Okkupasjon heter kibosh på hebraisk, men selv etter mange års fartstid i Israel lærte jeg ikke dette ordet før i 2003. I tiden mellom 1978 og 2003 var ikke kibosh en del av språket jeg hørte, verken ute blant folk eller i media. Dagligtalen er spekket med ord som er beskrivende for situasjonen, som shetahim (territoriene), mehablim (terrorister), milhama (krig), haTzava (hæren) og ikke minst bitahon (sikkerhet). Men kibosh er ikke en del av dagligtalen. Jeg kan ikke huske å ha hørt nyhetsankere eller programledere bruke ordet.

Det vakte oppsikt da Ariel Sharon, som beredte grunnen for å trekke bosetterne ut fra Gaza, sa følgende på et møte våren 2003: “Vi kan ikke fortsette å okkupere, for det er en okkupasjon. Dere liker kanskje ikke dette ordet, men det er okkupasjon å holde 3,5 millioner palestinere under okkupasjon. Etter min mening er dette for dårlig. Det kan ikke fortsette i all evighet. Vil dere være i Jenin, Nablus, Ramallah og i Betlehem i all fremtid? Jeg synes ikke det er riktig”.

En tydelig utilpass Netanyahu satt ved Sharons side. Uro og usikkerhet spredte seg i rommet. I løpet av bare 25 sekunder sa Sharon kibosh fire ganger!

Jøder kan ikke «okkupere» landet Gud ga dem.

Når ordet okkupasjon ikke er en del av dagligtalen, er det fordi begrepet virker splittende, frastøtende og ofte uforståelig. Kibosh er et tabuord. Svært mange israelere mener at Israel ikke er en okkupant siden Vestbredden, Judea og Samaria ifølge Bibelen er det lovede land. Jøder kan ikke «okkupere» landet Gud ga dem. Alle israelske skolebarn lærer fortellingene fra Mosebøkene og om Guds løfte til det jødiske folket, Guds utvalgte folk, altså dem selv. Israelere flest har ikke vært på Vestbredden eller i Gaza og aner ingenting om hvordan Israels kontroll over den palestinske befolkningen arter seg i praksis. Spesielt gjelder dette den unge oppvoksende generasjonen (unntatt dem som tjenestegjør i IDF på okkupert land), som ikke ser palestinerne på den andre siden av barrieren. Palestinerne har aldri hatt noen egen stat, så hvordan kan landet deres da være «okkupert», er et argument man ofte hører.

På den religiøse og nasjonalistiske høyresiden definerer man «territoriene» som frigjort, ikke okkupert. Om en statsminister likevel skulle omtale områdene som okkupert, kan dette få juridiske følger. Det ville innebære at alle bosettingene er ulovlige, også sett med israelske øyne. Okkupasjonen forties, og for en stor gruppe eksisterer den rett og slett ikke, mens andre fornekter den eller snur ryggen til. At europeere omtaler Israel som okkupant, er derfor uforståelig for mange israelere. Og for oss journalister er det frustrerende at israelere ikke vet hva vi snakker om siden de aldri har stått i en checkpoint-kø, ikke vært inne i det klaustrofobiske Gaza og ikke besøkt familier som har fått livet ødelagt av separasjonsmuren. Skal vi utlendinger fortelle israelerne hva som foregår i deres egen bakgård? Ingen liker at utenforstående forteller dem hva deres regjering bør gjøre eller hvordan situasjonen egentlig er.

Når reaksjonen er «What occupation?», er det vanskelig i å fortsette samtalen.

Mange spør: «Hvorfor liker ikke Norge oss?» eller «Hvorfor hater alle i verden oss?» Det kunne det være fristende å svare «It’s the occupa­tion, stupid …» fritt etter president Bill Clintons påminnelse om nøkkelordet i valgkampen i 1992: «It’s the economy, stupid.» Men jeg nøyer meg med å svare at motviljen skyldes en kombinasjon av okkupasjon, arroganse, byggingen i bosettingene og mangel på troverdig vilje til å skape fred. Når reaksjonen er «What occupation?», er det vanskelig i å fortsette samtalen.

Hovedproblemet mellom majoriteten av israelere og omverdenen er at vi oppfatter konflikten grunnleggende forskjellig. I en undersøkelse gjort i 2015 sier 71 prosent av israelske jøder at «hele verden er imot oss», og at «det internasjonale samfunnet krever en annen moralsk standard av Israel enn av andre land som er i konflikt». Dette er et forståelig argument fra israelere som mener de bor i et normalt vestlig demokrati som ikke okkuperer et annet folk, men som derimot bare forsvarer seg mot angrep. De spør hvorfor journalister er mer opptatt av Israel enn av Irak og Syria. Debatteknikken fra høyresiden er å påpeke at tilstanden for menneskerettigheter er verre i Kina og Syria. Men verken Kina eller Syria betraktes som opplyste demokratier i Vesten, i motsetning til Israel, som man derfor forventer mer av. Så hvordan forklare at okkupasjonen finnes når ordet knapt eksisterer i det israelske vokabularet?

Hva du kaller Vestbredden, forteller hvor du står politisk, for kjært barn har mange navn: Palestina, okkupert Palestina, de okkuperte områdene, den israelsk-okkuperte Vestbredden, den okkuperte Vestbredden, Vestbredden, territoriene, de bestridte områdene, Judea og Samaria eller Eretz Israel. FN-ansatte skriver og sier konsekvent oPt, forkortelsen for oc­cupied Palestinian territories. Israelere langt til venstre omtaler Vestbredden som de okkuperte territoriene. I mange år var territoriene vanligst. Å si de bestridte territoriene var å gå et skritt til høyre. Med Likuds fremvekst er Judea og Samaria blitt offisiell tale for å understreke jødenes bibelske tilknytning til landet. Ideologiske bosettere sier Eretz Israel i tillegg til Judea og Samaria. Israelske arabere kan kalle Vestbredden for Palestina, i likhet med palestinerne. Mens Israels høyreside snakker om «palestinere som bor i Judea og Samaria,» snakker venstresiden om «jødiske bosettere som bor ulovlig på palestinsk land».

Det finnes ingen nøytrale steder her.

Ordet okkupasjon kan være vanskelig å bruke når vi som utenforstående snakker med israelere fordi de lett tror vi tar stilling. Som reporter er jeg avhengig av at folk åpner seg. Okkupasjonen blir kamuflert som «kontrollen over palestinerne», «problemet med araberne» og «situasjonen», alt etter hvem jeg snakker med. Ord er ladet, og vi som beveger oss i alle leire, må kunne kodene til fingerspissene. Det finnes ingen nøytrale steder her. Vi må vite hvordan vi skal ordlegge oss hvor og hos hvem. Og noen ganger går det galt.

Sommeren 2005 dro hundrevis av bosettere fra Vestbredden til Gaza for å vise solidaritet med de 8000 Gaza-bosetterne Ariel Sharon skulle kaste ut. Blant aksjonistene deltok mange fra organisasjonen Women in Green, som kjemper for et Stor-Israel. Kledt i lange skjørt og med skaut knyttet bak i nakken hadde kvinnene slått seg til i telt og skur på stranden ved bosetterkoloniene i Gaza. De var redde for at deres bosettinger på Vestbredden skulle bli de neste på Sharons evakueringsliste. Jeg var korrespondentvikar, og på en av turene til Gaza inviterte jeg med en svensk sommervikar som var førstereisgutt i området.

– Why do you come from the West Bank to demonstrate here? spurte han talskvinne Nadia Matar.

– What kind of bank are you talking about? Barclays bank? Israel Disco­ unt Bank? What bank?!

I stedet for å få et svar brukte vi mange minutter på å krangle om ordbruken. Allerede etter første spørsmål hadde Nadia Matar mistet tilliten til oss. Nå har ikke bosettere stor tillit til europeiske journalister uansett, men vi må samarbeide med hverandre fra tid til annen når ting skjer.

Du må ikke finne på å snakke arabisk her!

Talemåter og begreper kan ikke brukes om hverandre i denne konflikten. Med hebraisk følger et sett begreper som farger språket. Bare det å snakke hebraisk plasserer deg, og gjør palestinere skeptiske og mistenksomme. Da NRK-fotograf Gunnar Bratthammer og jeg dekket en demonstrasjon i den arabiske byen Tamra nord i Israel sommeren 2014, opplevde vi at stemningen ble mer og mer amper. Rasende arabiske israelere kastet stein mot politiet, som svarte med mengder av tåregass. Sinte unge menn så mistenksomt på oss og lurte på om vi var fra israelsk TV. Jeg snakket arabisk tilbake.

– Du må ikke finne på å snakke arabisk her! ropte Abbed, vår faste sjåfør og fikser.

– Men … de er jo arabere, så hvorfor ikke? spurte jeg.

– Fordi de tror at du er en israeler som har lært arabisk for å jobbe i etterretningen! Hvorfor skulle du ellers kunne arabisk?

Atmosfæren var svært opphisset. Jeg gikk over til engelsk og forklarte at vi var fra Norge, Europa, men demonstrantene trodde ikke på oss. Vi var kanskje israelske agenter som snakket engelsk for å late som om vi var utlendinger? Det var bare å komme seg unna og søke tilflukt i bilen.

På palestinsk side er ihtilal (okkupasjon) et ord du hører hele tiden sammen med mostautaniin (bosettere), shorta (politi), hadsjes (kontroll- post), jundi (soldater) og dsjesh (hæren). Derimot har jeg aldri hørt noen palestiner si Judea og Samaria om Vestbredden.

Språk er makt, og språk definerer politikken og situasjonen. Et drømmescenario for den israelske regjeringen ville være om alle verdens land begynte å omtale Vestbredden som Judea og Samaria. Dermed ville de forvandle palestinerne til et fremmed folk på jødenes bibelske land. Norge har gått motsatt vei. I 2012 vedtok den norske regjeringen at «de palestinske områdene» heretter skulle omtales som Palestina. Palestina hadde til da vært aktivistenes og venstresidens begrep, men er nå blitt offisielt norsk diplomatspråk. Vedtaket var en del av Stoltenberg-regjeringens oppgradering av palestinernes offisielle status. Jeg misunner imidlertid ikke den utenriksministeren eller ambassadøren som skal sitte i møter med israelske Likud-politikere og regjeringsfolk fra Jødisk hjem og omtale deres Judea og Samaria som Palestina.

Okkupasjon utgjør ingen del av den israelske dagligtalen, derimot hører du om holocaust hver dag. Blant palestinere er okkupasjon et ord du hører hele tiden, mens ordet holocaust er totalt fraværende. Bare spesielt interesserte setter seg inn i «den andres» tragedie og liv. Hvert ord må veies på gullvekt for en som skal rapportere fra konflikten. Foran skjermen eller ved radioen kan det sitte noen som bare venter på å ta deg i en feil. En reporter i NRK bruker gjerne andre ord og uttrykk enn en journalist som jobber for den kristne avisen Dagen eller en som skriver for Klassekampen. Det som må være kompasset i NRKs dekning, er folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. Vi kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Dette er et utdrag fra boka “Landet som lovet alt. Min israelske reise”, som nylig er utkommet. Gjengitt med tillatelse fra forfatter og Spartacus forlag.