Asle Toje maner fram et dystert bilde av et Europa på vei mot undergangen

For dem som deltar i den definisjons- og sannhetskampen som pågår mot fascismen, er det ikke uvanlig at man på et eller annet tidspunkt begynner å miste troen på menneskeheten. Det kan være fordi man ser hvor mye hat og desinformasjon som finnes, fordi man selv trues, eller fordi det å si imot kan virke håpløst i møte med en motstander som har det som en uttalt strategi å flomme nettet og offentligheten med møkk.

Det er nemlig et demokratisk problem at vi i Norge ikke kan diskutere saker som 22. juli eller rasistisk motiverte handlinger uten at kommentarfeltene må stenges.

Om vi skal beholde den mentale helsen og kampgnisten, kan det være greit å minne hverandre på at veldig mange av dem vi møter på nettet, egentlig ikke finnes. Det er svært mange falske profiler og nett-troll, og det de driver med er ikke å utøve ytringsfrihet – det de prøver på er å ødelegge den. Om du mistenker at noen bare er ute etter å sabotere en reell debatt, hva enten de er ekte mennesker eller ikke, bør du ikke nøle med å blokkere og, om det er grunnlag for det, rapportere dem. Det er nemlig et demokratisk problem at vi i Norge ikke kan diskutere saker som 22. juli eller rasistisk motiverte handlinger uten at kommentarfeltene må stenges. Grunnen er at en stor andel av kommentarene består av hatytringer og trusler mot ofrene. Slike kommentarer handler ikke om å bruke ytringsfriheten, de er en del av ytre høyres arsenal mot samfunnet. De gjør det vanskelig for oss å diskutere metodene og ideene deres fritt, fordi samtalene stopper opp og stenges. Å blokkere slike aktører er med andre ord ikke et angrep på ytringsfriheten, men et forsvar for den.

Poenget med mye av den desinformasjonen og propagandaen vi møter, er ikke nødvendigvis å overbevise oss om noe: Den vil ikke få oss til å tro hva som er sant, men at vi skal tro at det ikke er noe som er sant – eller at vi ikke kan vite hva som er sant.

Russiske myndigheter har ledet an i denne utviklingen, ofte med støtte fra etablerte mediehus med store ressurser, og som regel en liten armé med nyttige idioter og folk som er kjøpt og betalt. I en omfattende undersøkelse av mer enn tre millioner nyhetsartikler som ble publisert i Russland mellom 2002 og 2023, dokumenterte journalister fra Novaja Gazeta og Süddeutsche Zeitung hvordan russiske medier har skapt det de kalte en «illusorisk sannhetseffekt». Det er et begrep de har lånt fra Joseph Goebbels. Da han ble propagandaminister, klarte han å etablere en oppfatning av at alt nazistene sa, var sant, ved rolig å gjenta ideologisk ladede setninger om igjen og om igjen. Denne metoden har ikke bare blitt benyttet overfor russerne selv, men også på et vestlig publikum. Propaganda og løgn har blitt spredt ved hjelp av samarbeidspartnere innen medier og akademia, gjennom YouTube-kanaler, blogger, nettaviser og av reine trollfabrikker, blant annet i regi av den tidligere Wagner-gruppen. I tillegg til sin militære grein hadde den også en grein for ideologisk og fysisk opptrening til borgerkrig, samt en egen trollhær med sete i St. Petersburg.

Den desorienterende formen for propaganda som har kjennetegnet både Putin-regimet og Maga-bevegelsen, er en forutsetning for at ytre høyre skal få tilstrekkelig folkelig støtte til at de vinner valg.

I september 2024 offentliggjorde det amerikanske justisdepartementet en rekke dokumenter fra sin etterforskning av den russiske påvirkningsoperasjonen Doppelganger. Bevismaterialet viste hvordan russiske myndigheter helt konkret organiserte informasjonskrigen sin mot andre land. Et eksempel var operasjonen The Guerilla Media Campaign, der demokratene skulle framstilles som «venstreorienterte og ytre venstre-globalister, som står for en pervertering av tradisjonelle moralske og religiøse verdier». Den skulle også få MAGA-republikanerne til å framstå som «normale mennesker som prioriterer å beskytte den tradisjonelle amerikanske leveveien». Penge- og våpenstøtte til Ukraina skulle settes opp mot prisstigning og økt fattigdom for «hvite skattebetalere». Trygdemottagere, arbeidsledige med mørk hudfarge og folk i storbyene skulle omtales som «privilegerte befolkningsgrupper», het det i de interne russiske dokumentene. Motsetningene det skulle nøres opp under, var mellom «en ny globalistisk sosialisme» på den ene siden og velgere som støtter «tradisjonelle verdier», på den andre. Alt sammen motsetningspar som de siste årene har blitt brukt med stort hell av Trump og hans støttespillere.

Den russiske påvirkningsoperasjonen anbefalte å etablere egne tekst-, manga- og videoavdelinger, som skulle bruke «et minimum av falske nyheter og et maksimum av realistisk informasjon». Videre skulle det «konstant gjentas at dette er det som virkelig skjer, men de offisielle mediene vil aldri fortelle deg om det eller vise deg det». Elon Musks plattform X ble i dokumentene omtalt som et egnet sted å operere, ettersom det var et «fristed som er uhindret av demokratisk sensur».

Slik informasjonskrigføring foregår selvsagt ikke bare fra russisk side. Som tidligere nevnt ble det for eksempel avslørt at Sverigedemokraterna drev 23 trollfabrikker fra partiets kommunikasjonsavdeling i 2024, og i USA kom det fram hvordan republikanerne hadde et målrettet demobiliseringsarbeid mot venstresidens tradisjonelle velgere. Med enorme pengebeløp fra Elon Musk satte de i gang kampanjer som framsto som noe helt annet enn det de var, der muslimer for eksempel ble eksponert for falske pro-israelske Kamala Harris-annonser.

Den desorienterende formen for propaganda som har kjennetegnet både Putin-regimet og Maga-bevegelsen, er en forutsetning for at ytre høyre skal få tilstrekkelig folkelig støtte til at de vinner valg. Mange av metodene kan i dag sies å være en etablert arbeidsmetode: Bygg lag på lag med ironi og tvetydighet, bidra til begrepsmessig forvirring, og pump ut en endeløs serie av selvmotsigelser og løgner – inkludert en jevn strøm av påstander om at det er de andre som lyver.

Også den radikaliserte amerikanske høyresiden har nytt godt av Tojes analyser.

Disse metodene og triksene kommer både i light-versjoner og i tyngre utgaver. Et eksempel på det første er nestlederen i den norske Nobelkomiteen, Asle Toje, som i en lang rekke bøker, artikler, foredrag og podkastopptredener har manet fram et dystert bilde av et Europa på vei mot undergangen. Gjennom å kombinere høydramatiske språkbilder om malstrøm, dommedag og krig med en lang rekke unøyaktigheter og tvilsomme påstander, har Toje blant annet bidratt til å videreformidle russiske perspektiver på Vesten, EU og Europa – ofte med forbausende dårlig timing. Samme dag som russiske spesialstyrker tok kontroll over Krymhalvøya, hadde han for eksempel på trykk en kronikk med tittelen «Pålitelige Putin». Der omtalte han Russland som en «forbilledlig forutsigbar» nabo, som ikke ville blande seg inn i andre lands anliggender. Fem dager før fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022 avfeide han USAs advarsler om en forestående invasjon som «blodtørstig propaganda», og ved gjentatte anledninger har han gjentatt russiske talepunkter om russisk overlegenhet. Han har også påstått at Russland har «legitime interesser» knyttet til «ukrainifisering av russere» i Ukraina, og gjentatt påstandene om at Ukraina er Europas mest korrupte land – til tross for at Russland scorer betydelig dårligere på Transparency Internationals indeks. I tillegg har han konsekvent undervurdert Putins aggresjon, og ditto overdrevet den vestlige skylden for krigen.

Også den radikaliserte amerikanske høyresiden har nytt godt av Tojes analyser. Han har for eksempel beskrevet moderate høyrefolks skepsis til Donald Trump som et utslag av «venstresidens antiamerikanisme», påstått at Trump ikke er særlig proisraelsk, og gått langt i å hevde at rettsprosessene mot Trump etter statskuppforsøket i januar 2021 var «lawfare», altså politisk bruk av rettsvesenet. Toje har i mange år vært aktiv i flere internasjonale kristenkonservative nettverk og diverse fora på ytterste høyre fløy, som på Jordan B. Petersons ARC-konferanse og i det internasjonale rådet til tankesmien Oikos, grunnlagt av Sverigedemokraternas sjefsideolog Mattias Karlsson.

På ytre høyre finnes det en slags arbeidsdeling mellom dem som bruker trolling, trakassering og drøy humor på den ene siden, og dem som bruker konspirasjonstenkning som er kledd i et akademisk og øyensynlig sannferdig språk på den andre.

Toje kan likevel sies å være en lettvekter innen denne kommunikasjonsformen, og med sin akademiske sjargong har det vært enkelt for ham å gjemme seg bak tvetydigheter og halvsannheter. Donald Trump representerer tungvekterne innen denne disiplinen, der alle krav til sannhet og etterrettelighet de siste årene er blitt helt forlatt. Selv om Trump har hentet mye av denne nonsjalansen fra den lyssky forretningsvirksomheten sin, har han også hentet viktige lærdommer fra sin tidligere sjefrådgiver Steve Bannon. Under sin tid i Breitbart News Network lærte Bannon seg en rekke humoristiske og dobbeltkommuniserende knep fra internettets mørkeste avkroker, og særlig fra den ungdommelige alt-right-bevegelsen. Sammen med Trump utviklet Bannon og en rekke yngre rådgivere disse metodene til å bli et kraftfullt våpen for MAGA-koalisjonen. Selv om mange av virkemidlene kan virke nihilistiske, irrasjonelle og lite gjennomtenkte, har de flere klare fordeler. Noen av dem kan det være lurt å være klar over, både for å forstå hva det er som skjer, og for å kunne forberede mottrekk:

• Metoden gjør det vanskelig å kritisere dem som sprer hat, siden de kan gjemme seg bak påstått ironi og anklager om at folk ikke tåler en spøk, eller utsagn som «jeg ønsker bare debatt» eller «noen må våge å kalle en spade for en spade».
• Metoden gjør det mulig å omdanne ethvert forsøk på debatt om det de sier, til å bli en metadebatt om ytringsfrihet og «wokeness», «godhetstyranni», «krenkelseshysteri» eller andre begreper som impliserer at de som klager på trakassering og hat, er overfølsomme persilleblader eller snowflakes.
• Metoden framstiller tiltakene for å frata folk ytringsfrihet som en kamp for ytringsfrihet og toleranse, og får de illiberale til å framstå som frihetskjempere, rabulister og opprøre, i heroisk kamp mot humørløse og pripne motstandere.
• Ved å insistere på at alt egentlig bare er en spøk, kan de nedvurdere og latterliggjøre motstandernes alvor og påføre dem skam over at de føler som de gjør. Slik blir for eksempel rasistisk hets dobbelt effektiv.
• Forvirringen kan forsterkes ved at de speiler de reaksjonene de anklager motstanderen for. Overgriperen kan innta offerrollen og hevde seg fornedret og begrenset. Slik blir det enda vanskeligere for offeret å mobilisere solidaritet, og for andre å yte motstand.
• Ved å bruke antydninger, ironi og dobbeltkommunikasjon gjør de det også vanskeligere å imøtegå argumentene med logikk, analyse og forankring i virkeligheten.
• Ved å lyve, fornekte og fremme helt åpenbart feilaktige påstander kan de skape tvil om hvorvidt det i det hele tatt finnes en felles virkelighet.

 

På ytre høyre finnes det en slags arbeidsdeling mellom dem som bruker trolling, trakassering og drøy humor på den ene siden, og dem som bruker konspirasjonstenkning som er kledd i et akademisk og øyensynlig sannferdig språk på den andre. Disse er det også viktig å lære seg å gjenkjenne og avsløre. Det kan være vanskelig, siden de fleste konspirasjonsteorier ser ut som nettopp det, teorier. Ettersom de er bygd på en løgn, inneholder de aldri noen kjerne av sannhet. Denne tomheten forkles med alt det som kjennetegner en alminnelig vitenskapelig teori: Lag på lag med ord, fotnoter og litteraturhenvisninger. Hvordan skal man avkle slikt?

En god begynnelse er å være klar over hvilke teknikker som brukes. Konspirasjonsteoretikere bruker ofte forvirrende mange referanser til anerkjente og vitenskapelige verker, som kan gjøre at de framstår som mer seriøse enn de er. Det store antallet referanser er også en form for tåkelegging: Det tar lang tid å gå slike henvisninger kritisk etter i sømmene, men dersom man likevel tar seg tid til å sjekke dem, vil man nesten alltid se at de sier noe helt annet enn det som blir påstått: Sitater tas ut av kontekst, viktige forbehold utelates, og så videre. En annen metode er å referere til «ledende eksperter», som ofte viser seg å være svært kontroversielle og ikke så sjelden reine sjarlataner, som har fått tilbakevist «funnene» og teoriene sine av andre forskere. Det er også greit å være bevisst på at konspirasjonsteoretikere nesten alltid er selektivt kritiske og selektivt ukritiske på én og samme tid: Enhver bok eller artikkel som kan bekrefte forfatterens eget syn, tøyes til det ytterste for å gjøre det. Samtidig behandles enhver kilde som ikke understøtter konspirasjonsteorien, som løgn og propaganda.

Teksten er et utdrag fra boka “Sammen bekjemper vi fascismen. Strategier for antifascister i dag”, utgitt av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.