Hvem skal betale gjelden etter koronaen?

Norge er i en ekstremt heldig situasjon. Vi har et oljefond – eller Statens pensjonsfond utland som det egentlig heter – å falle tilbake på. Andre land vil måtte dekke sine ekstrautgifter på én av to måter: ved å låne penger fra landets egne innbyggere eller næringsliv, for eksempel gjennom statsobligasjoner, eller ved å låne utenfor landets grenser.

Det var nettopp det som skjedde både gjennom krakket i mellomkrigsårene og de to verdenskrigene i forrige århundre. Etter annen verdenskrig var de krigførende landene forgjeldet til oppetter ørene.

Dette beskriver den franske økonomen Thomas Piketty i «Kapitalen i det 21. århundre». I den bestselgende boken fra 2013 trekker han opp hvordan verdens økonomi har utviklet seg fra slutten av 1800-tallet og frem til rundt 2010.

Norge er i en ekstremt heldig situasjon. Vi har et oljefond å falle tilbake på

Til tross for den økonomiske krisen etter to verdenskriger og et børskrakk, tok det ikke mange tiårene før det var business as usual. På begynnelsen av 70-tallet rådet økonomisk optimisme, nasjonalgjelden var betydelig redusert, fremtidsutsiktene gikk bare én vei – og kanskje noe av det mest positive var at ulikheten i verden var blitt kraftig utjevnet, i hvert fall innenfor hvert enkelt lands grenser.

Ifølge Piketty var det beskatning av kapitalen, sammen med en uvanlig sterk vekst og en stor inflasjon, som i vesentlig grad bidro til dette. Det var de rike som fikk påta seg store deler av de økonomiske byrdene etter et halvt århundre i krig og krise.

 

Det handler om fordeling

Spørsmålet er om nasjonalstatene nå vil måtte gjøre det samme – øke skatteinngangen for å tilbakebetale gjelden som er blitt tatt opp under smitteutbruddet?

Kalle Moene, professor emeritus ved Økonomisk institutt ved Universitet i Oslo, mener det er en mulighet, men ikke sannsynlig i dagens politiske klima. I dag skal skattene senkes, noe blant annet regjeringens forslag om å redusere formueskatten i neste års statsbudsjett gir uttrykk for.

– Et viktig element er byrdefordelingen av et lands gjeld og hvordan den forplanter seg videre i samfunnet. Det handler blant annet om hvordan en bruker pengene og om skattleggingen, påpeker Moene.

Han understreker at skattlegging av kapital har en klar fordelingseffekt. Økt skatt er ett av flere virkemidler, og Moene mener at det vi nå opplever nå, likner på en situasjon etter en voldelig krig.

– Krigen mot covid-19 har ført til at vi har hatt et tap på grunn av redusert produksjon og behov for statlig finansiering. Dette har en parallell til krigssituasjoner, konstaterer Moene.

Ikke minst ut fra et likhetsperspektiv er det ønskelig med høyere kapitalskatt, men slik Moene ser det, er det i dag en umulig debatt.

 

Progressiv beskatning

Moene mener selv at en progressiv beskatning vil være kunne være den rette medisinen, men det er et tiltak som ikke har høy anseelse i dag. Han har derfor ikke stor tro på at det vil skje, og peker på at deler av høyresiden sterkt vil motsette seg noe slikt.

– Deres mantra er at det er nødvendig med en sterk privat sektor for å få til en god offentlig sektor. Kapitalskatt vil bremse det private næringslivet, sier de. Slik de ser det, vil progressiv beskatning ødelegge for at vi kan bevare velferdsstaten.

På høyresiden argumenteres det gjerne for den såkalte trickle down-effekten, at hvis de rike blir rikere, vil noe dryppe ned på de mindre rike, altså at de rike ved å bli rikere trekker med seg de andre. Det meste innen moderne, økonomisk teori avviser imidlertid dette tankesettet. Men mange tror fortsatt på den, noe som blant annet gjenspeiles i ordbruken, påpeker Moene.

– Det sies at de fattige blir «løftet» ut av fattigdommen. Men de som har prøvd å komme seg ut av fattigdom, vet at det er en beinhard kamp. Det er ingen som blir løftet ut, og når noen hevder det, er det ikke annet enn rosemaling.

– Det kan se ut som om vi i Norge er blitt så rike at vi glemmer hvem som har de viktigste jobbene

Den politiske tilnærmingen til byrdefordeling er veldig ideologisk, bemerker han. Når regjeringen sier at alle må ha hjemmekontor, tar den ikke med i beregningen at det ikke alle som har et hjemmekontor. Dette viser nettopp hvem man er opptatt av ifølge Moene.

– Det kan se ut som om vi i Norge er blitt så rike at vi glemmer hvem som har de viktigste jobbene.

 

Ulikheter mellom land

Nils-Henrik von der Fehr, professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo og kollega til Moene, understreker at nasjonalstatenes evne til å betjene gjelden etter koronaen vil variere veldig.

– I forhold til det store spørsmålet – hva kan nasjonalstatene gjøre for å nedbetale gjelden – kommer vi til å se betydelige forskjeller mellom de enkelte land, sier von der Fehr.

Han viser til at det hovedsakelig er tre måter å betjene nasjonalgjeld. Staten kan enten kutte i andre utgifter i statsbudsjettet, den kan heve skattenivået eller ta i bruk inflasjon som et våpen for å få ned gjelden. Økt inflasjon er nærmest utenkelig i dag.

Etter annen verdenskrig bidro de to sistnevnte faktorene sterkt til at de krigførendes økonomi raskt tok seg opp igjen.

– Det vil bli nødvendig med en tilsvarende gjeninnhenting etter koronaen, sier han.

Han slår fast at det generelt ikke er lett å kutte i statens utgifter, spesielt ikke etter koronasituasjonen som har rammet mange og så bredt. Tvert imot vil det være behov for at det offentlige må opprettholde aktiviteten for å få landet på fote igjen.

– Det er heller ikke spesielt lett med skatteøkning, men det er kanskje minste motstands vei. Til syvende og siste blir det et politisk spørsmål, men vi så hvor vanskelig det var å innføre miljøskatten i Frankrike.

Tendensen siden 80-tallet har vært å redusere kapitalbeskatningen. Økt skatt på kapital vanskeliggjøres av globaliseringen, der kapitalen flytter dit skattenivået er lavest. Hvis økt kapitalbeskatning skal gi uttelling, måtte det for eksempel skje samlet innenfor Europa.

– Når Bjørn Dæhli velger å flytte til Bø i Vesterålen, som har senket den kommunale formueskatten, illustrerer det at det ikke er så enkelt på grunn av åpne grenser, sier von der Fehr.

– Skatt er nok mer det muliges kunst.

 

Internasjonalt samarbeid

Motstand mot økte skatter var ikke noe som holdt den nå avdøde juristen og økonomen Erik Brofoss fra å si: «Det er utrolig hva folk kan betale i skatt, bare de blir vant til det.» Brofoss, som satt i regjeringen til Einar Gerhardsen og senere ble sentralbanksjef, var ifølge Store Norske Leksikon den enkeltpersonen som hadde størst innflytelse på norsk økonomi i etterkrigstiden.

Ole-Anders Elvik Næss, postdoktor ved Samfunns- og næringslivsforskning ved Norges Handelshøyskole, peker på at enhver stat dels trenger inntekter til å betjene gjeld, men det handler også om fordelingspolitikk.

Det et paradoks, sier han, at en de siste tiårene har sett en betydelig ulikhetsøkning, også i de skandinaviske landene som ellers regnes for å være blant de mest egalitære i verden. Det er noe også Thomas Piketty trekker frem.

– Hvordan vi skal håndtere koronakrisen, og hvordan vi skal bruke skatt for å betjene nasjonal gjeld, må sees i lys av det. For tiden virker det ikke som om det er så stor lyst på å skattlegge de rikeste, sier Elvik Næss.

Han tror det vil være realpolitisk vanskelig å få gjennomslag for økt kapitalbeskatning. Også han trekker frem at skatteflukt er et stort problem. Han mener at det blir nødvendig å ta i bruk de internasjonale organisasjonene som også ble tatt i bruk i etterkrigstiden, som EU og OECD. Det som trengs nå, er et sterkt internasjonalt samarbeid om skattenivå og en boikott av skatteparadiser.

Det som trengs nå, er et sterkt internasjonalt samarbeid om skattenivå og en boikott av skatteparadiser

Nasjonalstaten kan også, som før nevnt, bruke mindre penger for å bli i stand til å betjene den økte gjelden. Men det er egentlig ikke realistisk, ifølge Elvik Næss, i hvert fall ikke før tidene er bedre igjen.

 

Ingen vei utenom

Kritikere til nedstengingen som pandemien har utløst, peker på at den kveler økonomien og tvinger nasjonalstaten inn i et gjeldssluk.

For professor Øivind Anti Nilsen ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole er det ikke noe alternativ til å låne. Nasjonalstatene må låne om hjulene skal holdes i gang. Spesielt Europa, med unntak av Norge, har måttet ta opp store lån.

– For å kunne betjene disse lånene, må enten skattene økes eller så må effektiviteten bli så god at vi øker inntektene, fastslår Nilsen.

Han understreker at det er viktig at det finnes et handlingsrom også etter krisen. Slik han ser det, er det ingen vei utenom økte skatter. Men i og med at kapital er lett å flytte, burde en derfor heller skattlegge arbeidskraft.

 

Neste generasjon betaler

Hvem som skal betale regningen handler ikke bare om rik eller fattig, men også om byrdefordelingen mellom generasjoner. Det gjelder ikke minst i Norge når vi nå bruker raust av oljefondet.

– Nå overfører vi byrdene til de unge. Dette er god, gammeldags generasjonskamp, uttaler Nilsen.

Hvem som skal betale regningen handler ikke bare om rik eller fattig, men også om byrdefordelingen mellom generasjoner

Nilsen ser på seg selv som en globalist og sterk EU-tilhenger. Koronapandemien har imidlertid satt globaliseringen under press, som for eksempel «USA first»-bevegelsen. Men Nilsen mener at krisen tvert imot viser at det må fler- eller overnasjonale løsninger til.

– Jeg håper ikke at disse kreftene som vil isolere oss, vinner frem i debatten. De alle fleste økonomer ser at globalisering gir nettogevinst for alle land. Bare ta Kina. Kina kunne ikke ha løftet millioner ut av fattigdommen uten globaliseringen, bemerker Nilsen.

Den politiske uroen vi ser i verden skyldes forfeilet fordelingspolitikk og ikke globaliseringen, ifølge ham. Slik han ser det, dreier det seg om dårlig håndverk når økonomer ikke har fått frem at problemene bunner i manglende omfordeling av globaliseringens fordeler.

I sin seneste bok, «Kapital og ideologi» (ennå ikke utgitt på norsk) fra 2019, går Thomas Piketty dypere inn i nettopp byrdefordeling og redistribusjon av rikdom. Boken gir ikke nødvendigvis svar på hvordan verden bør håndtere den økonomiske krisen etter pandemien, men han gjør et poeng av at byrdefordeling og ulikhet verken er økonomisk eller teknisk begrunnet, men dreier seg om politikk og ideologi.