Den nye normalen

Lørdag 10. mars 2018 er jeg i en bursdag på en kafé på St. Hanshaugen i Oslo sammen med gode venner. Dagen før har justisminister Sylvi Listhaug hatt et av sine mange utspill som rører i høyreradikalt grums. På Facebook har hun delt et innlegg om at «Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn nasjonens sikkerhet.»

Det er den kjente taktikken til høyrepopulistiske partier over hele verden: Finn en gruppe og skyld på dem.

Det er rart hvordan en kan bli vant til ting. Jeg har egentlig store forventninger til norske politikere. Til at de står opp om morgenen med andre menneskers beste for øye. At vi alle strekker oss for å sørge for at demokratiet vårt virker og at flest mulig deltar ved valg. At målet er at folk har mat på bordet og at ungene våre vokser opp i trygghet. At det er vårt felles ansvar å ta ned konflikt og farer, og å sikre alle landets innbyggere trygge liv.

I årene som har gått siden 2011, har jeg sluttet å ha denne forventningen til Fremskrittspartiet. Etter en lang rekke utspill om flyktninger, imamer og muslimer tenker jeg at de holder på med noe annet. Målet er mer konflikt, å sette grupper opp mot hverandre, å få oppmerksomhet og oppslutning gjennom å provosere. Helst gjennom å dyrke fremmedfrykten og å understreke at det finnes et oss og et dem.

Jeg har ingen forventninger om at en debatt med Listhaug skal føre til noe, at hun skal komme til å innrømme at greit, der gikk jeg for langt.

Deres politiske prosjekt er å stenge noen ute, for å få de som er inne til å føle seg bedre. I løpet av de siste årene har Carl I. Hagen truet med at Europa ville flomme over av flyktninger hvis de europeiske landene hjelper syrere på flukt. Senere fulgte Sylvi Listhaug opp med å gjøre narr av flyktninger som «ikke kan forvente å bli båret på gullstol», at de «må yte, ikke bare nyte», før hun beskyldte Knut Arild Hareide for å «sleike imamer oppetter ryggen».

Jeg har ingen forventninger om at en debatt med Listhaug skal føre til noe, at hun skal komme til å innrømme at greit, der gikk jeg for langt. Jeg har også sluttet å ha forventninger til at Fremskrittspartiet skal være alminnelig høflige og etterrettelige i den politiske debatten. Jeg har sluttet å forvente at de vil gjøre annet enn å forsøke å nøre opp under motsetninger mellom folk.

Det er den kjente taktikken til høyrepopulistiske partier over hele verden: Finn en gruppe og skyld på dem. I valgkampen 2005 hadde Fremskrittspartiet en løpeseddel der det sto: «Gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse.» Det sier i grunnen alt.

Det er som å parkere noen i en debatt om et tema, fordi de har erfaring med det.

I løpet av ettermiddagen har Jan Tore Sanner, kunnskapsminister og nestleder i Høyre, kommentert Facebook-posten til Listhaug. «Det er selvfølgelig viktig å tenke gjennom hvilke ord man bruker», sier han om utspillet fra sin kollega i regjeringen. «Men det må være mulig å diskutere denne konkrete saken uten at Jonas Gahr Støre skal trekke 22. juli-kortet.» I bursdagen denne lørdagen er det flere overlevende fra Utøya. Vi diskuterer utspillet fra både Listhaug og Sanner, og kan nesten ikke tro at det er sant at Jan Tore Sanner virkelig har sagt dette. Det er ikke mulig? Høyres nestleder, av alle?

Men det er sant. Der og da får jeg en sterk følelse av å ha blitt forlatt. Det er som om den felles fronten mot slike utspill er avlyst, og vi står alene igjen. At dette er den nye normalen: Fremskrittspartiet setter standarden for hva som er greit å si, de andre følger etter. Jeg stolte på Høyre, jeg har aldri stemt på dem, men de styrer landet der jeg også bor, og jeg går ut fra at de mener godt. Nå har «22. juli-kortet» blitt en del av deres tenkning og vokabular. Jeg hadde gitt opp Fremskrittspartiet for lengst. Men Høyres glideflukt blir helt tydelig med dette utsagnet.

Å beskylde noen for å «trekke 22. juli-kortet» kan bare bety én av to ting: Enten at du mener at noen misbruker terroren for å score billige poeng, eller at den som «trekker kortet», er diskvalifisert fra å kunne si noe om saken. Det er som å parkere noen i en debatt om et tema, fordi de har erfaring med det. Som at en som selv har vært i en trafikkulykke, ikke skal få mene noe om trafikksikkerhet. Eller at en person som selv har vært pasient, ikke skal få lov å mene noe om hvordan det bør være å ligge på sykehus.

Som regjering har man stor definisjonsmakt.

På samme måte må et menneske eller et parti som er berørt av terror, kunne diskutere både terror og beredskap. Samtidig må mennesker og partier som ikke er berørt av terror, ha interesse av å diskutere terror og beredskap med de som er berørt. Vi må forstå hverandres posisjon for å kunne endre det som bør endres. Jeg var sikker på at Høyre delte interessen for nettopp dette.

Jeg misliker sterkt at det er sånn, men jeg har blitt mer forsiktig med å delta i debatter om rasisme, hatefulle ytringer, kvinnehat eller beredskap. Jeg tenker meg alltid om to ganger før jeg klikker meg inn på en sak på nett som inneholder noe om beredskap, høyreekstremisme og Arbeiderpartiet. Kommentarfeltene har jeg ikke lest på mange år.

Det har vært hundrevis av anledninger, i løpet av de ti årene som har gått, for Høyre til å sette ned foten, til å stille seg ved siden av dem som ble rammet av terror, og slå fast at arven etter 22. juli er en felles erkjennelse av at ord og handling følger hverandre. At det i lys av så alvorlig og omfattende vold er viktigere enn noen gang å si tydelig ifra om at å spille på disse kreftene er farlig og uakseptabelt.

Det vi aldri har fått klarhet i, er hvilke ord hun ville brukt.

Som regjering har man stor definisjonsmakt. Det betyr mye hvilke ord en regjering og statsrådene bruker i sin beskrivelse av en befolkning, en gruppe eller en situasjon. Måten Fremskrittspartiet omtaler innvandrerbefolkningen, muslimer, flyktninger og asylsøkere på, bidrar verken til å øke forståelsen mellom grupper eller redusere konflikt. Det hjelper ikke at utsagnene stort sett kommer fra Fremskrittspartiet, når Høyre er del av den samme regjeringen.

Statsministeren kunne og burde ha satt ned foten for den måten å omtale folk på. Det har hun ikke gjort. Og isteden for å markere en grense har Høyre sklidd over streken og heller valgt å ta Sylvi Listhaug i forsvar.

Noen dager senere møtte jeg Jan Tore Sanner i Debatten på NRK. Med tårer i øynene beklaget han utspillet. Det er fortsatt uklart for meg hva han beklaget og hvorfor han gråt. Kanskje hadde det gått opp for ham hva som faktisk skjedde med oss 22. juli. Men der og da tenkte jeg at han gråt fordi han hadde vist frem noe stygt ved seg selv. Det var ikke meningen at ordene skulle glippe ut av ham.

Jeg burde kanskje ha forstått at det var hit det bar, fordi debatten hadde hardnet til og Fremskrittspartiet hadde fått lov til å sette standarden.

Så gjorde de det likevel – og avslørte for oss andre, og kanskje også for ham selv, at forestillingen om «22. juli-kortet» har fått fotfeste i ham og regjeringen – ikke bare hos Sylvi Listhaug og hennes støttespillere, ikke bare i Fremskrittspartiet, men også i Høyre.

Med den innsikten blir det også lett å forstå, ja egentlig logisk, at statsminister Erna Solbergs standardkommentar på grove utspill fra egne statsråder har vært at hun «ville ikke brukt akkurat de ordene». Det vi aldri har fått klarhet i, er hvilke ord hun ville brukt.

Vårkvelden i Oslo var nydelig. Gode venner, kaldt øl og god stemning. Men inne i meg kjentes det som om noe var gått i stykker. Jeg mistet troen på at det er mulig å komme videre etter 22. juli som et sterkere demokrati, der partiene i fellesskap tar ansvar for å drive debatten fremover og beslutte tiltak som gjør det tryggere å bo i Norge. Jeg ble litt overrasket over min egen sterke reaksjon. Jeg burde kanskje ha forstått at det var hit det bar, fordi debatten hadde hardnet til og Fremskrittspartiet hadde fått lov til å sette standarden.

Det måtte kanskje bli slik, når Høyre hadde gjort seg avhengig av dem for å danne regjering.

(Dette er et utdrag fra Tonje Brennas nye bok “22. juli – og alle dagene etter”, J.M Stenersens forlag, 2021.)