Det er på høy tid å børste støv av de gamle dataavtalene og gi ansatte flest en reell mulighet til være med å bestemme hvordan vår tids nye teknologi skal brukes.
Datamaskinene hadde tatt form, de kunne brukes til å gjøre beregninger og lagre informasjon. Etter hvert utviklet internett seg til å binde maskinene sammen, men hvordan skulle man egentlig snakke med maskinene?
For å kunne bruke dem til vitenskap, forvaltning eller planlegging, måtte det etableres et språk.
Det norske programmeringsspråket Simula som kom i 1967, skulle bli både banebrytende og prisbelønt. Igjen startet det på Kjeller utenfor Lillestrøm.
Den voldsomme kraften som skapes når atomkjerner spaltes, må da være en god kilde til rimelig energi?
Slik tenkte Arbeiderparti-regjeringen etter krigen. De hadde ambisjoner om at Norge skulle ta en lederrolle i utviklingen av kjernekraft.
Arbeidsdelingen mellom de to var tydelig.
Dette var en del av den nasjonale strategien for å modernisere Norge, og i januar 1948 ble Institutt for atomenergi opprettet på Kjeller, og det ble også virksomhet i Halden. Arbeidet startet med planlegging og bygging av den første atomreaktoren. Tungtvann kunne skaffes fra Hydros fabrikker på Rjukan, og uran fikk Norge tak i gjennom et samarbeid med Nederland.
Før den nye atomreaktoren kunne bygges, måtte det gjøres en mengde beregninger, blant annet av uranstaver, som holder brenselet på plass og hindrer at radioaktivitet lekker ut i kjølevannet. Disse måtte dimensjoneres riktig. Da var det praktisk å ha Forsvarets forskningsinstitutt vegg i vegg.
Oppgaven gikk til mannen som ofte omtales som informatikkens far i Norge, matematikeren Jan V. Garwick, som var sjef for «regnekontoret» der.
Til å hjelpe seg fikk han soldater som avtjente verneplikten. En av dem var Kristen Nygaard, som ble Garwicks assistent i 1948. Garwick hadde mørke hornbriller, røykte pipe, brukte kritt og hadde alltid en hånd i lommen.
«Her skal du sitte i 14 måneder og gjøre beregninger for meg», fortalte han Kristen Nygaard, som var måtelig begeistret for oppdraget.
Nygaard var mer interessert i astronomi og matematikk enn i å beregne uranstaver.
Smuglerbrev og soldater i felt
I 1952 kom Mandal-gutten Ole-Johan Dahl til Forsvarets forskningsinstitutt, også han for å avtjene verneplikten under ledelse av Garwick. Noen år senere, i 1957, anskaffet Forsvarets forskningsinstitutt sin første digitale regnemaskin. De hadde sett seg ut en engelsk maskin. Den gikk under navnet Fredric og var gigantisk, med 2000 radiorør og et enormt varmetap.
Fredric ble kjøpt inn for penger fra et fond Norge hadde plassert i England. For å unngå å betale toll pakket man maskinen ned og sendte den som diplomatpost. Tollerne skal ha bemerket at det var det største brevet de noensinne hadde sett.
Da de store kassene ankom, var det Ole-Johan Dahl som fikk oppgaven med å sette den sammen og få den til å fungere. Mange av komponentene måtte lages på nytt, ikke minst manglet maskinen programvare. En av de første regnejobbene til den nye maskinen på Kjeller var å beregne den kjemiske sammensetningen av jarlsbergosten.
Simula blir til
Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard innledet et faglig samarbeid og et vennskap som skulle vare livet ut, på tross av at de var forskjellige, av både utseende og personlighet. Ole-Johan Dahl var høy, tynn og beskjeden.
Kristen Nygaard var kraftig, utadvendt og tidvis høyrøstet. I 1960 ble Kristen Nygaard forskningssjef på Norsk Regnesentral. Bare et par år senere overtalte han Ole Johan Dahl til å komme etter.
Nygaard og Dahl satte i gang med å lage et dataspråk som kunne brukes til programmering. Altså å lage instruksjoner til maskinen slik at den kan utføre oppgaver – alt fra å beregne tall og hente informasjon, til å styre et fly eller spille musikk.
Arbeidsdelingen mellom de to var tydelig. Kristen Nygaard var visjonær og hadde ideene. Ole-Johan Dahl bidro til å utvikle dem, men så også umiddelbart konsekvensene og hva som skulle til for at de lot seg gjennomføre.
Simula var navnet på det nye programmeringsspråket. Simula1 kom først. Det var et tillegg til programmeringsspråket Algol, og det nye var at det kunne ha flere baller i lufta samtidig. Nygaard og Dahl endret operativsystemet, altså kjøresystemet for Algol, og laget rutiner som gjorde at en programbit kunne kjøre en stund, og så kunne en ny programbit overta, og det ble mulig å styre dette med et køsystem.
Vi kan snakke med noen parallelt med å se på en serie på Netflix eller sjekker kinoprogrammet.
I 1967 ble det lansert en ny versjon av Simula som la grunnlaget for en rekke moderne programmeringsspråk. Et verdensspråk var skapt.
Simula var forut for sin tid og tok Lickliders ideer om «time sharing» til et helt nytt nivå. Objektorientert programmering gjorde det mulig å ha mange prosesser gående samtidig. I dag tar vi det for gitt at vi kan multitaske på mobilen. Vi kan snakke med noen parallelt med å se på en serie på Netflix eller sjekker kinoprogrammet. Det er bare mulig fordi programmet tillater at mange operasjoner kan kjøres nesten parallelt.
Men objektorientert programmering hadde også andre fordeler. Her lager man en modell som beskriver verden ved å etterligne den. Tenk på en modelljernbane, en sånn som et barn kan leke med. Den kan barnet ta og føle på. Et dataprogram kan tilsvarende modellere en modelljernbane, med tog og skinner, passasjerer og stasjoner og alt en jernbane har.
Man programmerer de begrepene man trenger, for eksempel tog. Det kan være undergrupper (subklasser), for eksempel godstog og passasjertog. Så må man ha skinner, stasjoner og passasjerer. Programmet beskriver også handlingsmønstre, som hvilken strekning toget skal kjøre, eller hvor passasjerene kommer på.
Flere operasjoner kan gå samtidig, for eksempel kan flere tog kjøre, og passasjerer bevege seg av og på. Gode begreper, som «tog» eller «passasjer», kan gjenbrukes.
Objektorientert programmering har et helt bibliotek med begreper man kan plukke fra. Det er tidsbesparende og enkelt å kunne sette sammen begreper som allerede er laget. Fordelen er at dataprogrammet nå kan brukes til å simulere, altså gjenskape, virkeligheten og gi viktig informasjon om hva som fungerer.
Dette skilte Simula fra tidligere programmeringsspråk. Et datasystem som hadde noe med personer å gjøre, ville tidligere ha noe som samlet sammen relevant data, som fødselsdato og kjønn, men slike data ble verken framhevet eller satt i system, det var bare en samling av data.
Som det meste av det Kristen Nygaard drev med, var Simula laget med et genuint sosialt engasjement.
I Simula ble det et eget språklig element – et mønster som beskriver hvordan en person er bygget opp i akkurat dette datasystemet. Det er en oppskrift på hva personer har av informasjon knyttet til seg og hvilket handlingsmønster de ville kunne ha.
Simula la grunnlaget for objektorienterte språk som Smalltalk og C++, konstruert for å være elegante og kodebesparende. Men det er et skille mellom de amerikanske språkene og det som kan kalles det skandinaviske synet som Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard utviklet: De ville lage konstruksjoner som kunne modellere den virkelige verden.
Disse konstruksjonene kunne brukes til å illustrere hva programvaren skal gjøre før noen begynner å kode. Sammen med fageksperter kan man avklare at man har korrekt forståelse. På den måten unngår man å lage programvare som ikke svarer på brukernes behov.
«Du vil for alltid forstå viktigheten av denne måten å programmere på etter å ha hørt Kristen forklare hvordan modellen av postkontoret bør inkludere en dør», skrev en tidligere student i sitt minneord til Kristen Nygaard og tilføyde: «For Kristen var Simula ikke bare en bedre måte å programmere på: Det var en måte å forstå verden på for å endre den.»
Som det meste av det Kristen Nygaard drev med, var Simula laget med et genuint sosialt engasjement.
Simula blir nesten verdenskjent
Endelig, i 1967, var Simula klart til å vises fram til verden. Det skjedde på en internasjonal konferanse på Lysebu i utkanten av Oslo. Dit kom også den amerikanske informatikeren Donald Knuth, som var tilknyttet Stanford-universitetet i USA.
Knuth skjønte at de to nordmennene hadde funnet opp noe som kunne bli stort. Han var ivrig etter å ta med seg Simula til Stanford. De tilbød ingen penger, men hvis Simula ble tatt i bruk i undervisningen der, var dette likevel en måte å gjøre den norske oppfinnelsen kjent på i USA, og i neste runde ville man kunne regne med å få solgt mange lisenser.
Det var åpenbart at de Simula-baserte analysene kom til å ha stor betydning for arbeidsforholdene til de ansatte.
Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl var begeistret, men Norsk Regnesentral satte foten ned. Formelt var det de som eide rettighetene. Mens Microsoft ga bort sin programvarepakke Office gratis til universiteter, slik at de kunne venne seg til å bruke det, var Norsk Regnesentral redd for å gi ifra seg oppfinnelsen de satt på, uten å få tilstrekkelig betalt. Mange har ment at det var en stor tabbe.
Det er umulig å vite hva som hadde skjedd hvis Donald Knuth hadde tatt med seg Simula til Stanford. Forskermiljøet der var i verdenseliten, og kanskje ville noen sett potensialet og lagt grunnlaget for et norsk selskap.
Simula ble aldri tatt i bruk i stor skala, men denne måten å programmere på var ny og unik. Ideene bak levde i høy grad videre. Den amerikanske studenten Alan Kay videreutviklet dem; han laget et tilsvarende språk han kalte Smalltalk. Det Dahl og Nygaard hadde utviklet, regnes som grunnleggende for de fleste programmeringsspråkene som fulgte. Både C++ og Java, to av verdens mest brukte programmeringsspråk, er for eksempel direkte basert på ideene til Dahl og Nygaard.
ModernTimes
Bruksmulighetene til Simula var mange, som å beregne kø i en butikk eller den best mulige vareflyten på et lager. Samtidig innså Kristen Nygaard at Simula også kunne misbrukes. Hva om industriledere tok i bruk de nye programmeringsideene til å gjøre arbeidshverdagen detaljstyrt, ufri og monoton?
Med stoppeklokke målte han hvor lang tid hver oppgave tok og regnet seg fram til hvordan mennesker og maskiner sammen kunne utføre oppgavene raskest mulig.
Hva om det skaperne av programmet hadde ment som frigjørende, ble snudd til noe som kunne holde arbeidsfolk nede? Selv reflekterte Nygaard over dilemmaet på denne måten:
Det var åpenbart at de Simula-baserte analysene kom til å ha stor betydning for arbeidsforholdene til de ansatte: innhold i jobben, arbeidstempo og rytme samt mønstre for sosialt samarbeid var typiske eksempler.
Virkningene så ut til å gå i en klart negativ retning. Det er ikke overraskende, siden analysene var basert på et tayloristisk syn på ledelse. Min sympati lå hos de ansatte, og spørsmålet var uunngåelig: Burde jeg fortsette å støtte spredningen av et verktøy som i stor grad ble brukt mot dem jeg ønsket å vise solidaritet med?
Tenk om de som i dag leder arbeid med digitalisering, kunne videreført dette synet! Den som har sett Charlie Chaplins film Modern Times, forstår hva Kristen Nygaard snakker om her. Chaplin spiller en mann som arbeider i en fabrikk. Arbeiderne strømmer inn i fabrikken i takt med lyden fra maskinene og tar sine plasser ved samlebåndet.
Der skal de utføre de samme bevegelsene igjen og igjen, det er en bolt som skal strammes, eller en del som skal flyttes på. Chaplin prøver desperat følge med på tempoet. Bevegelsene blir mekaniske, og rytmen er så rask at han kommer helt ut av det. Han får spasmer i kroppen, det er som om maskinen har tatt helt over.
Kristen Nygaard snakker om et tayloristisk syn på ledelse. Organisasjonsprinsippene til den amerikanske ingeniøren Frederick Winslow Taylor var fortsatt i bruk mange steder i 1960- og 1970-årene. På slutten av 1800-tallet, i industrialiseringens tidlige fase, lagde Taylor detaljerte tidsstudier av mennesker og maskiner.
Hva om tilsvarende organisering var blitt brukt for å løse de store samfunnsflokene, både i private og offentlige virksomheter, i dag?
Hensikten var effektivisering. Med stoppeklokke målte han hvor lang tid hver oppgave tok og regnet seg fram til hvordan mennesker og maskiner sammen kunne utføre oppgavene raskest mulig. Å jobbe på denne måten oppleves som både forvirrende og fremmedgjørende, og dessverre er det mange eksempler på det samme i dagens arbeidsliv.
Simula kunne brukes til å lage et program for optimal arbeidsflyt, men også gi ansatte følelsen av at dataprogrammet delte opp arbeidet i gjentagende arbeidsoppgaver, eller legge inn en stoppeklokke som ga tidspress. Alt i alt kunne det ha negative virkninger både for kvaliteten på det som skulle produseres, og for det psykososiale arbeidsmiljøet.
Dette var et etisk dilemma for Nygaard. Han sympatiserte med arbeidstakerne, men innså at han ikke kunne «av-oppfinne» Simula. I stedet bestemte han seg for å kontakte fagforeningene.
Gi ansatte medbestemmelse
I 1967 begynte Kristen Nygaard å holde kurs i fagbevegelsen om framtidige utfordringer. Han foreleste på LO-skolen på Sørmarka; foredraget handlet om moderne teknologi i kurset «Arbeiderbevegelsen ser mot framtiden». Han var også med i en diskusjonsgruppe med representanter fra fagbevegelsen.
Nygaard hadde ingen intensjoner om å belære. Han hadde ikke til hensikt å lære opp tillitsvalgte i programmering, men ønsket å få dem involvert og høre mer om hva de mente. Slik uttrykte han det selv: «Det vi trengte, var en ny vurdering av informasjonsteknologi basert på hvordan tillitsvalgte ser verden, med vekt på solidaritet, industrielt demokrati, trygg sysselsetting, sikre arbeidsforhold, anstendige lønninger osv.»
Industrielt demokrati, eller bedriftsdemokrati som vi ville kalt det i dag, var en viktig kampsak for fagbevegelsen i 1960- og 1970-årene. «Jern-arbeiderne krever økt demokrati i samfunn og på arbeidsplassene», sto det på en 1. mai-parole i 1966.
Under parolen marsjerte Jan Balstad, som senere ble LO-sekretær og siden handels- og skipsfartsminister, for Arbeiderpartiet.
Det var ulike oppfatninger i fagbevegelsen om hva demokrati på arbeidsplassen skulle bety. For noen handlet det om å få ansattes representasjon inn i styre og stell i bedriften. For andre var det viktige å gi arbeidstakerne mer innflytelse over den daglige driften og sin egen arbeidssituasjon.
Grunnbok for fagbevegelsen
I et kongressvedtak fra 1970 advarte datidens mektigste LO-forbund, Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, mot en digital utvikling der ansatte ble redusert til mekaniske og programmerbare brikker i produksjonsprosessen.
De ønsket å styrke fagforeningenes og de ansattes innflytelse på innføring og bruk av datasystemer og datateknologi på arbeidsplassen.
Konsekvensene av bruk av ny teknologi måtte utredes på fagbevegelsens egne premisser, og det ble vedtatt å utlyse et forskningsprosjekt som skulle gjøre nettopp dette.
Norsk Regnesentral fikk oppdraget. Prosjektet skulle undersøke planlegging, styring og databehandling ut fra fagbevegelsens egne mål og virkelighetsoppfatning og ble gjennomført mellom 1971 og 1973 med Kristen Nygaard og Olav Terje Bergo som forskere.
Det er ikke lenger vanlig å ha datatillitsvalgte på arbeidsplassen.
Den opprinnelige planen var å intervjue tillitsvalgte. Fire lokale fagforeningsklubber, geografisk spredt over den sørlige delen av Norge, ble valgt til å delta. Etter hvert var 120 personer med i prosjektet. Den opprinnelige planen var å skrive en rapport når prosjektet var ferdig, men Kristen Nygaard følte seg stadig mindre vel med denne arbeidsformen.
Målet måtte jo være å gi de ansattes organisasjoner og deres medlemmer større innflytelse over databehandling og kontrollverktøy på arbeidsplassen. Det ville de ikke oppnå ved at forskerne skrev en rapport som ikke ville lede til noen endringer ute på den enkelte arbeidsplassen.
Mandatet for prosjektet ble skrevet om. Istedenfor at man skulle skrive en rapport, ble målet et annet: Resultatene av prosjektet skulle måles i hvilke resultater fagforeningene kunne vise, på både lokalt og nasjonalt nivå. Forskerne ble nå medhjelpere og støttespillere for lokale tillitsvalgte og klubber.
Prosjektet startet opp i 1971 og pågikk i litt over to år. I hver av de fire lokale klubbene ble arbeidsgrupper opprettet. Om lag 40 medlemmer deltok, og hver klubb valgte ut oppgaver den ville ha gjort. Resultatene ble oppsummert i rapporter fra tillitsvalgte. Disse rapportene ble presentert på medlemsmøter, og avgjørelser ble stemt over på vanlig vis.
Hva om tilsvarende organisering var blitt brukt for å løse de store samfunnsflokene, både i private og offentlige virksomheter, i dag? Det ville gitt ansatte sjansen til å delta i utviklingen av de tjeneste de skal levere til brukerne, og bidra til gode digitale løsninger som virker.
Ingen trollmann
De tillitsvalgte på bedriften NEBB i Oslo, hvor de produserte elektrisk utstyr, var bekymret for de ansattes psykiske helse. Når arbeidet ble organisert som en større serieproduksjon, ble det både kjedelig og helseskadelig. Hver enkelt arbeider sto ved sin maskin og utførte bare én eller to deloppgaver på et produkt.
Nå hadde de i tillegg gått over til maskiner som var forhåndsprogrammert. Maskinarbeiderens jobb ble redusert til å mate og overse maskinen og ellers «stå og se tomt ut i lufta». De ansatte ønsket at alle maskinarbeiderne skulle få opplæring så de selv kunne programmere maskinene.
Slike utfordringer ble fanget opp av prosjektet Nygaard gjorde for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund så man kunne gjøre noe med dem.
I prosjektet ble det også laget kursmateriale som ble samlet i en lærebok for fagforeninger. Den fikk tittelen Databehandling, planlegging og kontroll.
Denne læreboken dannet grunnlaget for arbeidet i klubbene, der medlemmene selv skulle ta opp viktige spørsmål innenfor sitt arbeidsområde, men med bistand fra eksperter utenfra. Boken hadde undertittel Grunnbok for fagbevegelsen, som understreker at dette ikke var noe vanlig akademisk skrivebordsarbeid.
I innledningen skriver Kristen Nygaard om det han så som den store utfordringen: Datateknologi blir innført på arbeidsplassen av eksperter som snakker over hodet på alle andre: «I aviser, radio og fjernsyn og i bøker og ukeblad bli databehandling fremstilt som et nytt og mystisk fagområde. Dataeksperten blir utropt til en trollmann som mestrer uhyre vanskelige oppgaver.
Datamaskinen blir til en ‘superhjerne’ som finner løsningen på problemer for menneskene.»
Illustrasjonen til teksten er en trollmann med spiss hatt og tryllestav som står foran en datamaskin og sier: «Abrakadabra!» Her angrep Kristen Nygaard på sett og vis også seg selv. Sammen med Ole-Johan Dahl satt han i glasshus.
De to hadde utviklet det verdenskjente og banebrytende programmeringsspråket Simula. Nygaard var altså selv i høyeste grad dataekspert. Men han ville ikke bli utropt til trollmann. Og han var bekymret:
«Denne måten å fremstille databehandling på er ikke i fagbevegelsens interesse», skriver han videre i læreboken.
Da forskningsprosjektet skulle avsluttes i 1973, var de fire klubbene som hadde deltatt, samlet i sitt syn. Alle ville inngå lokale dataavtaler som kunne gi dem innflytelse over bedriftenes anskaffelse av nytt teknisk utstyr. Jern- og Metallarbeiderforbundet tok dette opp på LO-kongressen i 1973 og foreslo at LO skulle forhandle fram en rammeavtale om innføring av datateknologi på arbeidsplassene.
For mange er han mest kjent for sitt engasjement mot norsk EU-medlemskap.
I april 1975 kom avtalen på plass, og den ble undertegnet av Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening, datidens NHO. Både tekniske, økonomiske og sosiale hensyn skulle ivaretas når nye datasystemer ble innført på arbeidsplassen. Ansatte skulle få innflytelse på både utformingen, innføringen og bruken av systemene.
Det skulle blant annet sikres ved at den enkelte bedrift var forpliktet til å oppnevne egne datatillitsvalgte og sørge for nødvendig opplæring av disse. Rammeavtalen ble senere innlemmet som en egen tilleggsavtale til Hovedavtalen.
Forskningsprosjektet førte også til at arbeidsmiljølovens paragraf 12 fikk et eget punkt om arbeidstakernes rett til å bli orientert om planleggings- og styringssystemer. Arbeidsmiljøloven av 1977 var radikal, med en sterk vektlegging av at det er teknologien som skal tilpasse seg mennesket, ikke motsatt.
Jern- og Metallarbeiderforbundets forskningsprosjekt og Kristen Nygaards arbeid fikk altså ikke bare betydning for de arbeidstakerne som hadde tariffavtale, men for alle arbeidstakere.
Kristen Nygaard fikk Norbert Wiener-prisen i 1990 for sitt sosiale engasjement innen databehandling. Prisen deles ut av The American Association of Computer Professionals for Social Responsibility, og det var første gang i historien den gikk til en som ikke var amerikansk statsborger. I begrunnelsen het det at Nygaard fikk prisen for sitt pionerarbeid for å involvere ansatte i utviklingen av databaserte verktøy.
Sosiale konsekvenser av teknologien
Rett etter krigen var Arbeiderpartiets uttalte politikk at man måtte satse kraftig på forskning og teknologi for å bygge Norge. Den norske satsingen på atomenergi til energiforsyning ble riktignok aldri realisert. Det nye programmeringsspråket Simula 67 var derimot et stort gjennombrudd og en verdensledende oppfinnelse.
For arbeidet med å finne opp programmeringsspråket Simula i 1960-årene fikk Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl flere prestisjefylte utmerkelser, inkludert Turing-prisen i 2001, ofte omtalt som «informatikkens nobelpris».
«Kristen Nygaard forsto at forskning ikke er nøytral og at forskere er ansvarlige for de sosiale konsekvensene av teknologen de utvikler», skrev kollegaer i forbindelse med Kristen Nygaards bortgang. Selv var han opptatt av at sosialt engasjement skaper varig endring.
Den nye teknologien vil få store konsekvenser for både jobbmuligheter, arbeidsmåter, lønn, trivsel og velvære.
Samfunnsengasjementet fikk også andre utslag. I 1960-årene var Nygaard aktiv i Naturvernforbundet og i partiet Venstre, men forlot partiet da han innså at han var blitt sosialist. I 1971 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet, men meldte seg ut igjen 30 årsenere i protest over det han mente var en høyredreining av partiet.
For mange er han mest kjent for sitt engasjement mot norsk EU-medlemskap. I forkant av folkeavstemningen i 1972 engasjerte han seg i Ungdomsfronten mot EF. Som leder for Nei til EU fra 1990 til 1995 bidro han aktivt til å sikre nei-sidens seier i folkeavstemningen i 1994.
Siden 1970-årene har datateknologi gått fra å være noe nytt til noe alle bruker og som er en naturlig del av enhver arbeidsplass. Nå står vi overfor en massiv innføring av kunstig intelligens, og behovet for å ta tilbake makt og kontroll på arbeidsplassen er større enn noen gang. Det er dermed på høy tid å børste støv av de gamle dataavtalene og gi ansatte flest en reell mulighet til være med å bestemme hvordan vår tids nye teknologi skal brukes, i Kristen Nygaards ånd.
Alle arbeidsplasser og yrker kommer til å bli berørt av KI. Få, selv aktive tillitsvalgte, kjenner til at det finnes et vedlegg til Hovedavtalen mellom LO og NHO som heter «Rammeavtale om teknologisk utvikling og datamaskinbaserte systemer», og i dag er den mer eller mindre død. Det er ikke lenger vanlig å ha datatillitsvalgte på arbeidsplassen.
Den nye teknologien vil få store konsekvenser for både jobbmuligheter, arbeidsmåter, lønn, trivsel og velvære. Derfor må ikke arven etter Nygaard gå i glemmeboken.
(Dette er et bearbeidet og forkortet utdrag fra Hilde Nagells nye bok “Helt på nett – da norske tekpionerer skapte datahistorie”, utgitt på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)
Kommentarer