny offensiv. Igjen var resultatet nederlag. Tusenvis av soldater deserterte. Den russiske militærmakten, borgerskapets maktmiddel, var i ferd med å revne.

Mennene er der, viljene er der, offerviljen, hengivenhetstrangen er der. Gi signalet, og vi er rede til kamp!

De tre sitatene over tilhører ikke Lenin eller noen andre av de russiske revolusjonsledere, men Arbeiderpartiets Jakob Friis, fra Røros. I Norge var også befolkningen krigstrøtt, selv om landet klarte å holde seg nøytralt. Den tyske ubåtkrigen raste på sitt verste, og prisene steg dramatisk da USA sluttet seg til krigen. Våren og sommeren 1917 krevde Arbeiderpartiet og LO (Arbeidernes faglige landsorganisasjon) at norske myndigheter tok tak og iverksatte prisreguleringer og subsidier. Det ulmet i den norske arbeiderklassen. Fjerne og nære vinder fra øst, kunne satt landet i fyr.

Øyenvitneskildringer har fortalt at det ble gitt signal til politiet om å gripe inn.

I nabolandet Sverige hamret revolusjonen på døra denne vinteren og våren. Europa var inne i sitt fjerde år med krig. Broderfolket opplevde ren hungersnød. Poteter og brød var mangelvare. Det var innført rasjoneringer, og køene var lange. Titalls tusen reiste seg i protester i et land som ennå ikke hadde innført allmenn stemmerett. Klasseskillene var store. Der var mye å være forbanna på i Sverige. Sult utløste krav om et politisk skifte. Uroen sprer seg over store deler av landet, også blant soldatene. Bare uker etter tsarens fall, fylte arbeidere plassen foran Riksdagen i Stockholm i en ulovlig demonstrasjon 21. april med krav om brød til folket. Mens sosialistlederne Per Albin Hansson og Hjalmar Branting møtte folkemengden, omringet politi og militære demonstrantene.

Tusentalls sultne, sinna sivile mot bevæpnede styrker. Øyenvitneskildringer har fortalt at det ble gitt signal til politiet om å gripe inn. Det var bare dager igjen til arbeidernes store dag. 1. mai. Sverige sto på randen av revolusjon. Borgerskapet rustet på sin side til strid med paramilitære grupper samtidig som uroen var stor blant soldatene. Forsvarsledelsen stolte ikke på garnisonen i hovedstaden, og flere steder ble soldater fratatt sine våpen. Samlingen foran Riksdagen kunne fort vært gnisten som satte Sverige i fyr. Ut april måned kom det til hundrevis av demonstrasjoner over hele Sverige. Uroen blusset opp igjen i juni, men kjølige hoder i Stockholm innfridde krav og med sommeren roet både sulten og gemyttene seg. Ved høstens valg vant sosialistene sterkere posisjoner.

Ubåtkrigen rammet den norske skipsfarten hardt, tusenvis av norske sjøfolk ble drept. Matforsyningene led og krav kom om bevæpning av handelsflåten. Norge balanserte hårfint på randen av å bli trukket med i krigen. Oppmuntret av oppreisningen i Sverige, mobiliserte Friis i Norge sammen med Martin Tranmæl. Sammen med Kyrre Grepp utgjorde de en utålmodige spydspiss i den norske arbeiderbevegelsen, organisert som fraksjonen Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Navnet var ikke dekkende for alderssammensetningen. Tranmæl var født i 1879, Friis i 1883. Fienden var kapitalismen og militarismen.

Mat-revoltene var etter Tranmæls mening et tegn på at det gamle samfunnssystemet sto for fall, skriver Jorunn Bjørgum, pensjonert professor i historie. Hun har studert radikaliseringen av den norske arbeiderbevegelsen, og har drøftet Tranmæl og den russiske revolusjon i siste utgave av «Arbeiderhistorie».

Martin Tranmæl vokste opp i et radikalt miljø i Trøndelag, og ble proletarisert da faren måtte gå fra gården på Melhus. Tidlig på 1900-tallet dro han til USA, der han gikk på sosialistisk kveldsskole og så beinhard klassekamp mellom arbeidere og en aggressiv motpart, bedriftseiere og myndigheter. Årene ute formet han.

– Som alle sosialdemokrater den gang, ville han ha sosial revolusjon, en annen ordning av økonomien og avskaffelse av klassesamfunnet. Produksjonsmidlene måtte sosialiseres, slik at arbeiderne ikke ble utbyttet, i god marxistisk ånd. Men Tranmæl trodde ikke at sosialisering var mulig den parlamentariske veien, sier Jorunn Bjørgum til Dagsavisen. I stedet ville han og «den nye retning» han tilhørte i Arbeiderpartiet, satse på revolusjonær masseaksjon, i kombinasjon med militærstreik, slik at det militære ikke kunne brukes mot arbeiderklassen.

En samlet arbeiderbevegelse skulle gi borgerskap og politisk etablissement få klar beskjed.

Tranmæl var maler og redaktør for avisa Ny Tid i Trondheim, landet nest største arbeideravis etter Social-Demokraten i Kristiania. «Han var ikke mer enn 23 år da han så å si på bar bakke la grunnlaget for Arbeiderpartiet ute på bygdene i Sør-Trøndelag», skriver Haakon Lie om han. Tranmæl hadde allerede sonet flere ganger for sine artikler han hadde skrevet eller latt trykke, men posisjonen i Trondheims politiske miljø var en bautas.

I 1917 ble han valgt til byens varaordfører samtidig som han presset på for en mer radikal linje i Arbeiderpartiet, som han i 1906 ble valgt inn i landsstyret for. Da var det antimilitarismen som var hans store kampsak. Våren 1917 ante han at revolusjonen var i emning. På sin faste lederplass i Ny Tid skrev han: «Det gjærer i alle verdens lande. Endelig gjærer det. Det syder og koker». Tida var inne.

Deler av våren 1917 og 1. mai tilbrakte han på turné på Østlandet. Han reiste rundt i Vestfold og Buskerud, og i sine hjemsendte reisebrev i Ny Tid vitnet han om en moden arbeiderklasse: «Når man står således og taler til en interessert arbeiderskare, er det som man hører arbeidernes pulsslag, stønnende under byrdene og åket og lengtende mot en ny tid. Det egger til liv og lyst. Enn om alle disse krefter blev organisert og utnyttet. For muligheter! Man behøver ikke at sette ut til neste generation med en sosial revolusjon».

Sammen med Jakob Friis og noen andre radikalere i Ungdomsforbundet ga han forsommeren 1917 ut den kraftfulle pamfletten «Til Handling!» før den utpekte aksjonsdagen 6. juni. En samlet arbeiderbevegelse skulle gi borgerskap og politisk etablissement få klar beskjed. Streikedagen skulle være første steg mot en ekstraordinær arbeiderkongress, og der skulle den videre marsjen mot revolusjon bestemmes, håpet Tranmæl. I pamfletten får Tranmæl siste ord: «Det er vel neppe noen som for alvor tror at en regjering som ledes av menn som Gunnar Knudsen, Oddmund Vik og (Theodor) Holtfodt vil ta seg sammen eller evne å bringe plan og orden i vår dyrtidspolitikk. Man må derfor være forberedt på å måtte gripe til utenomparlamentariske midler».

Over hele Europa var det uro.

Venstres statsminister Knudsen, forsyningsminister Vik, og offiser og forsvarsminister Holtfodt ble levnet liten evne, ære og tillit av Tranmæl, som rundet av sitt kamprop: «Vi står overfor begivenheter som kan innvarsle nye tider. Om leiligheten utnyttes. Måtte den norske arbeiderklasse forstå sin besøkelsestid og gripe det gunstige øyeblikk til et oppgjør med de gamle makthaverne og til å legge grunnen til den samfunnsordning man i så mange år har higet imot. La derfor handlingens time være kommet!».

– At arbeiderbevegelsens ledelse skulle ha gått så sterkt ut som til landsomfattende politisk streik en hel dag, og LO-formannen til og med skulle ha ymtet om generalstreik, uten meldingene fra øst, synes heller tvilsomt, mener professor Bjørgum.

– Og like tvilsomt synes det at arbeiderbevegelsens venstre fløy skulle ha brukt så klare ord om revolusjonær kamp som umiddelbart mål, uten den russiske revolusjon som eksempel. Trolig ville Tranmæl og hans flokk heller ikke forfulgt arbeiderkongressparolen så langt og så lenge uten utviklingen i Russland som ledestjerne.

Hundretusenvis samlet seg 6. juni. Da hadde alt av mat vært rasjonert siden januar. 200 gram mel om dagen. En kilo sukker i måneden. Prisene steg, lønningene sank. Kaster man inn boligmangel i miksen, var det en eksplosiv cocktail. Streiken lammet Norge. I Kristiania tok 40.000 til gatene, Nytorget, Ankertorget og Stortorget var fylt opp. Aldri før hadde byen opplevd noe lignende. Trikkene sto, kafeer og butikker var stengt. Arbeiderklassen sa tydelig ifra. Fra talerstolen var tonen tøff og truende.

Tidligere stortingsmann, grunnlegger av Social-Demokraten og nå formann i Arbeiderpartiet, Christian Holtermann Knudsen, sa: «Det er mulig at vi kan bli nødt til å anvende utenparlamentariske midler hvis ikke våre krav høres nå». LO-leder Ole Lian holdt heller ikke igjen og advarte om at arbeiderne ville gå videre med «jernhånd». I Aftenpostens dekning dagen etter kunne man lese om gjeng ungsosialister, sannsynligvis fra Tranmæls Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, som fanget oppmerksomheten med fanen «Arbeidere anskaf dere våpen». Politiet sa til avisa at utover den ulovlige fanen, gikk det hele for seg i ro og orden. Kontrasten var stor til hendelsene dagen før i nabolandet.

På Aftenpostens forside kunne man lese samme dag om «Blodige uroligheter i Stockholm». Over hele Europa var det uro, og myndighetene var utrygge med tanke på at hele kontinentet var fullt av soldater fra en stadig mer misfornøyd arbeiderklasse, væpnet til tennene.

Men optimismen internt i Russland var i ferd med å visne hen.

I mindre byer som Gjøvik samlet 2.000 seg og på Lillehammer 1.000. På Notodden og Rjukan 4.000. I Drammen 9.000. I Fredrikstad 7.000. I Bergen var det 20.000 som fikk høre Fremtiden-redaktøren Torgeir Vraa erklære at «nå har vi makten, og vi skal bruke den». I Tranmæls Trondheim var hver fjerde innbygger med i demonstrasjoner, og Ny Tid-redaktøren gjentok sitt budskap i truende ordelag: «Ennå står man bare ved innledningen. Dette er varselet til makthaverne. Derfor har man nå formulert disse minimumskrav. Oppfylles ikke de, så kommer et deretter ».

Hvis ikke regjeringen resolutt åpnet statskassa og lettet på situasjonen, ville ting skje, antydet Tranmæl, som nå ønsket å samle sammen til en bred arbeiderkongress. Oppslutningen 6. juni ga Tranmæl tro på at hans revolusjonære linje, hans «nye retning», var gjennomførbar. Men i hovedstaden hadde arbeiderbevegelsens ledere begynt forhandlingene med Knudsens regjering. Tranmæl fryktet at hele mobiliseringen disse månedene skulle skli ut i komitéarbeid og kompromisser på Stortinget. Han fryktet å bli gjort til latter. Til slutt var det bare Tranmæl i arbeiderbevegelsens ledelse som ville ha kongress og aksjoner.

Tilbudet fra regjeringen ble akseptert, titalls millioner kroner ble satt inn mot dyrtiden. Tranmæl tapte. Og da det sent på høsten ble arrangert arbeiderkongress, hadde temperaturen fra sommeren sunket betraktelig. «Med all sin veltalenhet, glød og fantasi blir Martin Tranmæl den tapende part også på denne kongressen», skriver Haakon Lie i sin Tranmæl-biografi, «Et bål av vilje». Den norske ilden døde ut. For nå. Men snart skulle det røde lyset fra øst igjen kastes vestover.

Omveltningene i øst ga ikke bare håp til Tranmæls revolusjonære. Det ga også håp til norske næringsinteresser, og mange så Russland som «Det nye Amerika». Et godt og nært eksempel er Håøya i Oslofjorden der det ble etablert en fullskala sprengstoff-fabrikk basert på en avtale med Russland. Norske forretningsfolk sto klare til å investere når krigen tok slutt. Også i Aftenposten ble februarrevolusjonen sett på med milde øyne. Olaf Broch, professor i russisk ved Universitetet i Kristiania, dekket dramaet for avisa, og kalte revolusjonen «en naturlig evolusjon». «Sjelden har vel et kort tidsrom i den grad godtgjort et foreldet regjeringssystems udugelighet, som de siste måneder i Russland», skrev professoren. Redaktør Jakob Vidnes i Arbeiderpartiets, og Arbeiderbladet/Dagsavisens forløper, Social-Demokraten, var avventende på avisas lederplass, og tok først ikke stilling til februarrevolusjonens to retninger: Den provisoriske regjeringen ledet av Kerenskij, eller bolsjevikenes arbeiderråd.

Men optimismen internt i Russland var i ferd med å visne hen. Det kom raskt til demonstrasjoner sommeren 1917 da den militære offensiven gikk i stå. Bolsjevik-kommunistenes leder Lenin kom i juli tilbake til hovedstaden Petrograd, der hans første kuppforsøk ble slått ned. Men gnisten var tent, og en utålmodig bondestand som ventet på varslede jordreformer og hadde sine sønner bundet opp i en håpløs krig i vest, begynte å reise seg mot jordeierne. Ved fronten fortsatte deserteringene og i byene var matsituasjonen fortsatt uten kontroll. Russland var modent for en ny omveltning. Det var klart for oktoberrevolusjon.

Krefter som tålmodig ventet på at borgerskapets makt ville forvitre, nærmest som en naturlov

Hvordan stilte den norske arbeiderbevegelsen seg til uroen i Russland i ukene opp mot og perioden etter Lenins «oktoberrevolusjon», 7. november? Vi har sett de revolusjonæres og Tranmæls strategi strande. Men hvordan ble den dramatiske høsten 1917 formidlet av Arbeiderbevegelsens viktigste organ og vesentligste opinionsdanner, Social-Demokraten? Avisa var direkte underlagt ledelsen i Arbeiderpartiet.

Jakob Vidnes satt da som redaktør, en jobb han hadde hatt siden 1912. På sensommeren spådde Vidnes at statsminister Kerenskij ville tape kampen mot arbeiderrådene, og redaktøren var opptatt av å peke mot at ententemaktene, Russlands allierte i krigen mot Tyskland, motarbeidet frihetskampen i Russland i forsøk på å holde landet inne i krigen. I sin siste kommentar om Russland før revolusjonen, datert 18. september, skrev redaktøren – langt mer opptatt av situasjonen her hjemme: «Å bevare den russiske revolusjon er for tida verdensdemokratiets største oppgave. Lykkes ikke det, vil den internasjonale reaksjon snart ha lagt sin tunge jernhånd over alle folk».

I en analyse av Vidnes’ og avisas holdning til de russiske revolusjonene, skriver Kai Arvid Køhler (Hovedfagsoppgave, Bergen, 1969): «Det kan ikke herske noen tvil om at Vidnes allerede fra første dag bolsjevikene kom til makten så på dem med uvilje».

Vidnes, og derfor avisa og partiet, støttet mest sannsynlig mensjevikene, de ytterliggående bolsjevikenes moderate, parlamentariske og sosialdemokratiske søsterparti, som ikke presset på for en rask og brutal maktovertakelse. Krefter som tålmodig ventet på at borgerskapets makt ville forvitre, nærmest som en naturlov. Dette var en linje Vidnes hadde støttet allerede i en leder rett etter februarrevolusjonen der han staket ut følgende kurs: «En demokratisk utvikling innenfor rammen av et borgerlig samfunn henimot en sosialistisk samfunnsordning som også skulle være demokratisk.» Lite tyder på at Arbeiderpartiet og -bevegelsen støttet Lenins mindretallskupp.

Ettermiddagen 8. november rapporterte avisa, midt mellom spalte opp og spalte ned med matmangel og meldinger fra frontene, om at «Maksimalistene har overtatt Russlands styre – de gjør seg i en hånvending til herrer i Petrograd». Begrepet maksimalistene har gått helt ut av historien, men uttrykket er dekkende for bolsjevikenes ekstreme forståelse av marxismen. Nyhetssaken følges opp av en leder med tittelen «Revolusjonens kaos» der redaktør Vidnes’ analyse av situasjonen er at bolsjevikene vant fram på grunn av fredsspørsmålet og en kompromissløse vilje til å sette en stopper for krigen. «Utsikten til fred vant massene, ikke at «befolkningen (hadde) tilegnet seg maksimalsosialistenes teorier», skrev redaktøren.

Revolusjonen uteble i Norge, som i Sverige.

Forsidene 10., 12. og 13. november bygger oppunder «kaos»-lederen med overskriftene «Der hersker stor forvirring i Petrograd», «Hele Russland i oppløsning» og den oppsiktsvekkende «Bolsjevikregjeringens dager er talte».

Social-Demokraten stilte seg tvilende til bolsjevikenes troverdighet i fredsspørsmålet. «Han synes å være like negativt innstilt over dem, nå som tidligere», skriver Køhler, som oppfatter at redaktørens skepsis til bolsjevikene må tilskrives at han så dem som «forstyrrere av all fredelig samfunnsutvikling». Senere, i februar 1918, da bolsjevikene hadde konsolidert og sikret maktposisjonen, gjentok han budskapet om bolsjevikene: «Revolusjonens utvikling var endt i kaos». Vidnes advarte også mot etableringen av «den røde armé» i januar 1918, og i lederen «Nymilitarismen» skrev han nærmest profetisk: «Folkekomissærene antyder nå at de vil bevæpne arbeiderne og avvæpne borgerskapet; med den nye revolusjonære arbeiderhær vil de føre sin politikk videre. Også dette er antidemokratisk og vil ikke føre til noe godt.»

I redaksjonen til Ny Tid i Trondheim var tonen en annen etter 7. november. Tranmæl som slikket sine sår etter nederlaget under LO-kongressen bare en drøy uke før, øynet nytt håp for den «nye retning», for et samfunn styrt av arbeiderråd, av sovjeter. Ny Tid omtalte bolsjevikenes maktovertakelse både som statskupp og fredskupp. «Det bolsjevikiske statskupp er uten tvil en forløper for denne, den endelige revolusjon», skrev en oppglødd Tranmæl.

I Trondheim og Kristiania fulgte arbeiderne opp parolen fra revolusjonslederne Lenin og Trotskij om å opprette arbeiderråd. Fra hele Europa kom det meldinger om arbeidere som reiste seg mot borgerskap og krig, og Ny Tid og Tranmæl skrev på førstesiden entusiastisk: «Verdensrevolusjonen i anmarsj!» På landsmøtet i Arbeiderpartiet påsken 1918 vant Tranmæls revolusjonære linje fram. «Det store oppgjør» var kommet. Tranmæl og hans venn og allierte Kyrre Grepp tok grep om partiet, som snart meldte seg inn i Komintern, den internasjonale kommunistiske sammenslutning. Social-Demokratens redaktør Vidnes forsvant ut. Jakob Friis dro til Moskva. «Partiledelsen hadde lagt roret hardt over til venstre», skriver Haakon Lie.

Lenins og Tranmæls drøm om verdensrevolusjon gikk ikke i oppfyllelse.

Revolusjonen uteble i Norge, som i Sverige. I Danmark var det dannet et venstresosialistisk parti, men oppslutningen var minimal. Her hjemme kom Venstre-regjeringen arbeiderne i møte med dyrtidstiltak, forslag om en Arbeiderkommisjon og innføring av 8-timers dag i august 1918. Ved valget i oktober gikk Arbeiderpartiet litt tilbake, mistet ett mandat på Stortinget, men ble likevel for første gang landets største parti. I november kom freden til Europa, og selv i et vaklende Tyskland som kastet keiseren, vant ikke den sosialistiske revolusjonen fram. Lufta gikk ut av ballongen. Lenins og Tranmæls drøm om verdensrevolusjon gikk ikke i oppfyllelse.

Her hjemme ble det nå revolusjonære Arbeiderpartiet splittet i 1921 og det moderate Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti stiftet. I 1927 kom fløyene sammen igjen etter brudd med Moskva, og partiet fikk sin første statsminister det påfølgende året. Men det skulle drøye til 1935 før den norske arbeiderbevegelsen for fullt kom i posisjon. Martin Tranmæl forble partiets dominerende figur gjennom 20- og 30-tallet, som allmektig redaktør i Social-Demokraten og Arbeiderbladet. Med urokkelig tro på demokratiet og parlamentarismen.

Det grunnleggende spørsmålet «hvorfor ble det ikke revolusjon i Norge etter russisk modell?», lar vi arbeiderbevegelsens store kronikør Haakon Lie besvare: «Det var et vidt gap mellom Tranmæls radikale sosialisme og Lenins bolsjevisme», skriver han. «Lenins doktriner om at veien til sosialismen gikk gjennom væpnet oppstand ledet av et sentralistisk oppbygd fortroppsparti, sto i fundamental strid med Tranmæls grunnsyn om at den sosiale omdannelse måtte bæres fram nedenfra gjennom massenes aksjon. Væpnet motstand kunne bare forsvares når den ble brukt for å hindre vold. Proletardiktatur kunne bli en nødvendighet i en overgangstid, men da bare som et uttrykk for folkeviljen. Oppgaven var ikke å avskaffe demokratiet, men å bygge det ut til et økonomisk demokrati som ville gi brede lag av folket økt innflytelse over deres daglige liv».

lars.west.johnsen@dagsavisen.no

(Teksten er tidligere publisert i Dagsavisen)