De savnede. En fortelling fra Syria

(Dette er et utdrag fra Frida Nomes nye bok, “De savnede”)

Det er lett å tro at Abdullah al-Khalil er død. Han har vært savnet i flere år og ikke gitt livstegn fra seg siden natten han ble bortført. Samtidig hender det at folk som har vært forsvunnet i lengre tid, dukker opp igjen. Noen har sittet i mørke fengselsceller, andre er blitt flyttet fra sted til sted. Raifa er lenket til usikkerheten. Det er å umulig å sørge seg gjennom tapet av ektefellen når hun ikke vet hva som har skjedd med ham, om han lever eller er død. Våren 2018 mottok hun et dokument som skulle gi den fulle oversikten over alle som var arrestert i Syria «siden opprøret begynte og frem til nå».

Listen var uten avsender, den var ikke datert, og den inneholdt få detaljer, men på plass nummer fire hundre og nittitre sto Abdullahs navn.

«Hva kan vi gjøre for å hjelpe ham?» spurte Raifa meg.

I realiteten var syrerne strengt kontrollert, og all politisk aktivisme var forbudt.

Det var håp i den korte meldingen hun sendte. «Beklager at jeg forstyrrer deg i helgen», skrev hun, «men jeg ble så glad og hadde lyst til å dele nyheten med deg.» Tankene mine gikk umiddelbart til mitt siste møte med Abdullah for mer enn ti år siden. Jeg kunne levende se ham for meg. Det brede smilet, den kraftige barten, tweedblazeren, den lysegrønne pickupen. Jeg hadde kjent ham siden tidlig i 2000-årene, da jeg jobbet ved den norske ambassaden i Damaskus. Han var advokat og menneskerettighetsaktivist og hadde innsikt i forhold som var vesentlige for å forstå den politiske situasjonen i Syria.

Han kjente rettssystemet og visste hvordan sikkerhetstjenestene opererte. I tillegg hadde han et stort kontaktnett og var alltid behjelpelig med å introdusere meg for nye mennesker. Raifa var høyskolelærer og underviste i økonomi. For meg var hun mest av alt Abdullahs gjestfrie og sjenerøse kone. Hun åpnet hjemmet sitt når jeg kom på besøk til Raqqa, inkluderte meg i familielivet og inviterte meg med på piknik langs Eufrat.

Raqqa var en rolig utpost på den tiden, i et tilsynelatende stabilt og fredelig land. Syria var et av de tryggeste stedene man kunne besøke i Midtøsten. Det hadde lav kriminalitet og en raus befolkning som tok godt vare på gjestene sine, om de var turister fra Europa eller pilegrimsreisende fra Iran. Mine egne minner fra Syria før krigen fremstår i dag som uvirkelige. Besøkene jeg gjorde som arabisk-student i 1990-årene, jobbreisene som forsker og diplomat i 2000-årene, ferieturene til Aleppo, til kysten og til borgene og fortene.

Sivilisasjonens vugge kalte mange syrere det med stolthet, og viste til historiske byer som Ebla og Palmyra og til bosetninger så langt tilbake som seks tusen år før vår tidsregning. Syria var også en politistat, det visste alle som reiste dit, men det var lett å la seg forføre av den offisielle retorikken om at her levde folk i skjønn harmoni. Alt fremsto som så fredelig ukomplisert. Kirkene og moskéene lå side om side, befolkningen var forenet i sin arabiske kultur og sin motstand mot Israel.

I realiteten var syrerne strengt kontrollert, og all politisk aktivisme var forbudt. Selv i sine egne hus var folk stille i frykt for at noen skulle høre dem og rapportere dem til etterretningen. De som krysset linjen for hva som kunne aksepteres av politiske ytringer, måtte betale med trakassering og fengsel.

Tilbake sitter millioner av pårørende – slekt og venner, barn, foreldre, søsken – og ektefeller som for alle praktiske formål er enker, aleneforsørgere, men uten støtteordningene de ville fått dersom mannen faktisk var død.

Abdullah var åpnere enn de fleste. Han var en del av miljøet rundt en menneskerettighetsorganisasjon som ble etablert i forbindelse med den såkalte Damaskus-våren – en kort oppmykningsperiode like etter at president Bashar al-Assad hadde overtatt makten fra sin far Hafiz al-Assad i 2000. Damaskusvåren ga et etterlengtet pusterom for Syrias politiske ildsjeler, men varte ikke lenge. Allerede året etter, vinteren 2001, kom restriksjonene tilbake, og de som fortsatte å ytre seg ble på ny sensurert og arrestert.

Syria tålte ikke fri debatt om indre anliggender. Ytringsfrihet truet noe av det mest grunnleggende i forholdet mellom borger og president – befolkningens fulle lojalitet i bytte mot at staten beskyttet dem mot eksterne fiender. I årene etter at Damaskus-våren kollapset, søkte jeg gjentatte ganger Abdullahs analyser for å forstå hvordan ting hang sammen i Syria.

Han hadde oversikt over lokale og nasjonale forhold, i tillegg til en god forståelse av det sammensatte regionale bildet. De store politiske hendelsene sto i kø i området, og spørsmålene som kom i kjølvannet, var utallige. Hva ville konsekvensene av den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 være for Syria? Ville det kurdiske opprøret i nordøst i 2004 smitte til andre områder? Hvordan ville regimet komme seg ut av krisen etter beskyldningene om innblanding i drapet på Libanons statsminister i 2005?

Høsten 2011 var jeg i Syria i forbindelse med doktorgradsstudier, et halvt år etter at demonstrasjonene som utløste dagens krig, brøt ut. Jeg skulle undersøke hvordan predikantene i moskéene snakket om opprøret, og skulle gjerne ha tatt en prat med Abdullah om nettopp det. Han hadde god kunn9
skap om ulike islamske fortolkningsretninger, og fulgte nøye med på regimets religionspolitikk. Men jeg våget ikke å ta kontakt. Som utlending var jeg overvåket, og jeg fryktet at jeg kunne sette Abdullah og de øvrige jeg kjente, i fare.

Ved siste besøk i 2013 var det for sent; da hørte jeg bombene falle i utkanten av Damaskus. Det var full krig over hele landet, og i Raqqa var store omveltninger i gjære. Krigen har rast hver dag og hvert minutt siden. Tallene er usikre, for FN sluttet å oppdatere listene over døde så tidlig som sommeren 2013, men en halv million mennesker er et moderat anslag.

Hvor mange som er skadet, voldtatt og traumatisert, er det ingen som har oversikt over. Mer enn halvparten av befolkningen er drevet på flukt, og over hundre tusen er sporløst forsvunnet. Ikke fordi de har flyktet eller reist, men fordi de er kidnappet – slik Abdullah ble det. Plukket opp av maskerte menn, bortført av sikkerhetsstyrker, militsgrupper eller opprørere og ført til ukjent sted.

I krigen kan folk ha gode grunner til å holde det de vet for seg selv.

Tilbake sitter millioner av pårørende – slekt og venner, barn, foreldre, søsken – og ektefeller som for alle praktiske formål er enker, aleneforsørgere, men uten støtteordningene de ville fått dersom mannen faktisk var død. Raifa hadde fremdeles et håp om at Abdullah var i live, men etter flere års usikkerhet var behovet for å få et svar så sterkt at hun kunne stålsette seg for hva som helst – bare hun fikk vite.

Sammen bestemte vi oss for å se hva det var mulig å finne ut om Abdullahs skjebne. Hadde han hatt fiender? Var det noen som hadde noe å vinne på at han forsvant? Ville man kunne utelukke noen muligheter og sannsynliggjøre andre? Og ville jakten på Abdullahs historie også kunne gi svar til andre som hadde savnede familiemedlemmer?

Det er bestandig noen som vet, iallfall noe. Kanskje fantes det en avhoppet fangevokter som satt på opplysninger om de forsvunne, men som ennå ikke hadde våget å fortelle? Muligens var det en opprørssoldat et eller annet sted som hadde sett hva som ble gjort med kidnappingsofrene? Eller kanskje fantes det
personer som hadde sittet fengslet sammen med Abdullah og som hadde informasjon om hvor han ble holdt? I krigen kan folk ha gode grunner til å holde det de vet for seg selv. Likeledes kan de ha grunner til å fortelle usanne historier.

Sannheten kan gjøre at enkeltmennesker og parter i konflikten vil bli stilt til ansvar. På samme tid kan den svekke håpet hos dem som ennå håper. Ikke desto mindre er sannheten det eneste mange pårørende ønsker seg, selv om den er brutal. Den er det eneste som kan få livet til å gå videre.

(Dette er et utdrag fra Frida Nomes nye bok, “De savnede. En fortelling fra Syria”, som utkommer på Cappelen Damm i disse dager.)