Blir vi virkelig rikere hvis kvinner slutter å gjøre omsorgsarbeid?

Kvinnebevegelsen har hatt stor suksess med å kjempe for å holde kvinner på arbeidsmarkedet etter at de har fått barn (velferdsstaten har spilt en stor rolle i dette, noe vi skal se nærmere på senere i boken). Danske kvinner har en av de høyeste yrkesdeltakelsene i verden, og dette er helt sentralt for den personlige friheten til å leve, arbeide, bo og knulle som de vil. En kvinne som ikke har noen lønn, eller har lavere lønn enn sin partner, er i en svært utsatt posisjon, og man trenger ikke gå langt tilbake i kvinnehistorien for å se sammenhengen mellom økonomisk avhengighet og massiv undertrykkelse.

Den høye yrkesdeltakelsen gjør det imidlertid litt vanskelig å få barn noen ganger. Den økonomiske friheten som er så viktig for kvinners verdige liv, har for mange gjort det vanskeligere å ta del i alle de andre gledene i livet.

Hvilken del av det ulønnete arbeid er det egentlig de skal droppe, for å få mer tid til lønnsarbeid?

Danmark har hatt stor suksess med å få kvinner inn i lønnsarbeid. I 2020 publiserte Arbejderbevægelsens Erhvervsråd en rapport som viste at: «I danske familier arbeider de voksne i gjennomsnitt 27 timer i uken. Dette er mer enn i de EU-landene vi vanligvis sammenligner oss med.» Storbritannia har lignende tall. Mens kvinner uten barn i gjennomsnitt arbeider 40 timer i uka, faller dette brått til like under 30 timer så snart barnet er født. Mennenes arbeidstid endrer seg nesten ikke. I både Danmark og Storbritannia arbeider mødre og fedre omtrent det samme antall timer hver dag, hvis man legger sammen betalt og ubetalt arbeid – i Storbritannina arbeider kvinner faktisk 12 minutter mer hver dag, hvis vi skal være presise. Dette burde kaste et nytt lys på de høye ambisjonene om at flere kvinner skal jobbe fulltid. Hvilken del av det ulønnete arbeid er det egentlig de skal droppe, for å få mer tid til lønnsarbeid?

I januar 2023 skrev en sjeføkonom fra Dansk Arbejdsgiverforening følgende: «Rett før jul offentliggjorde Danmarks Statistik nye rapporter som viser at ansatte i kommuner og regioner har en betydelig høyere andel sykefravær sammenlignet med ansatte i privat sektor. I 2021 tok heltidsansatte i kommuner og regioner henholdsvis 14,5 og 13,6 sykedager på grunn av egen sykdom. Til sammenligning var gjennomsnittet i privat sektor 7,4 dager.

Det høye sykefraværet i offentlig sektor fører til et betydelig tap av arbeidskraftpotensial. Hvis sykefraværet for offentlig ansatte var på nivå med privat ansatte i tilsvarende arbeidsoppgaver, ville det tilsvare om lag 8200 flere heltidsansatte, 5700 av disse i kommunale stillinger.»

Vi må ta på oss den feministiske detektivhatten for å analysere slike påstander. Når samfunnsøkonomien ikke tilbyr noen brukbar måte å måle en families omsorgsbehov på, må man legge brikkene selv. Sjeføkonomenes statistikk virker så enkel, objektiv og grei. Men lønnsarbeid skjer ikke i et vakuum. Så la oss se nærmere på omsorgskonteksten. Hva slags aktiviteter ligger bak noe så enkelt som en sykedag? I offentlig sektor er det ansatt flere kvinner enn menn. I kommunene er det 77 prosent, og i regionene er det 78 prosent. Men hvorfor skal kvinner være oftere syke enn menn? Det er flere grunner, men la oss starte i den ene enden av det ulønnede arbeidet: syke barn.

Arbeidslivet vårt er strukturert som om barn ikke blir syke, til tross for at sykdom er en nærmest konstant tilstand for små barn

Syke barn er en usynlig faktor som preger kvinners arbeidsliv. I Storbritannia viser offisiell statistikk at 36 prosent av kvinnene hadde sykefravær, sammenlignet med bare 28 prosent av mennene. Men når disse tallene ble gransket av analytikere, ble det klart at det ikke var kvinnene som var syke, men barna. På grunn av de strenge reglene rundt betalt sykefravær vil mange foreldre lyve og si at de selv er syke. Selv i Danmark, der mange har rett til lønn for å være hjemme med syke barn, lyver folk: I 2021 viste en Epinion-undersøkelse i Danmark at 68 prosent av de foreldrene som ble spurt, følte at de hadde liten eller ingen mulighet til å være hjemme med barna sine når de var syke, og over halvparten innrømmet at de løy om å være syke når barna var syke. I USA ble det i 2014 slått fast at det var ti ganger mer sannsynlig at kvinner var hjemme med syke barn enn at menn var det. Det var også fem ganger mer sannsynlig at mødre gikk til legen med barna sine.

Det syke barnet skaper en dobbel utfordring for kvinner, ettersom de ikke bare er overrepresentert i omsorgsarbeidet i hjemmet, men også i det betalte omsorgsarbeidet som kreves av resten av samfunnet. Dette setter kvinner i en utrolig vanskelig situasjon fordi fravær fra både arbeid og hjem kan få alvorlige konsekvenser for andre menneskers helse og velvære.

I 2020, da covid-19-pandemien rammet, ble det tydelig at ikke alle kan jobbe hjemmefra. I USA var flere kvinner enn menn ansatt i såkalte «essensielle» jobber, faktisk én av tre kvinner. Opptil 90 prosent av helsearbeiderne globalt – de såkalte frontlinjearbeiderne som var i direkte kontakt med pasientene – var kvinner, ifølge The Lancet. I likhet med mange andre omsorgsroller krevde disse jobbene at de ansatte var fysisk til stede.

De som jobber i høyere stillinger eller i privat sektor, har ofte større fleksibilitet, slik at de for eksempel kan jobbe hjemmefra. Kvinner er ofte utsatt for at de både utenfor og innenfor hjemmet utfører arbeid som er tidskritisk og ikke kan utsettes, og som krever at de befinner seg på et bestemt sted. Dette gjør dem sårbare for å måtte sykemelde seg for å ta seg av barna sine.

Hvis vi tar et eksempel med et par der den ene personen jobber i privat sektor og den andre i offentlig sektor, vil det typisk være omsorgspersonen (eller den med lavest lønn) som fremstår som «konstant syk» fordi det ikke er et alternativ for vedkommende å jobbe hjemmefra. Hvis paret har en kjønnsdynamikk der kvinnen har mer omsorgsansvar, vil det være mer sannsynlig at hun ser ut til å ta mer sykefravær.

På mange arbeidsplasser antar man rett og slett at det ikke finnes sykemeldinger for mannlige ansatte.

Omsorg for syke barn er bare ett eksempel på noe som må gjøres, men som ikke kan prioriteres eller inkluderes i politiske diskusjoner fordi det er umulig å inkludere systematisk i våre samfunnsøkonomiske kalkyler. Arbeidslivet vårt er strukturert som om barn ikke blir syke, til tross for at sykdom er en nærmest konstant tilstand for små barn – og bør være det fordi immunforsvaret deres utvikler seg. I tidsskriftet Samvirke anslår en barnelege fra Rigshospitalet at barn typisk er syke 3–7 dager i måneden i løpet av sine to første leveår. 20–30 prosent av barna er syke enda oftere. Dette tilsvarer om lag 60 sykedager per år i løpet av barnets to første leveår. Frem til seksårsalderen er barn syke omtrent én gang i måneden. En studie fra Nederland, Canada og Storbritannia viste at bare 65 prosent av mennene tror lederne deres ser på menn som aktive omsorgspersoner i familien. På mange arbeidsplasser antar man rett og slett at det ikke finnes sykemeldinger for mannlige ansatte.

(Dette kan selvsagt ikke forklare alt sykefraværet i omsorgssektoren. Arbeidsforhold og slitasje er alvorlige problemer (…)).

Alle skal bli de mennene som ikke endrer adferd i yrkeslivet, også når de får barn.

Men når man, som sjeføkonomen her, mener at det ikke finnes omsorgsbehov, bare individer, da ser man, i motsetning til økonomifagets objektive drøm, ikke virkeligheten særlig klart. Man ser bare en liten del.

Problemet er forestillingen om den «normale arbeideren» som er isolert fra omgivelsene. Alle skal bli de mennene som ikke endrer adferd i yrkeslivet, også når de får barn. De er visstnok velstandens kilde. Det ser ut til at den forelderen som er «syk» eller jobber deltid, skaper et underskudd for samfunnet. Men kanskje de bare prøver å skape overskudd for en ny innbygger. Vi aner egentlig ikke om vi mister verdi på det personen bruker tid på. Blir vi virkelig rikere hvis kvinner slutter å gjøre omsorgsarbeid?

Teksten er et utdrag fra Emme Holtens bok “Underskudd. Verdien av omsorg”, utgitt på norsk av forlaget Res Publica. Boka er oversatt fra dansk av Lars Nygaard. Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.