Å se flyktningene i øynene

«Det jeg husker best fra ferden mot Hellas var lysene. Det var så mange, de var så sterke, det var helt utrolig.»

Året var 1991. Elleve år gamle Enri Canaj forlot hjemlandet Albania for å starte et nytt liv i Hellas, like før Ramiz Alia-regimet kollapset. Middelklasseforeldrene – faren jobbet i en traktorfabrikk, moren på et bakeri – hadde klart å sikre en av de aller første og svært sjeldne turistvisumene som lot albanere reise fra det en gang ugjennomtrengelige fortet bygd av Enver Hoxha. De ville se hva som fantes «der ute», hva slags liv de hadde gått glipp av alle de årene.

Det er umulig for meg å se på disse menneskene med et profesjonelt blikk.

26 år senere er Enri Canaj det siste tilskuddet til det legendariske fotobyrået Magnum. Historien til innvandrerfamilien hans gjennomsyrer de prisvinnende fotografiene med en skjør følsomhet: bilder av flyktninger som strever i bølgene i Egeerhavet, kjærlighetshistorier mellom narkomane i sentrale Athen under krisen, dramatikken blant de strandede skjebnene i flyktningeleirer over hele Europa.

«Jeg er selv en innvandrer som forsøker å dokumentere livet som innvandrer», sier han.

«Det er umulig for meg å se på disse menneskene med et profesjonelt blikk, uten å bli engasjert. Jeg har på noen måter opplevd det de opplever. De vet og jeg vet at vi har gått gjennom det samme. Så jeg snakker direkte til dem; jeg ser dem i øynene.»

«Den første natta vår i Athen, prøvde faren min å finne et hotell i sentrum. Vi sovnet på hotellet, og neste morgen våknet jeg til duften av krydder på Evripidou-gata, og tusenvis av mennesker myldret i gatene. Det var først på ettermiddagen at jeg fikk øye på jentene; de kledde og sminket seg med åpne dører. Uten å være klar over det, hadde faren min sjekket oss inn på et hotell der prostituerte tilbrakte natten før de gikk på gata for å arbeide. Jeg husker de jentene, hvor kjærlige de var mot meg og søsteren min, hvor vakre de var. De ga oss til og med lommepenger! Vi bodde på det hotellet i nesten en måned før vi flyttet til et hus i Kolonos, et nabolag som på den tiden var tettpakket med innvandrere som oss selv.»

I Sofokles’ tragedie, Ødipus i Kolonos, kommer den blinde kongen Ødipus til Kolonos med datteren Antigone etter å ha blitt forvist fra Theben. Athenerne har medlidenhet med den en gang mektige kongen, men tar ikke imot ham i frykt av forbannelsen han kanskje bærer med seg etter å ha myrdet faren sin, Laios, i uvisse.

Da familien Canaj kommer til Kolonos, bor de i et rom ut mot en bakgård sammen med et titalls andre albanske familier:

«Noen hadde klart å krysse grensen på egenhånd, noen hadde tatt med familiene sine, noen var unge par som kranglet til de små timer om den vanskelige situasjonen de befant seg i. Det var akkurat som med flyktningene vi ser i dag: Noen tar med seg barna sine, andre er bare en gruppe unggutter, mens andre er helt, helt alene».

«Jeg husker hvor lite velkommen jeg følte meg de første årene (1992-1993). Politiet stoppet meg hele tiden for å sjekke papirene mine, og ettersom jeg ikke hadde noen, måtte jeg – en tolvåring – tilbringe natta i arresten helt til foreldrene mine kom og hentet meg neste dag.»

Jeg har to nasjonaliteter som tar like mye plass i meg.

Helles, kjent for sitt urokkelige byråkrati, ga Canaj-familien permanent opphold først etter ni år hadde gått. Da Enri søkte om gresk statsborgerskap noen år senere, spurte saksbehandleren om han kjente til noen greske poeter.

Enri svarte ved å sitere åpningslinjen i C.P. Cavafys «Ithaca», (“As you set out for Ithaca, hope the voyage is a long one”), og saksbehandleren ble helt satt ut.

«I likhet med Odyssevs lengtet jeg etter å reise til ukjente byer, lære noe nytt og få nye erfaringer. Diktet til Cavafy er fantastisk. Jeg har to nasjonaliteter som tar like mye plass i meg, men aller mest føler jeg meg som en verdensborger. Uansett hvor du kommer fra, vil det alltid finnes andre land du kan lære deg å elske og kalle ditt eget.»

Men hva med å komme hjem igjen, Odyssevs endelige mål? Svaret kommer med den tragiske historien om en syrisk flyktning han møtte i Athen:

Hvordan kan du bli værende når alt du hadde har blitt ødelagt?

«Vi spiste middag hos en venn, og mannen ved siden av meg begynte å fortelle meg historien hans med en åpenhet som gjorde meg helt lamslått. Begge foreldrene og tvillingbroren hadde dødd i Syria. Han viste meg et bilde av den døde broren sin og fortalte at han ikke hadde vært i stand til å ytre et ord i et helt år etter han døde. Sjokket var for stort. Hvordan kan du bli værende når alt du hadde har blitt ødelagt, når alle dine nærmeste er borte? Men da jeg spurte ham om han noen gang hadde lyst å reise hjem igjen, sa han ja. Alle svarer, klart og tydelig, ja».

Enri besøker ofte Albania.

«Når jeg går av bussen i Tirana, lukter det allerede som hjemme. Det er en tidsreise tilbake til da jeg var barn. Når du forlater hjemlandet ditt, bygger du ofte murer for å beskytte deg mot rasismen du blir møtt med, hindringene du møter, og inni meg skapte jeg denne eksotiske fantasiverdenen som var ‘Albania’.»

Jeg har lyst å gjøre noe med det jeg ser, uten å endre det.

Enri vokste opp i Tirana med besteforeldrene sine fram til han var fem år. Bestefaren hadde noen privilegier: Den albanske regjeringen hadde gitt ham lov til å ha TV, noe som var svært sjelden, og huset deres var i Blloku, et område der den politiske eliten bodde, ikke langt unna boligen til selveste Enver Hoxha. Hver gang han og bestemoren ruslet langs gata, ble han holdt i tøylene av de gamle reglene: Se rett fram, ikke snu deg.

«Under kommunismen jobbet alle for staten, og alle stjal fra staten for å overleve. Du lurte med deg ting fra jobb, for så å bytte dem mot andres tyvegods», mimrer Enri.

I reportasjen han nylig hadde i Le Monde, der han skildrer livet i dagens postkommunistiske Albania («en historie jeg alltid hadde i meg»), kan du spore mange fantastiske elementer fra hans egne barndomsminner i bildene.

Når jeg ser på flyktninger, ser jeg det tragiske i hele menneskeheten.

«Jeg husket da ting begynte å bli virkelig ille, under Ramiz Alia. Folk stilte seg i kø for et stykke brød som var mangelvare. I dag er Albania et mye mer optimistisk land, men det er helt forskjellig fra det landet jeg reiste fra. Det har blitt tøffere. Til og med språket er annerledes nå; det er så mange ord og uttrykk som foreldrene mine ville slite med å forstå».

«Jeg ville ikke bare gi en beskrivelse av hendelser», sier han når vi igjen begynner å snakke om flyktninger og migranter.

«Jeg har lyst å gjøre noe med det jeg ser, uten å endre det».

Hvilket betyr?

«Når jeg ser på flyktninger, ser jeg det tragiske i hele menneskeheten. Derfor vil jeg at bildene mine skal være nærmest gjennomsiktige, at de fanger mer enn de viser. Det er det jeg vil skal være min signatur som fotograf.»

Han ser tilbake på noen av vanskeligste opplevelsene han har hatt gjennom jobben:

«Da jeg så døde flyktningers kropper skylle i land på Lesvos, var jeg usikker på om jeg skulle fotografere dem eller ikke. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg var nødt til å fotografere dem, det var ingen utvei: Jeg måtte vise folk hva som skjedde. Du kan ikke forskjønne virkeligheten i et rosa filter».

Folk vil ikke se virkeligheten med mindre jeg tvinger dem til å gjøre det.

Så forteller han om det mest rystende øyeblikket i hele hans karriere til nå:

«Vi fant en ni måneder gammel baby på stranda på Lesvos. Den hadde druknet. Vi kunne ikke bare la den ligge der. Vi ringte kystvakta og ba dem hente den, men de hadde ikke kapasitet til å komme før om 2-3 dager. De var altfor travle med å hente ut andre døde kropper. Så vi løftet opp den lille kroppen og bar den til likhuset selv. Jeg var søvnløs i flere netter etterpå. Folk vil ikke se virkeligheten med mindre jeg tvinger dem til å gjøre det. Hvis du ikke tar det bildet, er det like ille som å lyve.»

For å overleve som tenåring i Athen på 1990-tallet, solgte Enri koulouria (ikke ulik det tyrkiske simit) i byens sentrale torg, Omonoia («Place de la Concorde») om morgenen, før han gikk på skolen om ettermiddagen. Da han var 17 og jobbet på en møbelfabrikk, lånte han en bok fra utstillingshyllene for å forbedre språkferdighetene sine ved å lese den høyt. Det var Herman Hesses Siddhartha.

Han leste den om og om igjen for å forsikre seg om at han fikk med seg alt som sto i den. Etter det leste han alle av Hesses bøker. Og en dag stakk han tilfeldigvis innom en fotoutstilling og fikk en idé om at det kunne være en god inntektskilde: Å studere foto og bli bryllupsfotograf.

Han ba sjefen om å gi han sparken slik at han kunne bruke sluttpakken for å betale skolepengene for det første året.

«Studere foto?» sa sjefen. «Du kommer ikke til å tjene fem flate øre!»

Jeg ante ikke at noen kunne ta så vakre bilder.

Men han gjorde som Enri ba om.

«Jeg hadde ingenting å tape», sier Canaj.

«Når du er innvandrer, kan du prøve deg på så mange forskjellige ting. Du har en slags ukonvensjonell frihet til å velge hva du vil gjøre, hva du vil jobbe med.»

Flørten hans med foto som en lettvint kilde til penger, skulle ikke vare lenge. I den første måneden på fotografutdanningen, ga rektoren ham et fotoalbum om Albania av en annen berømt Magnum-fotograf, Nikos Economopoulos. Canaj ble inspirert:

«Jeg ante ikke at noen kunne ta så vakre bilder».

Fotografi hjalp meg med å få ut alle erfaringene jeg hadde inni meg.

Han begynte å lese bøker om fotografi, intervjuer med andre fotografer, den ene boka etter den andre, skjønnlitteratur, samfunns- og historiebøker: Horisonten begynte å utvide seg.

«Fotografi hjalp meg med å få ut alle erfaringene jeg hadde inni meg», sier han. Han sluttet å være en passiv mottaker av virkeligheten og «grep muligheten til å uttrykke seg».

Han fortsatte å ha strøjobber for å finansiere studiene. Jobber som ga rom for massevis av fritid sånn at han kunne ta bilder av sine «egne ting» uten å «sette estetiske kriterier på spill».

Han tok aldri et eneste bryllupsbilde. I et par år jobbet han som assistent for en motefotograf, men det var «en uutholdelig og falsk verden». Det hjalp ham likevel med å skjønne hva det var han ikke ville gjøre:

«Man kan finne ens egen nisje ved elimineringsmetoden».

Senere ga fotokonkurransen “Athen: byen i endring”, arrangert av The British Council i Athen og Avdeling for migrasjonspolitikk, Canaj innpass til en workshop med ingen ringere enn Nikos Economopoulos, mannen som hadde snudd opp ned på hele holdningen Canaj hadde til fotografi.

«Jeg hørte om konkurransen helt tilfeldig da jeg stakk innom den gamle fotoskolen min en dag. Jeg sendte inn søknaden på den aller siste dagen av konkurransen. Og de sa ja!»

Da workshopen var over, studentalbumet ute og bildene deres hadde blitt utstilt i flere land, skjøt Enri Canajs karriere som profesjonell dokumentarfotograf fart.

Han begynte å jobbe for de mest prestisjetunge avisene og magasinene i Hellas: Tahydromos, Ta Nea, Kathimerini (som han fortsatt jobber for i dag og hvor vi to møttes). I fritiden jobbet han fortsett med egne prosjekter:

Nabolaget mitt hadde blitt et speil for bykjernens kollaps.

«I 3,5 år tok jeg bilder av par der begge var rusmisbrukere og bodde midt i Athen. Det var en vanskelig og tærende jobb: Disse menneskene bodde i nabolaget jeg hadde vokst opp i, mørket de hadde i seg var gjenkjennelig for meg. Fra 2010 ble det tydelig at situasjonen ble raskt verre for de som slet aller mest. Nabolaget mitt hadde blitt et speil for bykjernens kollaps. Tusenvis av butikker ble lagt ned, jeg husker byen som totalt mørklagt. Folk gikk rundt med senkede hoder mens de sukket og stønnet, eller i stillhet. Det er litt bedre nå, men jeg tror det er mest fordi folk har vent seg til at livet er sånn her. Athen forandrer seg på samme måte som andre europeiske storbyer forandrer seg: Der familiebåndene en gang ga beskyttelse, har nå avstanden mellom folk vokst, de er isolerte og alene.»

Hvordan ser disse isolerte menneskene på flyktninger som prøver å komme inn i landet deres?

«Det alle migranter søker er, et trygt sted å bo. For oss albanere var det å flytte til Hellas relativt enkelt: Forskjellene var ikke så store – maten, til og med språket, var kjent. Et barn fra Afghanistan eller Pakistan har mye større vansker med å ta til seg nyansene i den greske eller europeiske kulturen. Og jo eldre man er, jo vanskeligere er det å bli integrert. Du har selvsagt selv et ansvar for å ta del i samfunnet, men det er også nødt til å være helt grunnleggende hjelp på plass. Jeg husker at vi integrerte oss selv i det greske samfunnet helt og holdent takket være egen innsats. Det fantes ikke noe program eller rammeverk vi kunne benytte oss av.»

Hva med andre land i Europa? Enri Canaj har fotografert flyktningeleirer og boligstrøk i Frankrike, Tyskland og Italia. Han tenker tilbake på landsbyer utenfor Leipzig eller Dresden, steder der «man kjeder seg i hjel». Han tenker tilbake på «enorme, kommunistblokker, skumle bygninger og skeptiske mennesker som liksom ikke hørte til, som om de bare hadde blitt plassert der».

Det var som om jeg ikke fikk puste.

Han reiste til Tyskland for å fotografere syriske flyktninger i de nye hjemlandene sine.

«Jeg husker at en sky hengte over hodet mitt, ikke en eneste solstråle trengte seg gjennom den. Disse menneskene kommer fra steder der sola i seg selv er en næringskilde. Det var som om jeg ikke fikk puste. De lokale innbyggerne hadde aldri sett flyktninger før. Jeg hørte stadig vekk historier om at folk banket på syrernes dører, og ville kaste dem ut av husene sine og truet med å sette fyr på dem. Triste historier.»

Enri sier at grekerne til nå har vært vennligstilte mot flyktninger fordi ingen av dem ønsker å bli værende i Hellas. De ble bare sett på som potensielle trusler av andre europeere.

Men nå som Europa har begynt å stenge dørene for nye ankomster, «ser jeg at folk blir mer fiendtlige mot flyktninger for hver dag som går, i Hellas og overalt. Det er som om de lokale innbyggerne har fått nok. Men når noen kommer til deg fra et krigsherjet land, er det umulig å lukke døra i ansiktet på dem og si ‘nok nå’».

«Flyktningenes historier er så sjokkerende», sier Enri, «at du kan ikke noe for å betrakte dem med en uendelig ømhet» – et ekko fra måten han omtalte de prostituerte han møtte som elleveåring i hotellet i sentrale Athen.

Av og til vil du bare slippe taket på kameraet og forsøke å fordøye det du nettopp har vært vitne til.

«Når du vokser opp på sånne steder, forstår du at mennesker som dem ikke er farlige, de er sårbare, akkurat som alle andre. Det er en rekke hendelser og tilfeller som har gjort at de tar på seg et slikt arbeid. Man må se på disse menneskene med den respekten de fortjener.»

Da flyktningprosjektet hans var over, låste han seg inn hjemme, trakk for gardinene og nektet å forlate huset i en måned. Han var så tynget av det psykologiske presset han bar med seg fra den ene leiren til den neste, at da prosjektet var over, kollapset han.

«Av og til vil du bare slippe taket på kameraet og forsøke å fordøye det du nettopp har vært vitne til, slik at du selv kan gå videre.»

Men ikke alle tyskere, ikke alle grekere – ikke alle europeere – er rasister, sier han. Rasismen er utvilsomt i vekst, men selve statsapparatet – i det minste i Tyskland – tilbyr disse menneskene en jobb, et hjem og sjansen til å få et bedre liv.

Jeg har troen på at medmenneskeligheten vil seire.

«Ankomsten av hundretusener av flyktninger, er et historisk veiskille for Europa. Jeg har troen på at medmenneskeligheten vil seire, at disse menneskenes tilstedeværelse vil gi europeere en større toleranse for ulikhet. Et annet Europa eksisterer: et Europa av frihet, et Europa av muligheter.»

I det siste personlige prosjektet hans følger han en familie av afghanske flyktninger som prøvde å komme seg til Tyskland via Ungarn like før grensene nord for Hellas ble stengt.

«Det var en mor med sine to barn, og bestemoren deres. De havnet i en forferdelig trafikkulykke i Serbia. Moren måtte amputere begge beina, det ene barnet kom fra det uten fysiske skader, mens den andre måtte få en metallplate i det ene beinet. Bestemoren – datterens eneste støtte – døde i ulykken, men det fikk de ikke vite før senere.»

Familien ble fraktet til en psykiatrisk klinikk i Serbia. Det var der Enri møtte dem. De ble der et helt år.

«I løpet av noen måneder hadde barna lært seg å kommunisere på serbisk, og de hadde lært navnene til alle de andre pasientene. For kort tid siden besluttet Sverige å hjelpe dem, og ga dem asyl. Moren begynte ikke å smile igjen før en måned før avreisen til Sverige. Jeg husker barna, måten de så på det hele som en eneste stor lek. Jeg tror de visste nøyaktig hva det var som pågikk, hva slags institusjon de var på, og hva slags pasienter vennene deres var, men de hadde funnet sin egen måte å håndtere situasjonen på. De minnet meg om meg selv da jeg først kom til Athen.»

Om en måned skal Enri til Sverige for å oppsøke familien og fullføre historien om dem.

Jeg vet ikke om noen i Hellas som ikke vet hvem Enri Canaj er!

Hva med suksessen det er å ha blitt valgt inn i Magnum? Hvordan ser han på det?

«Jeg så aldri for meg at jeg en dag skulle jobbe for Magnum, men det er nok som man sier: Alle har sin hemmelige drøm. Hvis du fortsetter å tro på deg selv, og hvis du konsentrerer deg om kunsten din, vil du alltid ende opp på et bra sted. Jeg visste ikke at det stedet ville bli Magnum, litt hell må man vel ha, og plutselig er man på rett sted til rett tid. Det å bli utvalgt til et sånt team skjer ikke av seg selv: Arbeidet ditt må bli anbefalt og deretter stemt fram av hundrevis av fotografer i verdensklasse, alle med sitt eget arbeid og kunstneriske syn. Jeg sov ikke et blunk den natta etter jeg fikk nyheten.»

Hva med foreldrene? Er de stolte av ham?

«Foreldrene mine skjønte aldri riktig hva det er jeg gjør med fotografiene mine, eller hvordan jeg gjør det. De jobbet hardt hele tiden for å brødfø meg og søsteren min. Men den uinteresserte holdningen deres til profesjonell fotografering, beskyttet meg nok mot å bli innbilsk. Jeg hadde alltid bakkekontakt og en slags forsiktighet i arbeidet mitt.»

Jeg har aldri vært redd, jeg tror ikke det er en følelse jeg har i meg.

Helt til et av søskenbarnene hans fra Albania møtte en gresk journalist fra det greske statlige nyhetsbyrået (APE-MPE) og spurte om han visste hvem søskenbarnet hennes var.

«Jeg vet ikke om noen i Hellas som ikke vet hvem Enri Canaj er!» svarte han.

Nå blir foreldrene hans aldri lei av familie og venner som ringer for å fortelle at de har sett bildene hans eller lest om prisene han har fått i avisa, på TV eller i sosiale medier.

Har han noen gang vært redd på jobb?

«Jeg har aldri vært redd, jeg tror ikke det er en følelse jeg har i meg. Jeg føler meg beskyttet av styrken jeg har ervervet meg gjennom arbeidet og livet i røffe strøk opp gjennom årene. Jeg kan snakke med hvem som helst, bli venner med de mest krevende menneskene du kan forestille deg. De gir meg lov. Det er som om de merker at jeg har gata med meg. Jeg kjenner en tilhørighet til alle de menneskene jeg noensinne har møtt, alle de jeg noensinne har fotografert. Jeg er først og fremst en migrant. Og migranter føler at de har ingenting festet til navnet sitt, de har ingenting, de er helt fri. Du kan våge deg på det aller meste, fordi du har ingenting å tape.»

(Oversatt fra engelsk av Sigrid Strømmen.)