De som hatet «systemet»

Paris: 1. mai ble det hittil «heteste» eksemplet på gnister i Paris. Arbeidernes dag er tradisjonell demonstrasjonsdag. Vanligvis er det fagforeningene som går i stort sett fredelige tog. Denne gangen var politiet forberedt på at demonstrasjonen ville bli infiltrert av langt mer radikale elementer, de beryktede Black Bloc. Sortkledde fra topp til tå, ofte med køller i sekken og med en tanke i hodet: gjøre så mye skade som mulig. Men mens politiet så for seg 4-800 stykker, kom det ifølge politisjefen Michel Delpuech 1200. De hadde lovet et 1. mai-helvete. Det ble det også. Black Bloc raserte en McDonalds, et Renault-utsalg, samt vinduer og buss-skur i fleng – men lot heldigvis demonstranter og tilskuere være. Det er ikke de som er fienden.

– Vi er lei av dette kapitalistiske systemet som ødelegger alt og av politiets brutale metoder mot dem som protesterer. Vi ønsker en radikal endring. Samfunnet må bli hørt. Vi vil ta hensyn til naturvern og den tredje verden, sa et medlem av Black Bloc, anonym, til Agence France Presse. Black Bloc oppsto egentlig i Tyskland i 1980-årene, men har for lengst spredt seg over hele Europa og i USA. Deres hovedfiender er staten, statlig administrasjon, internasjonal finans og politiet. De dukker ofte opp ved store internasjonale møter, som G7-møtene. De minner ikke lite om tidligere anarkister, og går ikke av veien for bruk av vold. Men det var første gang så mange deltok i en aksjon i Frankrike. Det blir nok flere.

Macrons første år som president har imidlertid ikke roet gemyttene, tvert imot

Det har vært flere sterke kamper på flere felter i det siste. Studentene klarte ikke å samle seg som sine berømte forgjengere fra mai ’68, men de okkuperte en rekke universiteter i flere uker. Det tok lang tid før politiet tok sjansen på å storme universitetene, men da gikk det noenlunde fredelig for seg. Derimot var det betydelige materielle skader som det vil ta lang tid og koste dyrt å reparere.

Det siste temmelig voldelige slaget sto i åkeren. I mange år hadde motstandere av en planlagt flyplass i byen Nantes vest i Frankrike slått seg med der, begynt å dyrke jorda, ha skole for barna. Regjeringen bestemte til slutt å ikke bygge flyplassen likevel, men disse franske Blitzerne ville ikke gi seg og måtte til slutt drives ut med makt. En ble alvorlig skadet.

Det er ikke første gang Frankrike har opplevd voldelige radikale. Gruppen Action Directe mot slutten av 80-årene lignet på dagens terrorgrupper. På høyresiden ble tre politikere drept, og en nestleder i Nasjonal Front. Det samme ble tre ledere på venstresiden. Så ble det mindre voldelig – frem til nå. Forskeren Jean-Yves Camus tror det henger sammen med at både ytterste høyre (Nasjonal Front) og ytterste venstre er blitt mer radikale. De appellerer til hat og vold og vil endre det liberale styresettet. Deres ledere, Marine Le Pen og Jean-Luc Mélenchon fikk tross alt 23 % og 19 % i første omgang av presidentvalget. Det var et tegn, mener Camus. Og det viser at tendensen oppsto før Emmanuel Macron hadde kommet til makten.

Macrons første år som president har imidlertid ikke roet gemyttene, tvert imot. De beskylder ham for å være de rikes president, og gjøre de fattige fattigere.

– Han er ikke de rikes president, han er de veldig rikes president kommenterte forgjengeren hans, Francois Hollande.

Macron har selv hatt en rekke uheldige, for ikke å si taktløse formuleringer flere ganger. Men det verste er likevel politikken han har ført hittil. Et eksempel: mange eldre og virkelig dårlig stilte hadde en ekstra boligstøtte på 50 kroner i måneden. Den ble brutalt kuttet. Ingen stor sum, men symbolsk. Og arbeidsgiverne har fått friere hender til å si opp, mens arbeidstakerne ikke ser noen bedring. Frankrike trengte reformer, og det var en av grunnene til at Macron ble valgt. Men ingen hadde forutsett hvordan han ville gå frem, i hurtigtogsfart. Den neste reformen blir den verste. Da må han kutte i sosiale ytelser, slik som bl.a. svenskene har gjort. Det gikk kanskje noenlunde bra i Sverige, men franskmennene generelt og fagforeningene især kommer til å steile.

– Jeg ser et sykt samfunn med konstante provokasjoner om hvordan rikdommen blir konsentrert til det ytterste og der makten bare kan skape vold, sier Chantal Montellier, som tegner tegneserier for voksne.

68 % tror ikke mediene har fortalt hele sannheten om attentatene i 2015

Sosiologene Anne Muxel og Olivier Galland foretok i vår en omstridt undersøkelse blant 7000 skoleungdommer. En fjerdedel av de spurte fordømmer ikke helt attentatene mot Charlie Hebdo og Bataclan, 80 % sier man ikke kan gjøre narr av religioner, 68 % tror ikke mediene har fortalt hele sannheten om attentatene i 2015 og en tredjedel mener det er «akseptabelt i visse tilfeller å delta i voldelige aksjoner for å forsvare ideene sine».

Forskerne ble kritisert for måten de hadde valgt ut elevene på, men innholdet i rapporten sier uansett en del om de unges forhold til vold. Målet var å vise hvordan dagens 14-16-åringer fristes av vold. Og det kommer ikke bare av deres religiøse overbevisning, men av stedet de vokser opp, deres forhold til politiet, mediene og andre påvirkninger. Verst er det i forstedene, som republikken mer eller mindre har gitt opp. Det er der gnistene er sterkest, og fort kunne blusse helt opp som under opptøyene i 2005. Økning i voldsbruk er en tendens også i andre land i Europa, kanskje mest iøynefallende i Sverige.

I stedet for et stort opprør blir det mange små

Intet er nytt under solen? Det største opprøret ligger nå 50 år tilbake. Men historien fra 1968 var veldig til stede i manges tanker i 2018. Studentene som blokkerte universitetene drømte om en ny Daniel Cohn-Bendit – studentlederen fra den gang. Han kom ikke. Det er nettopp det som er problemet. De har ingen «frelser» og en mer samlet bevegelse, og føler dermed at de må ta saken i sin egen hånd. I stedet for et stort opprør blir det mange små. De fleste renner ut i sanden, som den siste togstreiken. Men det kommer mange andre muligheter utover høsten. Den blir het.

Frankrike er i ferd med å gjennomgå dyptgripende forandringer, kanskje mer enn andre land i Europa. Macron rokker ved solide bastioner, ikke bare politiske eller sosiale. Han ble valgt for å reformere landet, men mange franskmenn liker reformer mye bedre når de bare angår naboen. Uber sliter, men Uberøkonomien, som man sier her, er kommet for å bli. Alt er mye mer usikkert. Den som har en jobb på midlertidig kontrakt i dag kan bli ledig i morgen. Og går man og handler i en vanlig butikk kan man lett konstatere at det spinkes og spares. Mange har ikke råd til å dra på ferie. Under overflaten ulmer det. Spørsmålet er når det eksploderer.