– Colombias kvinner må ikke bli stående alene i kampen

Drapsstedet ligger en times kjøretur fra nærmeste tettsted på uframkommelige veier, og deretter en halvtime til fots på gjengrodde stier. Opp noen bakker, forbi et og annet hus med sinte hunder. Sola steker hissig og ubarmhjertig over det paradisliknende landskapet.

Hver eneste dag prøver jeg å begripe hvorfor mamma ble utsatt for en så brutal forbrytelse.

Dette hindret ikke personen som tok seg fram til Idalia Castillo Nárvaez utenfor hjemmet hennes den 9. august 2017, voldtok og torturerte henne, for så å kaste den alvorlig skadde kroppen hennes ned i ei grøft.

Naboene sier at det aldri har skjedd noe liknende i bygda før. Utover dette vil de ikke kommentere Idalias sak. Frykten ligger som et lokk over den disige dalen.

– Hun var en person alle kom overens med, sier en person som vil være anonym.

– Hun likte å koordinere ting, og var alltid veldig aktiv. Hver gang vi hadde et arrangement, var hun med.

37-årige Idalia Castillo Nárvaez var visepresident i det lokale kommunestyret. Hun var også engasjert i en arbeidsgruppe som krever kompensasjon for jord som har blitt stjålet i løpet av den colombianske borgerkrigen.

Hun er den åttende kvinnelige aktivisten som har blitt drept i Colombia siden årsskiftet.

Etter drapet på Idalia Castillo Nárvaez ble hennes 17-årige datter nødt til å forlate hjemmet sitt, vennene sine og alt hun til da hadde definert som trygghet. Datteren rykker til hver gang noen går forbi vinduet i til den nye boligen hennes, som ligger avsides til. Hun orker fortsatt ikke å snakke om drapet.

– Den eneste jeg vil si, er at jeg hver eneste dag prøver å begripe hvorfor mamma ble utsatt for en så brutal forbrytelse. Men jeg klarer aldri å finne svaret, sier hun.

 

En fredsavtale med kjønnsperspektiv

Den colombianske påtalemyndigheten etterforsker for tiden om ugjerningen kan ha vært et resultat av Idalias engasjement i arbeidsgruppa for konfliktens ofre. Hun er den åttende kvinnelige aktivisten som har blitt drept i Colombia siden årsskiftet. De fleste av ofrene var i likhet med henne engasjert i kjernespørsmål i fredsavtalen, som til slutt ble skrevet under av FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen 24. november 2016.

De så ektefellene og sønnene sine dø, flyktet fra hjemmene sine og begynte deretter å kreve rettferdighet.

Carlos Guevara er prosjektleder i den colombianske menneskerettighetsorganisasjonen Somos Defensores. Han forklarer at kvinner, etter mange år i frykt, omsider har tatt skrittet ut i offentligheten under fredsprosessens flagg, blant annet for å kjempe om retten til jord.

Framfor alt har kvinner vært de fremste pådriverne i organisasjoner som søker rettferdighet for forbrytelser begått under konflikten.

– De fleste av dem er overlevere fra krigen. De så ektefellene og sønnene sine dø, flyktet fra hjemmene sine og begynte deretter å kreve rettferdighet for disse mennene og seg selv. Slik eksponeres de for innflytelsesrike aktører med motstridende interesser, sier Carlos Guevara.

I femten år har Somos Defensores ført statistikk over forbrytelser mot menneskerettighetsaktivister og sosiale ledere i Colombia. Ifølge dem lever både kvinnelige og mannlige aktivister mye farligere etter at fredsforhandlingene ble innledet i 2012. Siden 2014, da antallet angrep mot kvinnelige aktivister steg med 160 prosent, har kvinner vært offer for den mest dramatiske økningen av slike forbrytelser.

Det er ikke tilfeldig at denne økningen skjedde i 2014, mener Carlos Guevara:

– I 2014 begynte kvinneorganisasjoner å legge fram forslag om å inkludere et kjønnsperspektiv i fredsavtalen mellom FARC og regjeringen. Dette hadde en stor innvirkning på forhandlingene, siden krigen særlig har manifestert seg mot kvinner, for eksempel i form av seksuell vold, sier han.

I løpet av fredsprosessen begynte organisasjoner for voldtektsofre å snakke høyt for aller første gang.

Fra 2014 inkluderte de colombianske fredsforhandlingene flere kvinner enn noen tidligere fredsprosess i verden. En egen kjønnskommisjon ble dannet for å inkludere et kjønnsperspektiv i samtlige av fredsavtalens beslutninger. Resultatet ble det som kalles historiens første likestilte fredsavtale. Den inneholdt blant annet klausuler om at kvinner skal prioriteres når regjeringen distribuerer land til jordløse småbrukere, og at det ikke skal kunne utdeles amnesti for bruk av seksuell vold som krigsstrategi.

 

Har skapt viktige forandringer

De første to årene besto forhandlingene derimot utelukkende av menn. Sara Munárriz Awad fra den internasjonale kvinnerettighetsorganisasjonen Urgent Action Fund sier at når kvinner tok plass ved samtalebordet, var det takket være den colombianske kvinnebevegelsen. I 2013 samlet for eksempel nær 450 kvinnelige aktivister fra hele Colombia seg for å samkjøre innsatsen sin.

 

 

– Det var ikke på grunn av politisk vilje eller internasjonal bistand. Det var en kamp som kvinneorganisasjoner gjennomførte ved å alliere seg med FN og internasjonale bistandsgivere, og den kampen har pågått i 50 år, sier Sara Munárriz Awad.

Jineth Bedoya er en av Colombias mest kjente journalister og opinionsdannere. Hun ble en del av gruppa som representerte konfliktens ofre ved forhandlingene, og som ble nominert til Nobels fredspris ved siden av president Juan Manuel Santos.

Hun har, som mange andre kvinnelige menneskerettighetsaktivister, valgt bort å skaffe seg familie.

Siden 2009 har hun utrettelig spredt informasjon om seksuell vold som våpen i krig. Hun har tatt utgangspunkt i egne erfaringer: Som 26-årig journalist i forkant av et intervju med en paramilitær organisasjon, ble hun kidnappet og dopet, deretter mishandlet og voldtatt av 27 menn i løpet av 16 timer. Så ble hun dumpet naken i en veikant for å dø.

– I løpet av fredsprosessen begynte organisasjoner for voldtektsofre å snakke høyt for aller første gang. Regjeringen fortsetter å se på disse kvinnene som passive ofre, men nei! Vi har skapt svært viktige forandringer. Og den nye synligheten vår gjør oss til lette bytter for våre tidligere forbrytere, sier Jineth Bedoya.

 

Jineth Bedoya lever stadig med drapstrusler. Hun følges av livvakter og forflytter seg bak skuddsikre bilruter. Hun har, som mange andre kvinnelige menneskerettighetsaktivister, valgt bort å skaffe seg familie.

Det verste er at man venner seg til truslene, sier Jineth Bedoya.

– Staten har respondert med å gi meg flere livvakter, men ikke en eneste gang har de undersøkt hvor trusselbrevene kommer fra. Jeg har gitt beskjed om at jeg ikke vil ha flere livvakter. Jeg vil vite hvem som står bak truslene.

17 år etter gruppevoldtekten går forbryterne fortsatt fri. Tall fra den colombianske konstitusjonsdomstolen viser at bare tre prosent av alle anmeldelser om seksuell vold resulterer i domfellelse. I en statlig studie fra 2014 vitner kvinnelige aktivister om at politi- og myndighetsansatte ofte har koblinger til de samme illegale gruppene, militære eller jordeierne som de vil anmelde. Det er vanlig at kvinner som fremmer seksualforbrytelsessaker, utsettes for nye trusler om seksuell vold.

Mange tror at vi nå har fred i Colombia, bare fordi vi har skrevet under en fredsavtale.

Trusler er den dominerende metoden for å tvinge kvinnelige aktivister til taushet. Dette er også lovbruddet som har høyest straffefrihet av alle Somos Defensos registrerer, forteller Carlos Guevara.

– Når det gjelder drap og mishandling, som framfor alt rammer mannlige aktivister, har påtalemyndigheten blitt noe mer effektiv. Men trusler er ikke en prioritert lovbruddskategori. Siden 2010 har vi dokumentert nærmere to tusen tilfeller av trusler mot sosiale ledere, og ikke en eneste av disse har ført til etterforskning.

 

En kritisk tid

Mens volden mot menn som oftest har et fysisk uttrykk, er volden mot kvinnelige ledere altså oftere av en psykisk karakter. Natalia Hernández fra Urgent Action Fund beskriver hvordan truslene vanligvis retter seg mot kvinnenes barn. Eller et husdyr som får halsen skåret over, eller en SMS som sier: «Tenk på de fine døtrene dine.» Slike forbrytelser får fortsette, fordi de bagatelliseres av rettsvesenet, og de egentlige motivene ofte blir usynliggjort, hevder Hernández:

– I stedet knyttes handlingene til sjalusi og tidligere partnere. Politiet ler hånlig når noen anmelder drap på en hundevalp. Eller så legger de skylden på kvinnene, fordi de er dumme nok til å engasjere seg i noe så farlig som politikk – særlig hvis de er mødre, sier Natalia Hernández.

 

Somos Defensores’ statistikk indikerer at forbrytelsene ikke viser tegn til å opphøre. Av alle trussel- og voldsforbrytelser mot aktivister i 2014, var 81 prosent rettet mot menn og 19 prosent mot kvinner. I samme periode i 2015 utgjorde kvinner 35 prosent av de rammede, og i det første halvåret i 2016 var tallene oppe i 49 prosent. Våren 2017 sank den totale andelen angrep på kvinnelige ledere til 24 prosent, men drapsstatistikken økte til mer enn det dobbelte sammenliknet med foregående periode.

Jineth Bedoya mener at Colombias kvinner ikke må bli stående alene i kampen.

– Mange tror at vi nå har fred i Colombia, bare fordi vi har skrevet under en fredsavtale. I virkeligheten befinner vi oss i den mest kritiske perioden på flere år. Det er nå de væpnede aktørenes vilje settes på prøve. Og vi kvinner kommer fortsatt til å trenge støtte fra omverdenen, sier Jineth Bedoya.

(Oversatt fra svensk av Sigrid E. Strømmen.)