Aldri på vikende front

(Paris): Det ble med skrekken i regionvalget i Frankrike. Nasjonal Front tapte i annen valgomgang. Marine Le Pen ser likevel 6,7 millioner velgere som en seier, og vil komme sterkere tilbake.

Selv ble hun klart slått i Nord-Pas-de-Calais-Picardie. Niesen Marion Maréchal-Le Pen tapte like klart i Provence-Alpes-Côte d’Azur, og nestlederen Florian Philippot i Alsace-Chamapgne-Ardenne-Lorraine. Partiet, som var desidert størst i første valgomgang, vant til slutt ikke en eneste region.

Han gikk så langt som å provosere med en rekke rasistiske og antisemittiske oppgulp.

Hovedårsaken er den sterke mobiliseringen av hjemmesittere for de tradisjonelle høyre- og venstrepartiene. Valgdeltakelsen økte med mer enn 10 prosent mellom de to valgomgangene, men bare en del av disse stemmene gikk til Nasjonal Front – denne gangen. For tatt i betraktning det nivået partiet startet på for mer enn tyve år siden, har fremgangen ikke vært til å stoppe. Det som fremdeles forhindrer Nasjonal Front fra å erobre makt er når de andre partiene inngår et såkalt republikansk samarbeid, mens Fronten ikke har noen å alliere seg med.

Sjokket 6. desember, med Nasjonal Front i teten, var ikke det første. Allerede i 1984 lovet daværende partileder Jean-Marie Le Pen et tordenskrall. Fronten banket på maktens dør. Det samme løftet ble gjentatt i 1988, 1995 og 1998, uten at det kunne bli innfridd. Til det hadde partiet, og aller mest Le Pen selv, ingen sjanser til å bli akseptert i det gode selskap. Men til forskjell fra sin datter Marine, som overtok roret i 2011, var Jean-Marie Le Pen aldri interessert i å få noen form for makt.

Han gikk så langt som å provosere med en rekke rasistiske og antisemittiske oppgulp for å beholde sin og partiets status som ufordragelig. Ikke desto mindre kom han – mot alle odds – til annen valgomgang i presidentvalget i 2002. Mer fordi venstresiden gikk i oppløsning enn takket være egen innsats. Det var den første store rystelsen Fronten utøste i Frankrike. Le Pen kunne bli landets president! I teorien.

De stigmatiseres åpenlyst, særlig hvis de er muslimer.

Men bare tanken førte til voldsomme demonstrasjoner over hele landet. Sjelden har så mange franskmenn og Front-motstandere tydd til gatene, dag etter dag. På valgdagen puttet selv ekstreme venstrevelgere Jacques Chiracs seddel i urnen – med avsky, men for å unngå at Le Pen fikk stemmer. Chirac oppnådde et resultat (82,5 prosent) verdig en bananrepublikk, noe han mistolket helt og trodde han hadde hele nasjonen bak seg. Men Le Pen var slått, og i valget på Nasjonalforsamlingen som fulgte stemte igjen åtte av ti mot Frontens kandidater, et av partiets mest sviende nederlag.

Men man ser seg aldri slått i Le Pen-klanen. Unge krefter i partiet valgte å satse på Le Pens 40 år yngre datter Marine. Trylleordet nå var “dediabolisation”, å fjerne djevelstempelet. Med andre ord å gjøre partiet stuerent. Inntil videre ville ikke pappa slippe makten, men Marine opptrådte oftere og oftere i mediene. Den tidligere advokaten er munnrapp til tusen, og klarte med letthet å stille erfarne politikere til veggs. Gradvis skiftet partiet ham.

Bort med dårlig skjult rasisme, antisemittisme, stinkende kolonialisme og nazisymboler. Frem med rendyrket nasjonalisme, konservatisme, det franske flagget som symbol og EU som skremsel. Frontistene loves sikre grenser, inntil nylig å få tilbake franc’en, samt nasjonal og lokal preferanse. Det høres trygt og godt ut, en vennlig form for proteksjonisme. Med paroler som “franskmenn først” håper mange at de vil komme først til mølla når nye jobber blir utlyst, ikke innvandrere.

De tror ikke hun vinner – denne gangen.

De stigmatiseres åpenlyst, særlig hvis de er muslimer – og nå migranter. Flere og flere velgere står åpenlyst frem og erkjenner at de stemmer på Fronten, som i enkelte regioner heter “Blå Marine”. Etter at Marine til slutt bokstavelig talt sparket faren, fosser partiet frem i valg etter valg. I EU-valget i fjor var Nasjonal Front allerede Frankrikes største parti, og suksessen ble gjentatt 6. desember. Partiet surfet uten tvil på terrorfrykten, men ikke bare.

Søsterpartier i andre europeiske land har hatt lignende, eller enda større suksesser. For familien Le Pen & co har ennå ikke klart å oppnå ettertraktede poster i toppolitikken, bortsett fra to medlemmer i Nasjonalforsamlingen og i Senatet. Det oppfatter de selv som urettferdig, og det skyldes først og fremst det franske valgsystemet som favoriserer topartisystemet, og som nevnt partiallianser.

Bare vent, sa en fortsatt kamplysten Marine Le Pen i går. Selv om partiet ikke kapret noen regioner, tredoblet det antall regionale representanter. I fjor vant det en rekke små og større byer. Litt etter litt får det konkret politisk innflytelse. Marines mål er presidentvalget i 2017, der så å si samtlige eksperter spår at hun har en reell sjanse til å komme til annen valgomgang. De tror ikke hun vinner – denne gangen.

Det er de samme politikerne som går igjen, gang etter gang.

Men hennes rå glis kommer til å pryde forsidene mer og mer i årene som kommer. Nasjonal Front har lykkes der de tradisjonelle partiene feiler totalt: det har slått røtter i folket. Det er ikke for ingenting at mange tidligere kommunister har gått over til Marines blå rekker. Hun snakker som folk flest, og blir forstått.

Ifølge Le Monde er også eliten på vei over til Nasjonal Front. Ikke nødvendigvis fordi den bifaller programmet, men fordi det er der fremtidens interessante jobber er. Den samme eliten som har dominert fransk politikk i mer enn 30 år. De tradisjonelle partiene har aldri klart å fornye seg. Det er de samme politikerne som går igjen, gang etter gang. Nasjonal Front er nå det partiet i Frankrike som tiltrekker flest ungdom. 35-40 prosent i gruppen 18-24 år vil stemme på Le Pen, ifølge meningsmålinger.

Et av Frontens trumfkort er Marion Maréchal-Le Pen, Jean-Maries barnebarn og Marines niese. Hun er bare 26 og allerede representant i Nasjonalforsamlingen.

– Deres suksess er ikke endelig, vårt nederlag er ikke fatalt. Det finnes seire som er en skam for vinnerne. I republikkens navn har de slettet demokratiet. Å vinne 120 mot én er ikke noe annet enn et nederlag. Hvor er glasstaket når vi vinner 200 000 stemmer mellom valgomgangene? sa hun i går.

Egentlig er det mange år siden Fronten vant. Med sin snikende ideologi, ja til og med språk, som for lengst har erobret fransk politikk. “Lepenisering” kalte man det. Det begynte allerede med bestefar, en glimrende retoriker. Uten å merke det tok de andre partiene etter. Først og fremst høyresiden, som gradvis beveget seg mer og mer til høyre. Offisielt for å “demme opp” for Fronten, men i virkeligheten for å gjenerobre stemmene. Tidligere president Nicolas Sarkozy gikk lengst av alle. I presidentvalget i 2007 klarte han å vinne Front-stemmer, men fem år senere foretrakk velgerne “originalen”, som de sier.

“Marine president”, ropte tilhørerne.

Nå har Sarkozy annonsert at hans parti, Republikanerne, skal drøfte EU, massearbeidsløshet, sikkerhet og nasjonal identitet – som tatt ut av Frontens program. Etter attentatene i november var det sosialistenes tur. President Francois Hollande innførte uten å nøle unntakstilstand, stengte grenser og hundrevis av hjemmearrester. Marine Le Pen kunne triumfere med “hva sa jeg” og behøvde ikke lenger drive valgkamp, vel vitende om at terrorfrykten og høyredreiningen ville komme henne til gode, akkurat som “hordene” av migranter.

Marine Le Pen kan trygt seile videre på sin bølge. Horisonten er uansett mørkeblå, og hun har allerede lyktes med å gjøre Nasjonal Front til et akseptabelt parti, tatt inn i stuene til nesten 7 millioner franskmenn.

– Intet kan stoppe oss nå. Den nasjonalistiske strømmen stiger uunngåelig – valg etter valg, sa hun i går. “Marine president”, ropte tilhørerne.